Slik velger du den riktige frivillige rollen for å utvikle prosjektlederkarrieren din

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden roboten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Galen Low: Hei alle sammen, og takk for at dere lytter. Jeg heter Galen Low og kommer fra The Digital Project Manager. Vi er et fellesskap av digitale fagfolk med et mål om å hjelpe hverandre med å bli dyktigere, tryggere og bedre knyttet sammen, slik at vi kan øke verdien av prosjektledelse i en digital verden. Hvis du vil høre mer om dette, kan du gå til thedigitalprojectmanager.com/membership.

I dag fortsetter vi samtalen om frivillig arbeid og hvordan du velger den riktige frivillige rollen for å få den prosjektledererfaringen som tar deg dit du ønsker. Og en liten avsløring: De beste rollene for å få erfaring som prosjektleder er ikke alltid prosjektlederroller.

Med meg i dag har jeg to sentrale personer fra den internasjonale prosjektledelsesverdenen, Yasmina Khelifi og Mayte Mata Sivera. Yasmina er seniorprosjektleder i telekombransjen, podkastvert og ivrig blogger. Mayte leder et prosjektkontor i detaljhandelen og er også en aktiv foredragsholder. Sammen har de nettopp utgitt en bok om akkurat dette temaet. Den heter «The Volunteering Journey to Project Leadership».

Yasmina, Mayte – tusen takk for at dere er her i dag.

Mayte Mata Sivera: Takk for at vi fikk komme.

Yasmina Khelifi: Tusen takk, Galen.

Galen Low: Jeg sa det i introduksjonen, men jeg vil gjerne tydeliggjøre det for lytterne mine.

Vi har hatt et par episoder om frivillig arbeid. Grunnen til at jeg stadig vender tilbake til dette, er at det er så viktig i samtalene jeg har med enkeltpersoner. Det er en klassisk catch-22: Alle vil ha prosjektledererfaring, men for å få prosjektledererfaring må man allerede ha prosjektledererfaring.

Hva kan jeg gjøre i den situasjonen? Hvordan kan jeg finne et godt fotfeste i karrieren min som prosjektleder? Ofte er svaret at frivillig arbeid faktisk er en god måte å bygge erfaring på, slik at du blir lagt merke til og kan få disse rollene. Frem til nå har vi snakket om frivillig arbeid for å få prosjektledererfaring.

Men jeg tenkte at vi i dag kunne åpne det litt mer, se på det fra et internasjonalt perspektiv og snakke om noe av den tilgrensende erfaringen du kan få. Ikke bare ved å lete etter frivillige prosjektlederroller, for det finnes sannsynligvis færre av dem enn du tror, men også om hvordan vi kan velge den riktige muligheten for å utvikle de riktige ferdighetene som driver karrieren fremover, uten å bli sittende fast i den samme catch-22-løkken.

Jeg tenkte jeg skulle gå rett på sak og stille dere begge et spørsmål. Hva er den mest usannsynlige frivillige rollen dere har hatt, som endte opp med å hjelpe dere med å utvikle en ferdighet som ble avgjørende i karrieren?

Mayte Mata Sivera: Jeg tar denne, fordi jeg brenner for frivillig arbeid. En av mine første muligheter etter at jeg flyttet hit til Utah, var at jeg meldte meg frivillig for TEDxSaltLakeCity.

Det er et lokalt TED-arrangement. Alle ser og sier: «Å, Mayte er frivillig der.» Ja, jeg var arrangementsleder. Vi hadde mange møter og tidsplaner, men min første praktiske oppgave dagen før arrangementet var å fylle vannflasker. Jeg tilbrakte to–tre timer i et rom med å rengjøre flasker, fylle dem med vann og gjøre dem klare til deltakerne.

Jeg tok mange bilder fordi jeg ville huske opplevelsen. Det var viktig for meg fordi jeg gjorde det sammen med en annen person. Vi knyttet sterke bånd, og hun holdt meg i hånden og lærte meg om selve arrangementet dagen etter. Men min første praktiske aktivitet på et arrangement var altså å fylle vannflasker. Det spiller ingen rolle om oppgaven er stor eller liten – du kommer til å lære noe av å gjøre den.

Særlig hvis du gjør det med glede og et åpent sinn.

Galen Low: Jeg elsker det, for det handlet også om forholdet til menneskene rundt deg. Det spilte egentlig ingen rolle hva du gjorde. Jeg antar at de fleste prosjektene dine og det daglige arbeidet ditt ikke innebærer å rengjøre og fylle vannflasker, men selve ideen om å knytte bånd til noen, lære om arrangementet og utvikle ferdigheten med å utforske noe nytt – hva vil du si om det?

Mayte Mata Sivera: Det var 3 000 flasker. 3 000 vannflasker på to–tre timer. La oss si at det var morsomt.

Galen Low: Hva vil du si var den viktigste ferdigheten du tok med deg derfra?

Mayte Mata Sivera: Bortsett fra å åpne og rengjøre flasker …

Yasmina Khelifi: Tålmodighet, kanskje.

Galen Low: Jeg skulle til å si utholdenhet. Ja, standhaftighet.

Mayte Mata Sivera: Nei, jeg tror det lærte meg hvor opptatt man må være av deltakeropplevelsen.

Jeg ville virkelig at deltakerne skulle få friskt vann. Jeg innså hvor viktig det er å yte service til andre mennesker, og at de små tingene betyr noe. Da vi delte ut disse vannflaskene, ble folk veldig begeistret fordi de slapp å kjøpe vann. Det ble nesten som en suvenir med bedriftens logo.

Det hjalp meg virkelig med å utvikle meg i dette frivillige teamet.

Galen Low: Jeg liker det. Å forstå at ting som ser små ut, faktisk betyr mye. Det kan du ta med deg overalt. Jeg liker det.

Yasmina, hva med deg? Har du noen gode historier fra frivillig arbeid?

Yasmina Khelifi: Historien min er kanskje mindre dramatisk enn Maytes, men du snakket om å lære nye ting. Det var nettopp det jeg oppdaget gjennom frivillig arbeid, og det ble også noe jeg ble veldig engasjert i. Jeg måtte lage grafikk til sosiale medier. For meg var det helt nytt, fordi det ikke er min måte å jobbe på. Vi arbeider ikke med kommunikasjon i jobben min. Jeg er prosjektleder, så jeg samarbeider med kommunikasjon, men jeg arbeider ikke med bedriftskommunikasjon.

Så jeg måtte gjøre det. Det var helt nytt, og jeg følte meg ikke særlig komfortabel med det i begynnelsen. Men noen måtte gjøre det i teamet fordi grafikeren hadde sluttet. Derfor sa jeg: «Greit, hvorfor ikke prøve?» Vi hadde også et program, så jeg tenkte: «Vi har et program – la oss prøve det.»

Det fantes noen maler som vi kunne tilpasse. Samtidig kunne vi hjelpe andre med å komme i gang, for da vi hadde en grafiker, brukte han bestemte tekniske verktøy som ikke alle behersket. Dermed ble det også en måte å dele kunnskap på i teamet.

Galen Low: Jeg liker også kommunikasjonsvinkelen. Jeg elsker historier, særlig historier fra frivillig arbeid der man tenker: «Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre dette. Jeg var redd for å prøve. Ingen andre var tilgjengelige, så jeg måtte gjøre det.» Og så lærte man det. Det er en stor ferdighet i seg selv.

Men jeg liker også kommunikasjonsperspektivet. Du satte deg ikke bare ned og tenkte: «Jeg bør lage litt grafikk, så er oppgaven ferdig.» Du tenkte: «Hvorfor er dette viktig? Hvordan kan jeg bruke dette til å forbedre måten jeg kommuniserer på og utvikle meg?»

Du arbeider kanskje ikke i Photoshop eller Canva hver dag, men nå har du i det minste tryggheten til å tre inn hvis noen sier: «Noen må lage denne grafikken til sosiale medier.» Du har også tryggheten til å tenke: «Jeg er ganske god til å finne ut av programvare, og jeg forstår kommunikasjon. Jeg kan rekke opp hånden og ta dette.» Det er en svært interessant og nyttig ferdighet.

Yasmina Khelifi: Nettopp. Og noe som også er viktig – og som vi sikkert kommer tilbake til – er at jeg gjorde det fordi jeg ikke var alene. Jeg var del av et prosjektteam. Noen kunne gi meg tilbakemeldinger, hjelpe meg og støtte meg, og jeg kunne korrigere og forbedre arbeidet.

Galen Low: Jeg liker tryggheten i det. Og fellesskapet. Jeg har egentlig aldri tenkt på det på den måten. Det finnes sikkert frivillige oppgaver der du blir plassert alene og forventes å levere perfekt, men i mange tilfeller er det en form for romslighet rundt det fordi du er frivillig. Det er ikke slik at vi betalte deg fordi du allerede var ekspert. Du meldte deg frivillig, vi var i en vanskelig situasjon og trengte støtte, og vi vet at du kommer til å lære underveis. På slutten av dagen gjør vi så godt vi kan. Det er en fantastisk måte å lære en ny ferdighet på sammenlignet med å gjøre det under press. Begge historiene deres var veldig gode.

Jeg tenkte at vi kunne zoome litt ut, fordi dere har samarbeidet om og skrevet en bok om frivillig arbeid. Det er på mange måter ganske spesielt. Jeg ser ikke så mange bøker om frivillig arbeid, selv om jeg mener det er så viktig. Hva motiverte dere til å begynne med frivillig arbeid, og hva motiverte dere videre til å skrive en bok om det? Det er ikke en liten oppgave.

Det er en stor oppgave. Du må bry deg om temaet. Hva fikk dere til å begynne, hva motiverte dere til å utforske frivillig arbeid, og hvorfor var det så viktig at dere tenkte: «Vi må skrive en bok om dette»?

Yasmina Khelifi: For min del begynte denne reisen fordi jeg tror jeg trengte flere utfordringer utenfor jobben. Det var slik jeg følte det. Jeg klarte ikke å formulere det særlig godt. For å være ærlig forsto jeg det først senere, men jeg tror jeg trengte flere utfordringer. Så husket jeg en kursleder på PMP som sa at man kunne melde seg frivillig i den lokale avdelingen. Derfor tenkte jeg: «Hvorfor ikke prøve?»

Når det gjelder motivasjonen for boken, ønsket jeg å gi andre svar på spørsmålene jeg selv hadde da jeg begynte. Jeg visste ingenting, hadde mange spørsmål og våget ikke å stille dem.

Galen Low: Det er en reise innhyllet i mystikk.

I kulturen jeg kommer fra, sier man bare: «Du bør gjøre frivillig arbeid.» Og så tenker man: «Greit, hva nå?» Mange sitter faktisk fast allerede ved første steg. De lurer på hvordan de skal finne den riktige muligheten, hva de kan forvente og hvilke mål de bør ha. Det finnes ikke så mye dialog om dette. Derfor setter jeg stor pris på at dere svarer på noen av disse spørsmålene på en måte og i en kanal som kan nå mange mennesker.

Mayte, hva med deg? Hvordan begynte reisen din, og hvorfor betyr frivillig arbeid noe for deg?

Mayte Mata Sivera: Reisen min begynte for alvor da jeg flyttet til Utah.

Jeg var mellom to jobber og kjente ingen. Jeg lette etter et sted der jeg kunne føle tilhørighet og møte mennesker. Jeg hadde ingen venner, så jeg var litt fortapt og lette etter et støttenettverk. Det var da jeg fant TEDxSaltLakeCity-arrangementet og den lokale PMI-avdelingen. Jeg likte TEDs oppdrag og verdier, og PMI var et godt sted å møte mennesker med et tankesett som lignet mitt etter at jeg hadde tatt PMP-sertifiseringen.

Når det gjelder boken, ønsket jeg virkelig å dele kunnskap. Det har jeg alltid ønsket. Da jeg gikk på college, underviste jeg andre og organiserte språkutveksling for å hjelpe dem med å øve på språket mitt. Jeg har alltid ønsket å dele kunnskapen min, så jeg syntes dette var en fin måte å vise andre hvordan de kan gjøre det, og hvordan de kan gjøre det på en god måte. Det var en svært givende opplevelse å kunne dele alt dette.

Og jeg vil understreke at boken ikke er en selvbiografi om at jeg fylte vannflasker eller laget kreativ grafikk. Den kan hjelpe mange med å forstå verdien av dette og bruke ferdighetene på arbeidsplassen.

Galen Low: Jeg liker det. Alt ser også ut til å være knyttet til fellesskap – kunnskapsdeling og det å være sammen.

Og så tror jeg mange glemmer menneskene de møter. Det er ikke forutsigbart, men det er nettverksbygging. Med mindre du har meldt deg til en frivillig rolle der du sitter alene i en hule og slikker frimerker, kommer du sannsynligvis til å være omgitt av mennesker. Disse menneskene kan hjelpe deg med å utvikle deg eller oppdage andre muligheter du ikke ville funnet på egen hånd. Jeg husker ikke om du fortalte dette i bakrommet, men er du fortsatt i kontakt med personen som fylte vannflasker sammen med deg?

Mayte Mata Sivera: Ja, selvfølgelig. Vi holder kontakten. Hun flyttet til en annen delstat, men vi sender fortsatt meldinger til hverandre på fødselsdager og ved andre anledninger. Det er også et arrangement på mandag, og jeg skal delta for første gang som deltaker etter å ha vært frivillig der i seks år. Jeg er litt nervøs. Jeg vet ikke hvordan det er å være deltaker, og jeg vet ikke om jeg kommer til å sitte hele tiden eller løpe bak scenen hvis jeg ser at jeg kan hjelpe til med noe.

Jeg har kjøpt billett, og jeg skal være sammen med alle som deltaker.

Galen Low: Det er fantastisk. Nå kan du vurdere vannflaskene og si: «Er de på mitt nivå?»

Mayte Mata Sivera: Ja, jeg håper de har dem denne gangen.

Galen Low: «Holder de min standard?» Jeg må si til lytterne mine at jeg var svært fristet til å prøve å få plass til hele boken deres i denne podkastepisoden.

Det ble rett og slett for mye. Jeg legger den i shownotatene og lenker til hvor folk kan finne boken. Dere har også vært så generøse at dere har gitt lytterne våre litt rabatt. Jeg legger koden i shownotatene nedenfor, slik at den er enkel å kopiere og lime inn. Vi skal sørge for at dere kan få tak i et eksemplar av boken, for jeg er helt enig i hovedpoenget: Vi bør dele denne kunnskapen. Den bør ikke være hemmelig. Folk bør ha tilgang til den, slik at alle kan få noe ut av dette.

Greit, jeg skal skifte spor litt. Da vi forberedte denne samtalen, innså jeg at jeg ser på dette fra et svært nordamerikansk perspektiv. Jeg nevnte tidligere at frivillig arbeid nesten er en forventet overgangsrite – noe folk gjør. Noen ganger hjelper det deg med å komme inn på college, og noen arbeidsgivere kan spørre etter det. Men frivillig arbeid vurderes faktisk ulikt i ulike regioner og kulturer.

Det er ikke én og samme ting overalt. Dere intervjuet mange mennesker fra hele verden om erfaringene deres med frivillig arbeid da dere skrev boken. Hva var en interessant innsikt om hvordan frivillig arbeid praktiseres i ulike regioner og kulturer?

Yasmina Khelifi: Du har rett. Teamet mitt og jeg intervjuet mer enn 100 frivillige, og vi gjennomførte også undersøkelser for å få reelle data i tillegg til erfaringene, vitnesbyrdene og historiene våre. Målet var ikke å utføre formell forskning for å fastslå nøyaktig hvordan frivillig arbeid oppfattes i ulike kulturer.

Men jeg kan snakke om min egen franske kultur. Da jeg gikk på skolen, ble frivillig arbeid ikke verdsatt i det hele tatt i utdanningen min. Når du er på jobbintervju til din første jobb og sier: «Jeg har vært frivillig i en prosjektorganisasjon», får du nesten svaret: «Ja, og hva så?» Det gir ikke nødvendigvis stor verdi, for folk er svært opptatt av vitnemål og arbeidserfaring. Det var min erfaring.

Kanskje det har endret seg nå, fordi verden blir stadig mer global. Det kan ha endret seg i dagens utdanningssystem. I boken har vi også med en person vi intervjuet fra Argentina. Han fortalte at da han begynte som frivillig, ble folk svært overrasket, fordi de sa: «Skal du jobbe gratis?» Det var rett og slett ikke den rådende holdningen.

I Frankrike var min erfaring at frivillige for det meste var pensjonister. Ikke utelukkende, men mange pensjonerte seg og tenkte: «Jeg må ha noe å gjøre. Jeg må holde meg aktiv. La oss gjøre litt frivillig arbeid.» Det var bildet jeg hadde. Derfor begynte jeg med frivillig arbeid ganske sent sammenlignet med deg, Galen.

Galen Low: Det er virkelig interessant – alle disse perspektivene. Og ja, jeg tror det stemmer at du må regne med å møte mennesker som ikke nødvendigvis forsøker å gjøre det samme som deg.

Ikke alle prøver å bli prosjektledere. Noen er der kanskje fordi de kjedet seg. Uansett møter du mennesker som gjør frivillig arbeid av ulike grunner. Det du sa, understreker et viktig poeng: En ansettelsesleder eller organisasjon bryr seg kanskje ikke om frivillig arbeid. Det kan være viktig for dem, eller det kan være uviktig. Men uansett handler det om erfaringen og hvordan du presenterer den – at du faktisk har gjort noe, ikke bare lest en bok.

Dette kan være en god overgang til den praktiske delen. Hvordan finner man den riktige muligheten? Hva gjør en frivillig rolle til den riktige løsningen for en person, og hvordan kan nåværende eller fremtidige prosjektledere finne frivillige muligheter som samsvarer med målene deres?

Yasmina Khelifi: I boken vår, «The Volunteering Journey to Project Leadership», prøvde vi å hjelpe folk med å finne den riktige frivillige rollen. Vi begynte med å be dem identifisere SMART-målene sine. Hva ønsker du å lære? Hva ønsker du å oppnå? Det var ett steg.

Det er også viktig å ha kunnskap. Da jeg begynte som frivillig, visste jeg ingenting om de ulike rollene. Derfor prøver vi å forklare forskjellen mellom å være bidragsyter, prosjektleder, styremedlem og global frivillig. Til slutt utviklet Mayte og jeg også et rammeverk. Vi kaller det «volunteering canvas», og det skal hjelpe leseren med å knytte SMART-målene sine til frivillige roller.

Galen Low: Det er kjempebra.

Mayte Mata Sivera: Det er veldig bra. Yasmina oppsummerte egentlig det jeg skulle si, men jeg vil minne lytterne våre på én ting: Finn noe som virkelig gir deg glede. Frivillig arbeid bør ikke bare være et punkt på gjøremålslisten.

Vask klær, gå tur med hunden, handle mat. Frivillig arbeid bør også belønne deg og gi deg litt glede. Vi lever i en verden med mange problemer på jobben og kanskje utfordringer i familien. Når du lager dette rammeverket, må du alltid huske å sette av plass til et lite smil. «Dette gir meg glede. Dette brenner jeg for.»

Jeg brenner for dette temaet. Vi har laget dette fantastiske rammeverket, men husk alltid hva som gir deg glede.

Galen Low: Jeg liker det, for mange i kretsene jeg beveger meg i opplever frivillig arbeid som noe man forventes å gjøre, en plikt og dermed en avkrysningsøvelse.

«Greit, jeg hjalp til på suppekjøkkenet. Nå kan jeg gå videre med livet.» Men det trenger ikke være slik. Jeg nevnte tidligere opptak til college og lignende. Da handler det ofte bare om å få timene man trenger, i stedet for å finne noe som faktisk gjør en forskjell i en sak man bryr seg om.

Det blir en helt annen opplevelse. Jeg vil også anta at forholdene du bygger underveis, blir mer relevante, mer interessante og mer langvarige når du faktisk bryr deg om det du gjør.

Jeg liker ideen om rammeverket. Jeg har ikke sett det ennå, men tanken på å knytte det du bryr deg om til målene dine er interessant. Svaret trenger ikke være: «Jeg vil bli prosjektleder innen programvare, så jeg må finne en frivillig prosjektlederrolle innen programvare.» Det er kanskje ikke slik du når målet.

Det kan hende du finner en sak du bryr deg om, der du møter mennesker fra programvarebransjen, eller der du utvikler ferdigheter som hjelper deg med å nå målet ditt. Det trenger ikke være så bokstavelig. Mange sier: «Jeg må finne en frivillig versjon av jobben jeg ønsker meg senere.» Når de ikke finner den, sier jeg: «Den finnes kanskje ikke. Det er nettopp derfor du vil ha jobben – fordi det egentlig ikke finnes en frivillig rolle som tilsvarer den.» Men du kan bygge noen av ferdighetene og møte noen av menneskene på veien.

Yasmina Khelifi: Ja, og det Mayte sa om gleden, er veldig viktig. Jeg har vært frivillig i ulike avdelinger, og noen ønsker absolutt å bli styremedlem. Jeg husker særlig personer som ønsket å ha «styremedlem» ved siden av navnet sitt, selv om de ennå ikke hadde en slik rolle på jobben.

Da de ble styremedlemmer, ble de flaskehalser fordi de ikke hadde tid. De visste ikke at de måtte forplikte seg, ta beslutninger, gi tilbakemeldinger og så videre. Fra mitt ståsted, som ikke var styremedlem, var det ganske frustrerende å samarbeide med dem. Det gir etter min mening ikke et godt bilde av hva det vil si å være en god frivillig.

Jeg har hatt svært gode rollemodeller innen frivillig arbeid, men jeg har også lagt merke til at noen ikke var særlig gode modeller.

Galen Low: Når du sier det, vet jeg at noen tolker «styremedlem» som å sitte rundt og ikke gjøre noe. «Hvorfor blir du ikke med i et styre?» Det blir sett på som en rolle der man ikke trenger å arbeide, men det stemmer selvsagt ikke. Det er en svært viktig rolle.

Karl Sakas var gjest i podkasten. Jeg tror han har sittet i et styre store deler av livet, og han er en stor forkjemper for frivillig arbeid. Han mener det er svært viktig. Han er sannsynligvis en god rollemodell fordi han vet at det er arbeid, og at han må sette av tid til å gjøre jobben – ikke bare rekke opp hånden, få tittelen og sette den ved siden av navnet sitt.

Det er viktig. Mayte, du sa at det ikke bare handler om å krysse av en boks. Det handler ikke bare om å si: «Nå er jeg styremedlem. Nå kan jeg få den jobben og hvile på laurbærene.» Verdien ligger i å gjøre arbeidet, hjelpe til og koordinere innsatsen, uansett hvilken rolle det er.

Du må også velge en rolle du har tid til. Det er en investering. Du investerer tid og må forplikte deg. Du må vite hva du ønsker å få ut av tiden. Hvis det ikke er penger, hvor skal det da føre deg? Hvordan kan du gjøre det meningsfullt for deg selv? Mayte, poenget ditt om å knytte seg til en sak som gir glede, er fantastisk. Dere har virkelig tenkt gjennom dette. Det er noe vi bør dele kunnskap om.

Jeg vil gjerne svare på det jeg tror blir tittelen på denne episoden. Det jeg nevnte i introduksjonen, er at det ikke alltid er frivillig prosjektledererfaring som hjelper deg som prosjektleder.

Vi har snakket om å fylle vannflasker og lage grafisk design. Det store spørsmålet mange stiller seg, er: Hvordan tar jeg denne erfaringen og presenterer den i profilen min og CV-en min? Hvordan bruker jeg den i et jobbintervju? Hvordan oversetter jeg den til noe nyttig som hjelper meg med å bli prosjektleder? For jeg antar at Mayte ikke sa: «Jeg fortjener denne jobben fordi jeg er veldig flink til å fylle vannflasker.»

Mayte Mata Sivera: Siden den gang har jeg lagt mer merke til detaljer. Jeg måtte plassere klærne riktig og sørge for at flasken var riktig. Jeg ville ikke at noen skulle si: «Hei, det er fortsatt vannsøl her.» Det finnes alltid noe å lære.

Galen Low: Det liker jeg.

Yasmina Khelifi: Og Mayte hadde allerede mye empati, men jeg tror også det er viktig fordi du utvikler empati og får nye perspektiver på andre menneskers arbeid. Hvis du har en person på teamet ditt som skal fylle vann under et arrangement, vet du hvor mye arbeid det faktisk innebærer.

Det hjelper deg med å utvikle andre perspektiver. Som vi alle har sagt, er det også en måte å lære nye ting på. Du lærer å si: «Greit, jeg skal gjøre noe helt annet. Jeg er kanskje ikke særlig god i begynnelsen, men jeg aksepterer å gjøre feil og lære underveis.»

Galen Low: Jeg liker denne leken. Noen ganger trenger du et eksternt perspektiv for å spørre: «Jeg gjorde dette – hvordan oversetter jeg det til noe som betyr noe for å nå målene mine?» Det kan være svært nyttig å spørre noen andre hva de mener du fikk ut av erfaringen.

Yasmina, hvis vi snur dette litt og ser på rollen din innen grafisk design, hvordan kan du presentere den i en prosjektlederkontekst?

Yasmina Khelifi: For min del oversatte jeg det først til at jeg ble mer oppmerksom på lysbildene – på hvordan jeg utformet dem og budskapet de formidlet. Jeg fikk også større selvtillit når jeg skulle lage og utforme lysbilder.

For noen år siden arrangerte vi et teknisk arrangement, og jeg laget en liten plakat. Det var ikke nødvendig. Jeg kunne ha bedt bedriftskommunikasjonen om å gjøre det, men jeg tenkte: «Jeg lager bare en liten plakat.» Den hang i hallen der folk kom inn.

Jeg ser virkelig at alt vi gjør som frivillige, handler om å lære nye ting og møte nye mennesker. Nettverksbygging er også kulturelt, etter min mening. Jeg visste ikke hva nettverksbygging betydde. Når du er frivillig, møter du nye mennesker og snakker naturlig med dem mens dere gjør noe sammen og har det hyggelig. Du lærer også å bli kjent med mennesker raskt.

Mayte og jeg hadde arbeidet sammen i omtrent to år før vi møttes fysisk. Vi skrev artikler, holdt webinarer, laget en podkast og fikk ideen til boken – alt virtuelt. Hvorfor? Fordi vi er del av et fellesskap.

Galen Low: Ja, jeg liker det. Jeg innså ikke hvor lang denne reisen hadde vært. Dere hadde ikke møtt hverandre ansikt til ansikt før for ett år siden.

Mayte Mata Sivera: Vi møttes på en prosjektlederkonferanse, og endelig kunne vi gi hverandre en klem. Vi hadde hatt alle disse Zoom-samtalene, og vi måtte håndtere en tidsforskjell på åtte timer. Det hjelper oss også med å samarbeide bedre med eksterne team. Det er alltid en læringsopplevelse.

Galen Low: Det er så kult.

Jeg tenkte også på frivillig erfaring fordi Mayte nevnte TEDx. I kretsene jeg beveger meg i, er vi noen ganger så opptatt av store merkenavn. «TEDx!» Men når man ser nærmere på det, er det du sa tidligere – de små detaljene som skaper en god opplevelse – som virkelig resonnerte med meg.

TED-merkevaren handler om høy produksjonsverdi og gjennomtenkte tilnærminger til foredragsholdere. Det er en helhetlig opplevelse og høy kvalitet. Uansett hvilken rolle du hadde i å skape denne opplevelsen, lærer du mye om presset ved å levere noe fantastisk.

Jeg kunne arrangert et foredrag på samfunnshuset. Det ville vært lavt press og lav risiko, og jeg ville lært noe. Men når du leverer TEDx-merkevaren, handler det om vann, å følge folk til plassene deres og mange andre detaljer. Du får spille på et høyt nivå, uansett hvilken rolle du har i arrangementet. Det er en interessant side ved frivillig erfaring.

Mayte Mata Sivera: Ja, fordi hver lille ting bidrar til suksessen. Du forstår at det spiller en rolle, og at du må være oppmerksom på detaljene. Noen ganger oppstår det situasjoner med høyt press. «Det begynner å regne! Hvordan skal vi få folk som spiser lunsj ute, inn?» Eller: «Vi tenkte ikke på å flytte pianoet. Hvem kan hjelpe oss med det?»

Jeg er ikke sterk nok og har ikke erfaring med det. Det er disse små tingene og situasjonene med høyt press som lærer deg å bli mer smidig og tilpasningsdyktig. Senere hjelper det deg med å bli en bedre prosjektleder.

Galen Low: Jeg liker dette med tilpasning når ting ikke går etter planen.

Jeg er typen som liker å se på oppussingsprogrammer på TV, fordi det egentlig er et prosjekt på 22 minutter. Alt starter bra, alle er glade og inspirerte, så går ting galt, budsjettet må økes, og plutselig er det kakerlakker i veggene. Likevel ender alle på en eller annen måte lykkelige.

Jeg tenker: «Ja, det er et prosjekt.» Ting går ikke alltid bra. Vi trenger ferdigheter som ikke alltid står i en lærebok – ferdigheter som gjør oss tilpasningsdyktige, hjelper oss med å bygge nettverk, samarbeide med mennesker og oppnå noe stort. Jeg kom kanskje litt bort fra temaet, men …

Mayte Mata Sivera: Jeg elsker denne samtalen. Jeg liker å snakke med dere begge. Det virker som om dere også brenner for dette temaet, og jeg har det veldig gøy.

Galen Low: Jeg har det også gøy. Jeg må si at jeg sannsynligvis aldri har vært frivillig, men etter denne samtalen angrer jeg faktisk. Det har sikkert vært mange muligheter til å bruke noe av tiden min mer produktivt sammen med andre mennesker, i stedet for å forsøke å gjøre ting alene for å hjelpe meg selv i karrieren eller livet generelt.

Jeg er absolutt overbevist. Alle tipsene dere har delt, har vært fantastiske. Jeg skal definitivt legge inn en lenke til boken nedenfor. Yasmina og Mayte er begge svært synlige, i hvert fall i LinkedIn-strømmen min.

Hvis du vil følge med på hva de holder på med, anbefaler jeg å følge dem. Dere to har alltid noe på gang. Det dere bidrar med, og all kunnskapen dere deler, er svært viktig. Det har vært fantastisk å ha dere med i programmet. Tusen takk.

Mayte Mata Sivera: Takk.

Galen Low: Da har dere det, folkens. Som alltid: Hvis du vil bli med i samtalen med over tusen likesinnede forkjempere for prosjektledelse, kan du bli med i fellesskapet vårt. Gå til thedigitalprojectmanager.com/membership for å lese mer. Hvis du likte det du hørte i dag, kan du abonnere og holde kontakten på thedigitalprojectmanager.com. Til neste gang – takk for at du lyttet.