Slik kan du skape en karriere ut av det som interesserer deg

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut transkripsjon av podkastene våre ved hjelp av et dataprogram. Beklager eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Michael Mordak: Hei, det er Michael fra The Digital Project Manager, og velkommen til dagens medlemsportrett!

Vi har klart å samle den største og tøffeste samlingen av prosjektledere som finnes – mennesker som skaper endring og utfordrer de eksisterende paradigmene i dagens prosjekter. Derfor deler vi historiene deres, de personlige og profesjonelle svingningene vi opplever mens vi prøver å svare på det eldgamle spørsmålet: «Hva vil du bli?», slik at du også kan komme dit.

I dag snakker vi med det anerkjente fellesskapsmedlemmet og direktøren for prosjektledelse i 256, Sara Fisher. Sara har lenge vært lidenskapelig opptatt av både grafisk design og regnskap – to retninger som kan se ut til å ligge i hver sin ende av karrierespekteret. Det kan også se ut som om de ikke har noe med prosjektledelse å gjøre, men ved å være oppmerksom på og åpen for mulighetene rundt seg havnet hun tilfeldigvis i en rolle der hun kunne kombinere mange av lidenskapene sine til én.

Sara, det jeg gjerne vil gjøre, er å finne ut hva du så for deg for karrieren din før vi går for langt inn i dette. Kanskje da du var yngre og vokste opp – var det noe du hadde i hodet som du visste at du helt sikkert ville gjøre?

Sara Fisher: Hvis vi begynner med LS-serien, er svaret på dette spørsmålet – jeg er ganske sikker på at første gang noen spurte meg, svarte jeg en tannlege som gikk på rulleskøyter.

Jeg var bare fire år, så jeg visste tydeligvis ikke hva spørsmålet betydde, og jeg hadde sannsynligvis nylig vært hos tannlegen og i et bursdagsselskap på en skøytebane, uten at de to tingene hadde noen sammenheng. Og jeg tenkte: Det er rart og kjedelig å gå til tannlegen, men å gå til tannlegen mens man går på rulleskøyter ville vært mye kulere. Men mer seriøst var det første ordentlige svaret mitt på dette spørsmålet definitivt kunstner.

Jeg har alltid vært tiltrukket av farger, design og kreativitet. Jeg var et av de barna som elsket å få hendene skitne med kunst- og håndverksprosjekter. Senere på videregående utviklet dette seg til et ønske om å bli grafisk designer. Da jeg skulle søke på universitetet, hadde jeg derfor snevret inn de viktigste studiealternativene mine til to helt forskjellige grader: grafisk design eller regnskap.

De kunne ikke vært mer forskjellige. Til slutt valgte jeg grafisk design, men jeg har fortsatt sansen for og et mykt punkt for regnskap, noe mange av vennene og kollegene mine ærlig talt ikke forstår. Jeg synes det er merkelig beroligende og tilfredsstillende å organisere tall. Nå får jeg brukt dette i budsjett- og omfangsregnearkene for prosjektene jeg leder. Så det fungerte jo.

Michael Mordak: Det er så interessant, for det er virkelig to motsatte sider av hjernen. På den ene siden kreativiteten, slik du sier – å uttrykke farger og kreativitet. Og så har du siden som analyserer tall og organiserer dem til forståelig informasjon.

Det er også et stort spenn, fra tannleger og rulleskøyter til grafisk designer og regnskap. Du har altså et bredt spekter av interesser.

Sara Fisher: Jeg har alt. Hva mer skulle man ønske seg?

Michael Mordak: Du nevnte at du valgte grafisk design på universitetet. Hva gjorde du derfra? Tok du programmet og begynte med grafisk design etter at du var ferdig utdannet?

Sara Fisher: Når jeg ser tilbake, gir det perfekt mening at jeg endte opp med å spesialisere meg i prosjektledelse for kreative virksomheter. På slutten av det siste året på bachelorstudiet hadde jeg nettopp fullført graden i kommunikasjonsdesign, og jeg hadde sett meg ut en ledig stilling som administrasjonsassistent i et kreativt byrå som spesialiserte seg på produksjon av statiske og animerte nettbannere og e-poster og den slags.

Jeg var på intervju til stillingen, og under samtalen viste jeg dem designporteføljen min og fortalte at jeg var interessert i å gå over i en designerstilling dersom en slik stilling ble ledig. De var åpne for ideen, men sa at det umiddelbare behovet deres var å finne noen som kunne hjelpe dem med å holde prosjektfilene og kalenderen organiserte.

Og med å administrere oppsett av prosjekter i prosjektstyringssystemet deres. Dette var sannsynligvis første gang i livet jeg hørte uttrykket prosjektstyringssystem. Jeg fikk jobben, og overraskende nok var den helt fjernbasert, noe som var uvanlig på den tiden. I løpet av den første uken lærte jeg at det ikke fantes noe system for å fordele prosjekter til designerteamet, og kalenderen var i praksis helt uten regler. Designerne så på kalenderen og tildelte prosjekter til seg selv hver morgen, og jeg la merke til at teamet fikk problemer fordi designerne endte opp med å jobbe med de samme prosjektene samtidig.

Dette var et miljø med svært korte leveringstider, der de fleste prosjektene våre bare tok noen timer å fullføre. Når det gjaldt arbeidsflyt, var det et mareritt, og jeg tror det var her jeg ved et uhell ble prosjektleder. Jeg begynte sakte å fordele oppgaver til folk. Etter hvert ble det normalen.

Jeg fulgte opp leveringen av materiell fra kundene og hjalp designerne med å holde orden, slik at de visste når prosjektene deres skulle være ferdige. Jeg ble en oversetter av vage kundeinstruksjoner for designerne, på en måte som ga mening i produksjonen – og omvendt. Jeg tror det hjalp mye, slik jeg nevnte tidligere: Det er som høyre og venstre hjernehalvdel.

Jeg har den analytiske siden, men jeg kan også snakke kreativt. Jeg tror virkelig det hjalp meg, og jeg bruker det fortsatt i dag. Jeg visste det ikke da, men nå er det helt tydelig for meg at jeg drev med prosjektledelse hele tiden. Og siden den gang, selv om stillingstittelen min ikke har inneholdt prosjektleder, har jeg bygget videre på disse ferdighetene, og det har sannsynligvis vært et element av prosjektledelse involvert et eller annet sted.

Michael Mordak: Det er morsomt, for som du sier søkte du egentlig på stillingen fordi den var ledig, og fordi det var en liten by. Men basert på interessene dine passet den nesten perfekt. Det var en rolle der du snakket med designere, men også fikk organisere dem. Og man kan virkelig se at det ikke fantes noen ledelse der.

De tok alle de samme prosjektene og jobbet med dem samtidig. Det må ha vært fullstendig kaos, kan jeg tenke meg.

Sara Fisher: Ja, og det var flott, for jeg fikk faktisk designe også – det var bare ikke hovedfunksjonen i jobben min. Etter hvert, da jeg hadde blitt vant til prosjekttypene og det vi gjorde, begynte de å gi meg designprosjekter ved siden av når teamet hadde kapasitet. Etter hvert utviklet det seg til: «Sara er også veldig god på det tekniske.» Hvis noen hadde problemer med filen sin – dette var på den tiden da vi fortsatt brukte Flash til å lage animerte bannere – gikk jeg inn og sørget for at klikketiketten lå på riktig sted.

Jeg ble personen man gikk til, og endte med å lære opp folk og lage opplæring, som veiledninger for produksjonsarbeidsflyt. De trengte noen som meg, fordi dette egentlig ikke var samlet noe sted. Jeg liker dokumentasjon. Jeg liker å lære opp folk og hjelpe dem, så det fungerte bra. Til slutt, i stedet for å bli flyttet over i en designerrolle, var jeg assisterende leder da jeg sluttet der. Det fungerte bra for meg, og jeg er ganske fornøyd med det.

Michael Mordak: Du nevnte at du, på grunn av bakgrunnen din og det analytiske, allerede hadde erfaring som du tok med deg inn i jobben. Var det andre spesifikke ferdigheter eller konsepter du hadde naturlig, som du tok med deg inn i rollen og som hjalp deg å lykkes med en gang?

Sara Fisher: Ja. Jeg har en naturlig tilbøyelighet til organisering og tydelighet, noe som virkelig hjalp meg og fortsatt gjør det. Jeg er en person som vil forstå hvorfor, og selv om jeg ikke forsto hva jeg måtte gjøre for å fullføre en bestemt oppgave, ville organisering og tydelighet som regel lede meg dit jeg måtte.

Ikke alltid, men som regel. På videregående jobbet jeg på et offentlig bibliotek. Jeg begynte med å sette bøker på plass, og den jobben var en flott kanal for min kjærlighet til organisering. Hovedfunksjonen i jobben var å sette ting på plass og holde orden, så vi brukte Deweys desimalsystem til å plassere sakprosabøkene. Det kan ha vært min første formelle introduksjon til organisatoriske systemer på en arbeidsplass, og nå bruker jeg noe tilsvarende nesten hver dag som prosjektleder.

Jeg jobbet også som blomsterdesigner i et par blomsterbutikker gjennom videregående og litt på universitetet. Der lærte jeg definitivt konseptet tidsstyring og hvor viktig det er å vite hvor lang tid det tar å fullføre en dekorasjon eller en oppgave, og hvordan arbeidsmengden varierer. Jeg lærte at høytider som valentinsdagen og morsdagen var dager da vi alle begynte tidlig og jobbet veldig sent.

Noen ganger måtte vi hente inn ekstra hjelp for å få alle bestillingene ferdige. Jeg hjalp også til med å sørge for at vi hadde alt utstyret vi trengte for å fullføre bestillingene. Hvis vi begynte å gå tomme, sa jeg fra til lederne mine, slik at de kunne sørge for at alt var på plass og vi kunne komme gjennom alle bestillingssedlene.

I prosjektledelsesspråk har jeg siden lært at dette kalles ressursstyring, som jeg også bruker daglig på jobb. Det var veldig nyttig. En annen ting jeg lærte i blomsterbutikkene, var verdien av å holde kundene fornøyde, for uten fornøyde kunder er det umulig å få betalt.

Det gjelder fortsatt for prosjektene jeg leder i dag.

Michael Mordak: Jeg er også veldig nysgjerrig på dette du nevnte om Deweys desimalsystem – at det var din første introduksjon til organisering. Bruker du Deweys desimalsystem på jobb? Eller har du tilpasset det til det du gjør hver dag?

Sara Fisher: Jeg ville ikke kalt det Deweys desimalsystem, men når det gjelder navnekonvensjoner for filer, kan filnavnet for eksempel begynne med en datokode, fordi man må vite kronologisk når det ble laget. Det er kanskje det viktigste, avhengig av hva programmet brukes til. Deretter kan det være understrek, kundenavn, understrek og forkortelsen for annonseformatet eller dimensjonene. Så ja, det er ikke Deweys desimalsystem, men det er ett eksempel på navngiving av filer eller mapper og alt det der.

Jeg har absolutt brukt organisatoriske systemer.

Michael Mordak: Dette var ferdigheter du hadde bygget opp over tid og tok med deg inn i jobben. Men da du begynte å jobbe der, hvor var områdene der du visste at du måtte utvikle deg? Hva var du ikke så god på i jobben?

Sara Fisher: Jeg tror en av de største utfordringene jeg personlig slet med i administrasjonsassistentjobben jeg nevnte tidligere, var at jeg brukte for mye tid på detaljer som til syvende og sist ikke påvirket sluttmålet. I tillegg måtte jeg innse at organisatoriske forbedringer jeg ønsket å gjøre, kanskje ikke var de beste for hele teamet.

Det kunne hende at de ikke flyttet nålen i noen vesentlig retning, bortsett fra mot min egen tilfredsstillelse, og det er ikke viktig i det store bildet. Den dag i dag kan jeg noen ganger bli sugd inn i å bygge en ny arbeidsflyt eller et nytt organisasjonssystem, når jeg egentlig burde bruke tiden et annet sted og fokusere mer på det som faktisk bidrar til sluttmålene.

Nå oppdager jeg det mye tidligere når jeg havner på dette sporet, fordi jeg har utviklet en viss selvbevissthet rundt det. Jeg er absolutt ikke perfekt, men jeg har lært å minne meg selv på at selv om jeg kanskje er den mest organiserte personen i rommet, og det bare er en del av personligheten min, ble jeg ikke nødvendigvis ansatt for å overorganisere alt rundt meg på jobben. Det finnes en balanse, og grenser kan være veldig sunne i den sammenhengen. Jeg kan for eksempel bruke den energien på å holde klesskapet organisert etter ROYGBIV-fargespekteret, og ingen andre blir berørt av det. Jeg får glede av det.

Ingen andre blir irritert, så det er en vinn-vinn-situasjon. Jeg ble også frustrert når kunder ombestemte seg om en prosjektforespørsel eller retningen for en leveranse. Jeg kunne bli veldig oppjaget når en prosjektforespørsel var satt opp med tydelige instrukser, leveransene var produsert helt etter planen og sendt til kunden, og kunden så kom tilbake og sa: «Dette var slett ikke det jeg ønsket», eller: «Beklager, vi går i en annen retning.»

Over tid har jeg lært at selv om jeg ønsket å holde alt på skinner hele tiden og ønsket at ting skulle være rett frem, vil prosjekter nesten aldri gå helt etter planen. Da jeg sluttet å kjempe mot denne ideen, lærte jeg å akseptere at prosjekter hele tiden endrer seg. Endring er en del av ethvert prosjekt, og de beste prosjektlederne vet hvordan de skal tilpasse seg disse endringene og likevel ende opp med et fornøyd team og fornøyde kunder.

Selv om noen endringer virkelig er helt uforutsette, kan det noen ganger hjelpe å stille oppklarende spørsmål for å forhindre at de oppstår. Prøving og feiling var definitivt en venn for meg når det gjaldt å håndtere slike forglemmelser, og det er det fortsatt, i tillegg til at tiden går. Noen ting kommer med tiden og er vanskelige å forstå før man har opplevd dem. Jeg har vært i dette feltet i over tolv år nå, og på dette tidspunktet har jeg bygget opp et lite kartotek i hodet over ting jeg bør se etter.

Når bestemte problemer oppstår mens jeg leder et prosjekt, har jeg eksempler å hente frem fra hukommelsen på hva som gikk galt og hva som gikk bra. Jeg kan bruke disse tidligere eksemplene til å ta bedre beslutninger i fremtiden. Jeg kan også se på hva andre gjør i lignende situasjoner. Så hvis jeg skal oppsummere blindsonene jeg trengte å utvikle meg på tidligere i karrieren, handler det om å se helheten i stedet for å leve nede i detaljene.

Jo flere prosjekter jeg leder, desto mer innser jeg hvor nyttig og viktig det er å se helheten. Detaljer er bra og kan være svært nyttige, men å være overopptatt av detaljene er kanskje ikke best for meg selv, teamet eller kunden. Noen ganger må man kunne se hele bildet for å vite hva som er best.

Michael Mordak: Det var en flott oppsummering. Mot slutten nevnte du hvor viktig det er å prøve og feile, å gjennomføre retrospektiver og se tilbake på hva som gikk bra, hva som ikke gikk bra, og hvor vi kan forbedre oss.

Vil du si at det finnes en snarvei til å komme dit raskere, eller er prøving og feiling noe man bare må gjennom?

Sara Fisher: Jeg tror virkelig at prøving og feiling er noe man må gjennom. Det finnes så mange nyanser fra prosjekt til prosjekt, som teamsammensetning og kundedynamikk.

Man kan ikke bare klippe og lime eksempler man leser på nettet inn i ethvert prosjekt man leder. Det var vanskelig for meg i begynnelsen. Jeg ville at alt skulle være avklart, fordi det er slik jeg er. Det tok tid før jeg forsto at det alltid kommer til å skje endringer. Jeg kan hjelpe med å dokumentere og effektivisere ting.

Men da under forutsetning av at dette kommer til å endre seg om en måned eller seks måneder. Tidligere hadde jeg skylapper på og så bare på det jeg holdt på med, fordi det var min første rolle i bransjen. Siden har jeg tenkt: «Oi, jeg brukte veldig mye tid på å gruble over hva en bestemt fil skulle hete, sett i det store bildet.»

Jeg kunne nok ha sluppet litt taket i det.

Michael Mordak: Jeg kan absolutt kjenne meg igjen i det å ha skylapper på og bare fokusere på oppgaven foran seg. Det er veldig vanskelig å se forbi skylappene og den umiddelbare oppgaven når man ikke engang forstår stillingstittelen sin ordentlig.

Man identifiserer seg kanskje ikke som prosjektkoordinator eller prosjektleder. Man prøver bare å håndtere det som kommer på bordet, eller det man tror ligger på bordet. Du nevnte at du over tid har gjort noe for å fylle dette gapet: Du har blitt mer selvbevisst.

Jeg lurte på om du kunne dele noen av strategiene eller tingene du gjør for å utvikle denne selvbevisstheten.

Sara Fisher: Klart. Litt på siden av dette er jeg også yogainstruktør med traumebevisst tilnærming. Jeg har derfor gjort mye research og personlig arbeid med hvordan traumer påvirker kroppen, og med å kunne legge merke til små signaler i kroppen som kan tyde på at jeg er ukomfortabel.

Det betyr ikke at alt er en stor traumatisk hendelse, men menneskekroppen reagerer på situasjoner. Hvis jeg for eksempel blir overopptatt av noe selv om jeg har masse annet jeg må gjøre, og begynner å tenke: «Spiste jeg lunsj i dag? Satt jeg ved datamaskinen i ti timer uten å reise meg?»

Da er jeg mye mer bevisst på egen helse enn jeg var tidligere. Jeg spør meg selv: «Tok jeg et dypt åndedrag, eller holder jeg pusten? Prøver kroppen min å fortelle meg noe?» På en eller annen måte kan jeg være ukomfortabel uten å vite det ennå. Jeg forstår det ikke ennå. Kroppen min sier at jeg er ukomfortabel, men hjernen registrerer det ikke ennå.

Jeg har gjort mye personlig arbeid med dette. I tillegg har jeg hatt noen virkelig gode ledere som hjalp meg. De kunne si: «Sara, du brenner for dette, men det er ikke slik at vi ikke bryr oss om at du er analytisk og kan organisere ting. Du har bare alle disse andre tingene også, og du kan gå videre. Det trenger ikke løses nå.»

Det har vært nyttig å ha gode ledere som minner meg på dette. Jeg har tatt det inn i meg, og noen ganger hører jeg stemmene deres bakerst i hodet: «Sara, bør du virkelig bruke så mye tid på dette akkurat nå? Kanskje det finnes noe annet du kan bruke energien på, som ikke belaster kroppen eller hjernen like mye.» Det krever mye arbeid å organisere ting, og denne intense fokuseringen krever mye energi.

Så ja, det er vel mitt bidrag her.

Michael Mordak: Det du egentlig sier, er at du skal lede den neste DPM-yogaretretten.

Sara Fisher: Å, ja – la oss snakke om det.

Michael Mordak: Jeg er sikker på at mange flere gjerne ville tatt seg litt fri og bare fokusert på å slappe av. Kanskje vi kunne hatt en mandagsmorgen med Sara Fisher.

Sara Fisher: Det er jeg med på.

Michael Mordak: Vi har snakket om at du begynte med et ønske om å bli tannlege på rulleskøyter, studerte grafisk design og havnet i prosjektledelse. Det jeg virkelig vil vite, er: Hvor går du videre? Hva er det store bildet for Sara?

Sara Fisher: Jeg vil også si at jeg fortsatt ser på meg selv som grafisk designer. Det er bare ikke karrieren min. Jeg sparer den energien til personlige prosjekter og ting for venner. Jeg fant ut at prosjektleder var et mye bedre yrkesvalg for meg. Jeg liker å kunne bruke kreativiteten på mine egne ting i stedet for på noe jeg kanskje ikke brenner for.

Jeg jobbet med mange bilannonser, der bilen skulle kjøre inn fra venstre i snøvær. Jeg hadde laget så mange av dem at det ikke lenger var design. Det var bare repetisjon. Men når jeg ser fremover, er jeg nå direktør for prosjektledelse, og det vil jeg gjerne utforske videre.

På lengre sikt tror jeg at jeg gjerne vil bevege meg inn i en rolle som driftsdirektør, eller kanskje begynne med rådgivning innen prosjektledelse. Jeg ser definitivt for meg at jeg fortsetter å jobbe med kreative mennesker. Det er spesialiteten min, språket jeg snakker og det jeg foretrekker. Når jeg brenner for en bestemt interesse, er jeg typen som vil vite alt som finnes å vite om den. Jeg pleier å gå videre til å lære noe nytt når jeg føler at jeg har lært alt.

Jeg beveger meg ganske raskt. Jeg lærer alltid. Jeg elsker følelsen av fremdrift. Jeg liker heller ikke tanken på å gjøre det samme hver eneste dag resten av livet, så jeg kjenner at jeg etter hvert vil bort fra det daglige, operative prosjektledelsesarbeidet.

Dette er grunnen til at jeg har fulgt den naturlige utviklingen mange prosjektledere følger: først arbeid som administrasjonsassistent, deretter prosjektkoordinering og videre til der jeg er nå. Jeg har gjort denne utviklingen, men frem til de siste par årene visste jeg ikke at det var det jeg ville.

Jeg tenkte bare: «Dette er det jeg gjorde før, og det virker som om jeg krysser av alle boksene, så jeg søker og ser om jeg får det.» Hver av de nye stillingene bringer meg litt nærmere det å kunne leve i det store bildet i stedet for i de daglige detaljene. Jeg har lært at jeg liker å ha tid og rom til å tenke, og jeg elsker å løse problemer. Jeg vil bruke ferdighetene mine til å løse enda større problemer.

Jeg elsker en god utfordring, så hvis noen vet hva den magiske stillingen er, må de gjerne fortelle meg det.

Michael Mordak: Den magiske stillingen som utfordrer oss, men ikke overvelder oss.

Sara Fisher: Ja.

Michael Mordak: Jeg liker virkelig hvordan du formulerte dette. Det høres ut som du hadde en lidenskap for grafisk design og kreativitet, men i stedet for å gjøre det mange kanskje tilfeldig ender opp med – å jage lidenskapen sin og bare gjøre den til en jobb – fant du noe som ligger i nærheten av en hobby.

Du får jobbe ved siden av lidenskapen din uten faktisk å måtte designe den samme bilannonsen seks ganger om dagen. Og du slipper å jobbe etter kunders forgodtbefinnende når de kommer med det jeg høflig vil kalle «bare» en litt merkelig forespørsel. Der har du det.

Sara Fisher: Ja. Prosjektledersansene mine slår inn. Jeg tror telepatien min forteller meg hva du prøver å si. Jeg skjønner.

Michael Mordak: Forespørsler som ikke alltid gir mening. Vi sier det sånn. Jeg liker virkelig måten du gjorde dette på. Før vi avslutter, har jeg et raskt spørsmål. Jeg må vite, og lytterne våre må vite: Hva er ditt favorittmellommåltid på kontoret?

Hva spiser du ved skrivebordet for å komme deg gjennom dagen? Vi snakket jo om at man kanskje ikke spiser lunsj alltid, og det er vi alle skyldige i.

Sara Fisher: For å være ærlig er dette vanskelig, fordi jeg elsker mat. For denne podkastens skyld sier jeg at favorittmellommåltidet mitt i dag er tortillachips og guacamole.

Det er så godt og mettende. Det er salt, smakfullt og knasende. Det er min favoritt når jeg trenger en rask lunsj ved skrivebordet, og hvis du legger til skivet kalkun som du ruller sammen og spiser ved siden av, har du et raskt måltid. Du får protein, knas, natrium, og avokadoen gir deg sunt fett.

Å drikke må jeg si en London Fog. Jeg smakte min første for noen år siden da jeg gikk på videreutdanning, og har aldri sett meg tilbake. Jeg liker å lage dem hjemme, og jeg elsker spesielt å tilsette lavendel. Og apropos det du sa da vi planla denne podkasten: Guacamole og chips og London Fog passer ikke sammen.

Jeg anbefaler det ikke. Det er bare favorittene mine hver for seg.

Michael Mordak: Det er bare litt rart med en varm drikk sammen med guacamole, tror jeg. Guacamole er lett og forfriskende, eller jeg vet ikke. Det er bare min mening.

Sara Fisher: To forskjellige smaksprofiler som ikke bør kombineres.

Michael Mordak: Det blir for mye som krasjer.

Uansett vil jeg si takk igjen, Sara, for at du kom og snakket med oss. Dette har vært veldig opplysende. Jeg tror historien din kommer til å treffe mange som kanskje har gått gjennom lignende utvikling mens de prøver å finne ut hva de vil gjøre.

Det er et spørsmål vi stiller oss selv så ofte, og vi prøver alltid å finne ut hva som er den beste veien for oss, og hvor vi bør rette innsatsen for å få mest mulig ut av karrieren og livet. Jeg tror derfor dette innblikket vil være svært nyttig. Jeg setter virkelig pris på både denne samtalen og stemmen din i fellesskapet vårt fra dag til dag, fordi du stadig gir de andre medlemmene våre masse innsikt.

Jeg vet at de får stor verdi av perspektivet og erfaringen din i disse samtalene. Tusen takk. Jeg setter stor pris på det.

Sara Fisher: Ja. Takk for at dere inviterte meg. Jeg gjør det gjerne igjen. Og ja, jeg har også et mykt punkt for DPM-fellesskapet. Jeg elsker å utveksle ideer med alle.

Det føles virkelig som et fellesskap for mennesker som oss, prosjektledere. Jeg er for tiden alene i avdelingen min. Derfor kan jeg noen ganger føle meg litt isolert, så det er utrolig nyttig å ha et sted der jeg kan spørre: «Hva synes du om denne ideen?» og få ti svar innen fem minutter. Da innser jeg at det finnes andre som arbeider med lignende ting i karrieren sin. Det er svært nyttig for meg.

Michael Mordak: Takk for at du lyttet til medlemsportrettet vårt med Sara Fisher. Hun har så mye mer kunnskap og innsikt å dele med deg. Hvis du vil komme og snakke med oss i Slack-kanalen sammen med hele fellesskapet vårt av digitale prosjektledere, vil vi gjerne ha deg med!

Du kan lese mer om det på nettstedet vårt på thedigitalprojectmanager.com/membership.

Takk for at du lyttet, så sees vi neste gang!