Slik tar du imot KI og samtidig holder prosjektene dine menneskelige

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Galen Low: Hei alle sammen, og takk for at dere lytter. Jeg heter Galen Low og kommer fra The Digital Project Manager. Vi er et fellesskap av digitale fagfolk med et mål om å hjelpe hverandre med å bli dyktigere, tryggere og mer knyttet sammen, slik at vi kan styrke verdien av prosjektledelse i en digital verden. Hvis du vil høre mer om det, kan du gå til thedigitalprojectmanager.com.

Ok, i dag gjør vi noe litt annerledes. I dag skal vi få et journalistisk perspektiv på bruken av KI-verktøy og store språkmodeller i digitale bransjer. Altså ting som hva disse verktøyene er gode til i dag, sammenlignet med det de ennå ikke er så gode til, og hvilke ferdigheter digitale fagfolk bør konsentrere seg om for å ligge foran KI-utviklingen.

Med meg i dag har jeg Kelli Korducki, en erfaren journalist som har skrevet for en hel rekke publikasjoner du sannsynligvis har på skrivebordet akkurat nå, og som nylig har fordypet seg i bruken av store språkmodeller i teknologibransjen.

Kelli, takk for at du ble med meg i dag.

Kelli Korducki: Takk for invitasjonen.

Galen Low: Jeg elsker bakgrunnen din. For lyttere som ikke ser videoen, har Kelli en nydelig plantesamling, bokhylle og en svært godt belyst leilighet i New York. Det er hyggelig å ha deg med i programmet. Jeg nevnte innledningsvis at dette er litt annerledes. Jeg pleier ikke å ha journalister med i programmet, men jeg syntes dette var veldig viktig fordi det skjer så mye innen KI og store språkmodeller som sprer seg på tvers av ulike bransjer, på tvers av den digitale sektoren og på tvers av teknologibransjer.

Og jeg ønsket virkelig ditt perspektiv, fordi du har sett på dette fra flere sider og ikke bare befinner deg bak de samme, så å si, prosjektledelsesbrillene som jeg gjør. Jeg tenkte at det kunne bli en veldig god samtale. Men jeg ville først gi lytterne våre litt bakgrunn. Du har altså en utrolig merittliste, eller i hvert fall synes jeg det er en utrolig merittliste som journalist.

Du har skrevet for publikasjoner som Cosmopolitan, The Atlantic, The New York Times, Insider og The Guardian, og det er bare for å nevne noen få. Du har også skrevet en bok om historien til å bryte ut, som jeg er veldig ivrig etter å lese. Jeg har ikke lest den ennå, men jeg er svært interessert i den. Det som slo meg da jeg undersøkte deg litt, var hvor enorm bredden din er.

Og i det siste vet jeg at du har fordypet deg litt i KI, og mer spesifikt i hvordan det kan tas imot for å gjøre fremtidens arbeidsliv litt mer menneskelig. Så jeg tenkte å begynne med det åpenbare spørsmålet: Hva var det som trakk deg mot KI? Som journalist forstår jeg at det kanskje bare er en bølge du må følge, men da du og jeg snakket sammen tidligere, kunne jeg virkelig merke at du har et engasjement for dette, og at det treffer deg.

Så hvordan kom du inn i dette, og hva var det som trakk deg inn?

Kelli Korducki: Ja, det er et godt spørsmål. Jeg tror jeg kom inn i KI gjennom naturlig nysgjerrighet, helt ærlig, og av egeninteresse – ikke fordi «å, dette er en ny og spennende ting som folk trenger å dekke», men fordi jeg tenkte: «Kommer dette til å ta over karrieren min?»

Kommer jeg til å være helt ubrukelig om fem eller ti år? Bør jeg omskolere meg? Så da bølgen med generativ KI virkelig begynte å ta av, for litt over ett år siden, altså høsten 2022, begynte jeg virkelig å følge med. Det er nesten utrolig å tenke på hvor mye som har skjedd så raskt.

Noe av grunnen var at jeg jobbet som redaktør for The Atlantic og redigerte nyhetsbrev. En av skribentene jeg redigerte, var Charlie Warzel, som er teknologispaltist. Han er nå fast teknologiskribent i The Atlantic. På den tiden skrev han et teknologinyhetsbrev. Tidligere hadde han vært i The New York Times og BuzzFeed, der han skrev om teknologi.

Han var altså den første personen som, tror jeg, i min første arbeidsuke i august 2022, skrev om DALL-E og KI-kunst. Og jeg tenkte bare: «Dette er virkelig interessant. Det åpner for mange interessante spørsmål om verdien av det menneskelige preget. Hva tilfører disse KI-verktøyene?»

Hvordan endrer dette måten vi tenker på menneskelig kunnskap og menneskelig intelligens, og på menneskers verdi? Så spoler vi frem til GPT-4, som ble lansert i mars, midt i mars 2023. Da hørte man umiddelbart alle disse utrolige tingene, som at den kunne bestå advokateksamenen og få svært høy poengsum på SAT-prøver og andre standardiserte tester, og at den kunne skrive en hel semesteroppgave på kommando hvis du bare ga den noen instruksjoner.

Alt dette vekket selvfølgelig interessen min, akkurat som hos alle andre. Jeg ble betalende GPT-4-abonnent med en gang jeg kunne. Jeg begynte å leke med det, og samtidig forsøkte jeg å forstå hvordan det fungerer. Jeg har ikke bakgrunn innen informatikk. Jeg har ikke bakgrunn innen kunstig intelligens. Jeg har ikke bakgrunn innen datalingvistikk. Jeg studerte engelsk på universitetet.

Så jeg måtte virkelig lære alt dette på en helt grunnleggende måte, som en vanlig legperson. Jo mer jeg lærte, og jo flere eksperter jeg snakket med til artikler – og også med folk jeg snakket med av ren nysgjerrighet – desto mer virket konsensus å være at det finnes enkelte ting en maskin ikke kan gjøre, som KI ikke kan gjøre. KI kan ikke reagere på mennesker, KI kan ikke svare på en ny situasjon eller en uforutsigbar omstendighet og deretter foreta en skjønnsmessig vurdering.

Dette er avledede modeller. Store språkmodeller fungerer sannsynlighetsbasert. Du gir dem et signal, og så gir de deg svaret som har størst sannsynlighet for å virke som det riktige. På en måte er det veldig kult, fordi det til en viss grad også er slik menneskelig deduktiv tenkning fungerer, men det finnes grenser.

Den kan ikke kontrollere seg selv. Den kan ikke følge en tankerekke. Den kan ikke finne på noe nytt. Og for meg er det den mest verdifulle delen av det jeg gjør. Det er faktisk også den delen det har tatt lengst tid å utvikle. Jeg var alltid flink til å skrive på setningsnivå, men å bli en god tenker var noe jeg måtte utvikle over tid.

Og ja, KI kan ikke tenke. Den er utspekulert, men ikke intelligent. Det er forskjell på de to tingene.

Galen Low: Jeg liker hvordan perspektivet ditt er sentrert rundt arbeid og rundt verdien av menneskelig kunnskap. Og jeg tror det gjelder i alle yrker, men særlig innen prosjektledelse, og jeg vil tro også innen journalistikk.

Det er lett å redusere det til: «Å, du setter ord på en side? Det gjør denne store språkmodellen også.» Men egentlig foregår det noe annet der, som er den smarte delen, utover den utspekulerte delen. Og jeg tror alle jobber sannsynligvis har dette. Da vi snakket sammen tidligere, fikk jeg et tydelig inntrykk av at vi snakker om KI, men at de fleste av oss akkurat nå spesifikt snakker om store språkmodeller.

Dette sannsynlighetsbaserte, der de fyller inn tomrommene basert på det som er gjort før. Og fra det perspektivet er jeg enig i at den ikke skaper nye ting. Den lager ting, men ikke nødvendigvis nye ting. Og så er det selvfølgelig mye annet som skjer innen KI, som begynner å bli ganske intelligent.

Jeg hørte på hva det nå var – Diary of a CEO – der det var en person fra Google hvis navn jeg ikke kommer på akkurat nå, men de snakket om hvor raskt KI kan bli intelligent. Men på denne dagen, her i november 2023 – jeg pleier ikke å tidsstemple disse tingene, men uansett – er vi på et tidspunkt der vi sier: «Ok, det vi håndterer akkurat nå, er verktøy som bruker store språkmodeller, og det endrer måten vi tenker på oss selv.» Det er vel eksistensielt skremmende? Men jeg liker hele tankeprosessen du endte opp med: «Ok, men jeg er intelligent. Den store språkmodellen jeg bruker, var jeg nysgjerrig på, og jeg må ta den i bruk.»

Men jeg må behandle den som en smart assistent, snarere enn som noe som kommer til å gjøre meg overflødig. Det synes jeg er interessant. Det er en morsom ting, for i alle samtalene jeg har for tiden, er det store spørsmålet: «Hvor lenge er det til KI tar jobben min?»

Men selv om det er spørsmålet vi alle tenker på, og jeg tror det også dukket opp under reisen din, er det egentlig den riktige måten å se på dette på? Og hvis ikke, hva er den mest produktive måten å se på dette og besvare spørsmålet på, slik at du kan gå videre?

Kelli Korducki: Ja. Sitatet jeg alltid vender tilbake til når jeg hører spørsmålet «Kommer KI til å ta jobben min?», er fra en KI-ekspert jeg snakket med til en artikkel jeg skrev for The Atlantic tidligere på høsten. Han sa: «KI erstatter ikke jobber, den erstatter oppgaver.» Hvis du tenker på en jobb, er alles jobb satt sammen av alle mulige slags oppgaver.

Noen av dem er grovarbeid, rutinearbeid og administrative ting, som å sende oppfølgings-e-poster, legge inn ting i en Google-kalender eller administrere et budsjettark. Dette er ting som kan inngå i én persons jobb, og i mange menneskers jobber, men som ikke er hovedinnholdet i jobben.

Hoveddelen av prosjektledelse er for eksempel å lede mennesker, sørge for at folk samarbeider på en fornuftig måte, at de når et mål innen en viss tidsramme og helst innenfor et bestemt budsjett. KI kan hjelpe til med enkelte oppgaver knyttet til dette, som planlegging eller å finne ut av noen av budsjettdetaljene.

Men når alt kommer til alt, er dette en jobb som handler om mennesker. Det handler om at mennesker skal kunne være i et rom eller i et virtuelt miljø, se på de andre i et team og kunne si: «Denne personen fungerer godt sammen med denne personen. Denne personen bør gjøre denne typen oppgave. Denne andre personen er virkelig sterk på dette området», og sette sammen alle disse ulike delene på en måte som gir mening for å nå et mål.

Det er ganske enkelt ikke noe en språkmodell er i stand til å gjøre i dag, og kanskje heller aldri vil kunne gjøre. Og det er også den viktigste delen av en prosjektleders jobb – menneskedelen. Det er dette som er kunsten ved prosjektledelse. Så hvis du tenker på KI innen prosjektledelse, kan du virkelig se på den som den praktiske assistenten som tar over noen av de oppgavene jeg ikke nødvendigvis vil kalle oppgaver med lavere kompetanse, men mindre strategiske og mindre menneskeorienterte oppgaver, og sørger for at de fungerer godt sammen.

Galen Low: Det er morsomt, for jeg tror kanskje vi alle tenker det i hodet, og jeg er sikker på at det dukker opp i enkelte samtaler, men i de høyeste stemmene og mest offentlige samtalene hører jeg ikke så mye «Hurra, nå kan vi bare slappe av og slippe å planlegge, finne budsjettavvik og gjøre disse oppgavene som de fleste egentlig ikke ønsket å gjøre i utgangspunktet».

Men nå er vi stolte av dem, og nå er vi så stolte av arbeidet og yrkeslivet vårt, og det er ikke noe galt i det. Men når teknologien kommer og sier «du kan gjøre mindre, du trenger ikke gjøre like mye», blir vi redde.

Det er en veldig interessant måte å tenke på, hvordan vi beskytter rollene, yrkene og karrierene våre. Har du hatt mange samtaler der folk sier: «Nei, dette er flott. Vær så snill å ta over disse oppgavene, så kan jeg gjøre andre ting»?

Kelli Korducki: Ja, det er faktisk et veldig godt poeng som jeg føler at vi ikke hører så mye om. Men det stemmer. Min personlige erfaring, og erfaringen til alle jeg snakker med – de fleste vennene mine jobber innen journalistikk eller noe som ligger nært journalistikk, og nesten alle vennene mine er kreative fagfolk – er at det morsomme er at de ikke sier «Jeg vil ikke at denne maskinen skal blande seg inn i tingene jeg kan gjøre».

Alle jeg kjenner sier: «Ja, absolutt! Vær så snill å ta denne oppgaven som jeg ikke trenger å gjøre. Vil du transkribere opptaket mitt? Fantastisk! Bare transkriber.» Jeg tror folk, i hvert fall de jeg kjenner og jeg selv, stort sett ser det for det det er. Den kommer ikke til å kunne gjøre arbeidet for deg når det gjelder å skape noe nytt som ikke fantes i verden fra før.

Men den er svært nyttig til å gjøre ganske trivielle, ikke nødvendigvis administrative – hva er ordet – mer rutinepregede oppgaver. Jeg begynte nesten umiddelbart å bruke en KI-basert lydtranskriberingstjeneste. Så snart det ble tilgjengelig, begynte jeg å bruke KI-transkribering av lydopptakene fra intervjuene jeg gjorde, fordi jeg tar opp tre, fire eller fem timer med lyd i løpet av en uke.

Hvis jeg skulle transkribert alt dette manuelt, ville det vært hele livet mitt. Jeg ville ikke hatt tid til faktisk å skrive. Og det er faktisk skriving jeg får betalt for. Jeg får ikke betalt for å transkribere intervjuer. Så jeg tror mange av oss, i hvert fall alle jeg kjenner, ser det slik.

Det er veldig, veldig nyttig til å oppsummere veldig lange dokumenter. Hvis jeg må oppsummere noen forskningsartikler, altså vitenskapelige artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter, kan det være et dokument på 40 sider ganget med så mange jeg må gå gjennom. Det er svært nyttig å mate det inn i en chatbot og be den gi meg hovedpunktene i et språk som vanlige mennesker kan forstå. Og selvfølgelig – eller i hvert fall min personlige anbefaling, og beste praksis for alle – bør du absolutt dobbeltsjekke, fordi disse tingene ikke er 100 prosent pålitelige, og de finner på ting. De hallusinerer.

Så du må faktasjekke. Men ja, det er veldig nyttig. Det sparer enormt med tid og frigjør tid til å gjøre arbeidet som faktisk er arbeidet. Det er arbeidet jeg er unikt kvalifisert til å gjøre.

Galen Low: Jeg liker innrammingen av at folkene i kretsen din er kreative fagfolk, men jeg tror det er nettopp der nøkkelen ligger.

Mange av disse yrkene har en kreativ side. Du snakket om forskjellen på rutineoppgaver og helt nye ting. Jeg tror faktisk mange prosjektledere mener at de får betalt for å gjøre noen av oppgavene som skjer i et regneark, eller for å skrive statusoppdateringer.

Men de som tenker slik, går glipp av poenget. Poenget, slik du sa tidligere og slik jeg ser det, er at kjernen i prosjektledelse handler om mennesker. Det handler om å løse nye utfordringer sammen med mennesker hver dag, ting som nødvendigvis ikke har blitt gjort før, og deretter selv finne frem til en løsning som fører til en vellykket leveranse av et prosjekt. På en måte kan man si at alt dette er kreativt. Det er den kreative delen, og det er det en prosjektleder er unikt kvalifisert til å gjøre. Så dette med den kreative siden ved enhver jobb gir gjenklang hos meg. Jeg håper det er dette som blir styrket gjennom teknologien.

Det leder meg til neste spørsmål. Du har snakket med folk over hele teknologifeltet, utviklere og andre i teknologibransjen. Når det gjelder verdien av menneskelig kunnskap, den kreative siden og den smarte delen, hva bør prosjektledere som jobber digitalt gjøre akkurat nå? Hvordan kan man bruke dette til sin fordel i dag? Hva bør de konsentrere seg om?

Kelli Korducki: Jeg tror det første og kanskje mest åpenbare svaret er å begynne å leke med verktøyene, bli kjent med dem og ta dem inn i arbeidslivet. Jeg snakket med en veldig interessant prosjektleder som er en virkelig veteran.

Jeg tror hun har jobbet i feltet i over 30 år. Hun holder til i Kelowna i Britisk Columbia på Canadas vestkyst. Hun fortalte meg at hun mener dette er det beste som har skjedd med fagfeltet. Og dette er en person som har jobbet i bransjen i en evighet.

Hun sa at vi endelig kommer til å få folk til faktisk å gjøre hjemmeleksen sin før de går inn i et prosjekt, og kanskje faktisk planlegge. Hun tror teknologien vil frigjøre folk slik at de i praksis kan gjøre hjemmeleksen sin om de ulike delene de må arbeide med. Og at det vil forbedre andelen vellykkede prosjekter.

Så ja, jeg tror en mulig tilnærming er å se på det som en samarbeidspartner for å gjøre det kreative og strategiske arbeidet på en mer lineær, organisert, mindre skremmende og mer vellykket måte.

Galen Low: Ja, jeg liker virkelig det du sier om å bli kjent med verktøyene. Det er veldig viktig. Og hvis jeg tolker deg riktig, handler dette om hjemmelekse. Du nevnte hjemmelekse. Det handler om å lære, sette seg inn i ny teknologi og finne ut hva som kan hjelpe deg med å gjøre jobben din. Men jeg tror også jeg oppfattet at hjemmeleksen handler om ting du sannsynligvis burde ha gjort som fagperson og prosjektleder.

Men kanskje ikke har hatt mulighet til fordi du alltid har vært opptatt med disse oppgavene. Nå må du tenke gjennom hva verdien din er, og hvilken forberedelse og hjemmelekse du trenger for å få et prosjekt til å gå bra. Jeg vil tro det sannsynligvis ikke er å bruke en time hver uke på å sette sammen en statusrapport, men kanskje hele den delen av jobben som handler om – og så den bokstavelige hjemmeleksen – å kunne gå inn og si: «Ok, hva handler dette prosjektet om? Hva er målene? Hvilken verdi tilfører jeg? Hvilken verdi leverer teamet? Hvilket forretningsresultat driver dette frem? Hvordan passer dette inn i det større bildet?»

I stedet for bare å spørre: «Er denne milepælen satt til riktig dato? Kommer vi til å nå den?» Det er også viktig, men kanskje den virkelig suksessrike personen akkurat nå blir den som er kreativ med hensyn til hva man kan gjøre annerledes.

Hvis jeg har blitt kjent med dette verktøyet, og det kan hjelpe meg med noen av oppgavene mine, hva kan jeg da gjøre? Jeg tror mange tenker slik. Men som en som selv er kreativ, vet du at kreativitet er vanskelig. Det er særlig vanskelig når du ikke ser på deg selv som en kreativ person, og du har gjort ting ganske repetitivt, prosjekt etter prosjekt. Du har din egen metode, og så må du endre den.

Det vanskelige er faktisk å finne på noe nytt uten å ha et eksisterende grunnlag for hvordan det skal se ut.

Kelli Korducki: Ja, absolutt. Men til det vil jeg si at alt kunnskapsarbeid – og jeg tror ikke noen vil være uenige i at prosjektledelse er kunnskapsarbeid – er kreativt arbeid. Alt kunnskapsarbeid er kreativt arbeid, fordi det til syvende og sist handler om å omsette konsepter til å gjennomføre noe nytt. Alt som er i nærheten av innovasjon eller som fremmer et mål, altså å oppnå et resultat, vil være kreativt, fordi problemløsning og det å utarbeide en strategi for å få noe gjort, er kreativt arbeid.

Kreativitet, eller det å være kunstner, er noe folk ofte snakker om gjennom sin kreative praksis, skrivepraksis eller malepraksis. Kreative mennesker, som kunstnere, har en tendens til å se på målet med selve skapelsesprosessen som poenget. Det handler om hele prosessen fra begynnelse til slutt.

Uansett er dette en lang og omstendelig måte å si at jeg synes det er ganske sammenlignbart med prosjektledelse eller andre former for kunnskapsarbeid. Vi har en tendens til å tenke på kreativitet som en slags hemmelig ingrediens eller magisk prosess, men når alt kommer til alt handler det bare om å praktisere det å stille spørsmål og forsøke å finne ulike veier mot målet.

Jeg vil tro at prosjektledere allerede prøver ut prosessene sine fra prosjekt til prosjekt. Jeg vil tro at ingen to prosjekter er like, og at en del av arbeidet er å justere prosessen, finstemme den og gjøre små endringer for å legge til rette for gjennomføringen.

Galen Low: Hundre prosent. Dette blir kanskje et litt brått skifte, men jeg tenker på at ikke alle prosjektledere ser på seg selv som kreative.

Og jeg vet at prosessen med å skape noe som kreativ person innebærer en litt annen tilnærming. Så jeg lurer på hva du gjør for å sette fart på kreativiteten, bli inspirert eller finne en helt ny måte å nærme deg det du arbeider med eller forsøker å bygge.

Hvilke ritualer har du for å sette deg selv i en kreativ sinnstilstand, som en prosjektleder kanskje kunne tatt i bruk?

Kelli Korducki: Dette blir det kjedeligste svaret, men hvis jeg virkelig står fast, prøver jeg vanligvis å ta en pause. Og helt ærlig: Hvis jeg leser noe som ikke har noe å gjøre med det jeg skal arbeide med, vender jeg tilbake til oppgaven eller prosjektet mitt mange ganger mer uthvilt. Kvaliteten på tenkningen min blir bedre, og kvaliteten på selve skrivingen blir også bedre.

Noen ganger trenger man bare å trekke seg tilbake og rette tankene mot noe annet som fortsatt innebærer aktiv tenkning, noe som engasjerer tankene, men som ikke er arbeid.

Galen Low: Det er rimelig. Jeg tenkte faktisk at det er en interessant tilnærming, fordi jeg også tenkte på inspirasjon.

Ville du gjort noe lignende for å bli inspirert, eller ville det egentlig distrahert deg fordi det setter deg i en sammenlignende modus?

Kelli Korducki: Absolutt. Noen ganger ville jeg kalt det research.

Galen Low: Ja, det er rimelig. Ok, der har du det.

Kelli Korducki: Men ja, absolutt. For å få mer informasjon. Noen ganger skyldes det å stå fast at man ikke har nok informasjon. Så det er alltid nyttig å skaffe mer informasjon.

Galen Low: Og helt ærlig kan prosjektledere være dårlige på dette. Vi tenker i vår egen silo at vi må løse alle problemer selv.

Det finnes ikke nødvendigvis en bokhylle med andre menneskers prosjekter som vi kan bla gjennom for å få ideer og gjøre research. I fellesskapet vårt har vi riktignok det, ikke sant? Dette er samtaler vi har hver eneste dag. Det er en fin måte å se på det som research.

Det hadde jeg ikke tenkt på før. Men jeg tenkte på denne tråden om hvordan prosjektledere kan ta i bruk en mer kreativ prosess og se mer på seg selv som kreative fagfolk, fordi det vil hjelpe dem å arbeide sammen med noen av verktøyene som er basert på store språkmodeller, og som kan ta over noen av oppgavene som med rimelighet kan kalles mindre kreative.

Men da må de være kreative når de tenker på hva de bør gjøre i stedet, nå som disse oppgavene blir overtatt, eller i det minste kan delegeres til en stor språkmodell. Det er en interessant tanke.

Kelli Korducki: Ja, det er interessant. Kvinnen jeg nevnte tidligere, prosjektlederen som holder til i Kelowna i Britisk Columbia, beskrev hvordan hun bruker et verktøy – jeg har allerede glemt hva det heter – men det er et verktøy for idédugnad på en digital tavle. Jeg husker ikke hvilket. Det kan ha vært Mural, og så finnes det et annet som er veldig godt til Gantt-diagrammer.

Galen Low: Det ville være Tom's. Ja.

Kelli Korducki: Det er Tom's. Ok, Tom's var Gantt-diagrammene, og Mural var verktøyet for den digitale tavlen. Uansett forklarte Annie McLeod at det å bruke en stor språkmodell i et prosjektbasert miljø krever at du gir den instruksjoner og signaler. Du kan ikke bare gjøre det – det er ikke slik at den på magisk vis lager noe.

Du må tenke gjennom prosessen mens du gir den instruksjonene. Det ender opp som et idédugnadsverktøy. Det er som et samarbeidsverktøy for idédugnad. Du må tenke gjennom hva du gjør og hva du ønsker å oppnå, og så justere underveis. Det gjør naturlig nok prosessen kreativ og iterativ.

Disse verktøyene kan faktisk på noen måter hjelpe enkelte prosjektledere med å bli mer kreative i måten de tilnærmer seg arbeidet på. Og det er fantastisk! De frigjør ikke bare folk til å gjøre det kreative arbeidet, men gir også et stillas for å ha en kreativ prosess. Det er virkelig interessant.

Galen Low: Jeg liker det. Og egentlig synes jeg dette er en fin måte å runde av samtalen på. Du sa tidligere noe om menneskelige ferdigheter. På mange måter er denne kreative prosessen, dette samarbeidet vi leder, et prosjekt, men grunnleggende sett er det menneskelig samarbeid.

Og det er faktisk den menneskelige siden som blir verdien, ikke sant? Det prosjektledere får betalt for å gjøre. Det de er kvalifisert til å gjøre. Kanskje ikke alle som gjør jobben i dag, føler seg kvalifisert for denne typen menneskelige samarbeid. Men sammen med verktøyene: Hvordan kan prosjektledere lære mer og trene mer på menneskelig samarbeid og menneskelige ferdigheter?

Problemløsning, nyansene – i stedet for å lære en ny metodikk og prøve å implementere den, noe som sikkert er helt greit. Men kunne den tiden også brukes på noe annet som bygger opp selvtilliten i menneskelig samhandling og i å lede samarbeid? Og i så fall, hva kunne dette være?

Kelli Korducki: Det finnes mange måter å arbeide med å utvikle myke ferdigheter på. Jeg føler at The Digital Project Manager har skrevet om dette tidligere. Det handler om de myke ferdighetene, de grunnleggende menneskelige ferdighetene i prosjektledelse. Disse har ikke endret seg. KI endrer ikke disse ferdighetene.

De har alltid vært bærebjelkene i jobben. Måtene å utvikle dem på er de samme som før. Men nå finnes det kanskje et større insentiv til virkelig å konsentrere seg om disse evnene. For hvis teknologien fortsetter å utvikle seg i samme tempo som nå, vil det snart ikke være mye rom for å klare seg uten virkelig sterke grunnleggende ferdigheter.

Galen Low: Jeg liker det. For meg knytter dette seg faktisk til en omdefinering av verdi. Hvis du lytter til dette nå og er prosjektleder, og verdien du tror andre ser i deg – og kanskje verdien du ser i deg selv – handler om hvor godt regneark du har, eller hvor raskt du transkriberer møtenotater og lager møtereferater, kan det hende du bør gjøre en øvelse der du ser på deg selv som litt mer kreativ og litt mer strategisk.

Plukk fra hverandre det du gjør hver dag, og se hva som er den menneskelige siden, den kreative siden og problemløsningssiden. Kanskje bør du omdefinere denne verdien for deg selv og gjøre den til en del av merkevaren din. Ikke «Hei, jeg er en god prosjektleder fordi regnearket mitt er fantastisk og Gantt-diagrammet mitt er flott». Det er også viktig, men det som skapte det – det du sa tidligere, selve skapelsen av noe, prosessen med å lage noe som aldri har eksistert før – er virkelig verdifullt.

Du måtte sannsynligvis snakke med mange mennesker for å forstå hvor lang tid ting tar, hva som avhenger av hva, og hva de viktige datoene er. Og i den prosessen måtte du sannsynligvis navigere mange menneskelige dynamikker: folk som ikke ville forplikte seg til en dato, ikke ville dele all informasjonen eller var for opptatt til å hjelpe deg. Det er verdien, og det er en ferdighet som ikke kommer til å forsvinne fra yrket med det første.

Kelli Korducki: Eller fra noe som helst yrke. Dette er ting mennesker gjør. Det er derfor du ikke kan erstatte mennesker, fordi bare mennesker kan være mennesker – og ha menneskelige ferdigheter. Det er fint. På en måte får det deg til å innse hva mennesker tilfører arbeidet vi gjør sammen. Det er kanskje enkelt og litt klisjéaktig, men det er godt å bli minnet på det.

Galen Low: Absolutt. Det er hyggelig og litt klisjéaktig.

Kelli Korducki: Det er hyggelig og litt klisjéaktig.

Galen Low: Og vet du hva? Jeg kunne sikkert avsluttet med en veldig varm og menneskelig bemerkning, men det skal jeg ikke, for jeg skal trekke teppet bort under oss.

Vi har snakket om store språkmodeller. Ikke bekymre deg, de tar over oppgaver. Du er fortsatt menneskelig. Du er fortsatt kreativ. Jobben din er trygg. Men hvis vi ser langt frem i tid: Hva er det innen KI og fremtidens arbeidsliv som kan endre dette? Finnes det noe som ligger utenfor store språkmodeller, som dukker opp i samtalene dine, der vi sier: «Ok, når det skjer, er vi alle arbeidsledige»?

Er det noe slikt som henger over oss? Lurer vi bare oss selv til å føle oss trygge en stund, selv om vår profesjonelle undergang befinner seg et sted lenger nede på veien?

Kelli Korducki: Folk er veldig opptatt av dette. Jeg har stilt dette spørsmålet til de beste og mest kvalifiserte menneskene for å gi et definitivt svar. Og de har ikke et, og det er i seg selv et svar. Jeg mener, er det om noen år? Jeg tror dere bør vite svaret på dette spørsmålet.

Galen Low: Å ja, ok, jeg tenkte ikke på det på den måten.

Kelli Korducki: De sier: «Vi vet ikke. Jeg håper det går bra.» Så svaret er at vi ikke vet. Og vi må bare ta det som det kommer.

Men jeg tror min optimistiske måte å se det på er at vi, i kraft av å være mennesker, har en bestemt intelligens som maskiner ikke har. Og antakelig vil maskiner enten aldri ha den, eller alltid ha mindre av den. Derfor vil vi alltid kunne ha det fortrinnet og ligge foran utviklingen. Hvem vet hva som skjer videre?

Galen Low: Hvem vet, men det er bedre å ta det imot enn å stikke hodet i sanden.

Kelli Korducki: Jeg er enig.

Galen Low: Kelli, tusen takk for at du tilbrakte tid med meg i dag. Dette har vært veldig morsomt. Det var flott å få perspektivet ditt. Jeg vet at du har snakket med mange mennesker i mange ulike bransjer om dette, og jeg setter stor pris på innsikten din.

Kelli Korducki: Ja, selvfølgelig. Tusen takk for at du inviterte meg. Det har virkelig vært veldig morsomt.

Galen Low: Da har dere det, alle sammen. Som alltid: Hvis du vil delta i samtalen med over tusen likesinnede forkjempere for prosjektledelse, kan du bli med i fellesskapet vårt! Gå til thedigitalprojectmanager.com/membership for å lese mer. Og hvis du likte det du hørte i dag, kan du abonnere og holde kontakten på thedigitalprojectmanager.com.

Til neste gang, takk for at du lyttet.