Slik legger du til rette for en engasjerende fjernworkshop

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Vennligst se bort fra eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Galen Low: Hei alle sammen, og takk for at dere lytter. Jeg heter Galen Low og kommer fra The Digital Project Manager. Vi er et fellesskap av digitale fagfolk med et mål om å hjelpe hverandre med å utvikle ferdigheter, bli tryggere og knytte kontakter, slik at vi kan øke verdien av prosjektledelse i en digital verden. Hvis du vil høre mer om dette, kan du gå til thedigitalprojectmanager.com/membership.

I dag skal vi lære hvordan man legger til rette for engasjerende fjernworkshops, sammen med bestselgende forfatter, ekspert på å lede prosesser, grunnlegger av Starfish Synergies og eksklusiv nordamerikansk leverandør av Hasbros bedriftsopplæring Play-Doh Power Solutions, Theresa Bailey.

Theresa, velkommen tilbake til programmet.

Theresa Bailey: Tusen takk. Jeg er så glad for å være tilbake.

Galen Low: Jeg er så glad for å ha deg her, fordi vi begynte å snakke om hvordan du bruker Play-Doh i workshops med ledergrupper, og hvordan dette åpner for kreativitet og innovasjon. Og jeg tenkte: Herregud, dette er perfekt. Hvis jeg skulle introdusere temaet, ville jeg sagt at prosjektledelse og prosjektlederrollen, særlig i den digitale verdenen, er i stor endring. Jeg tenkte at det er to sammenhengende ting som skjer innen digital prosjektledelse. For det første forventes det i økende grad at prosjektledere skal kunne legge til rette for workshops og arbeidsøkter. For det andre foregår prosjektsamarbeid i stadig større grad i hybride og fjernbaserte oppsett.

Derfor tenker jeg at enhver prosjektleder som kan legge til rette for en engasjerende fjern- eller hybridworkshop, er gull verdt akkurat nå. Og hvem er vel bedre til å lære oss dette enn deg, som gjør dette så ofte? Jeg gleder meg til å dykke ned i temaet.

Theresa Bailey: Ja, og helt ærlig hjelper jeg folk med å finne ut hvordan de kan legge til rette for workshops, særlig folk som ikke liker å snakke foran andre. Vi vet at offentlig tale ofte rangeres høyere enn døden som frykt. Så det er sannsynligvis den mest populære workshopen min: å hjelpe folk med å finne ut hvordan de kan legge til rette for prosesser. Jeg vet derfor at dette er en viktig ferdighet på tvers av hele fagfeltet.

Galen Low: Og du har rett: Det er noe unaturlig ved det, og derfor må det øves inn og trenes på.

Forhåpentligvis kan vi i dag lære av noen av tingene du lærte på den harde måten underveis. Du var ikke alltid prosessleder; du havnet mer eller mindre i dette for rundt 15 år siden. Kan du fortelle oss om bakgrunnen din? Hvordan gikk du fra å nesten satse på en akademisk karriere med doktorgrad i psykologi til å lede bedriftsworkshops for ledere ved hjelp av Play-Doh?

Theresa Bailey: Absolutt. For mange år siden ønsket jeg faktisk å bli idrettspsykolog. Jeg gjorde frivillig arbeid både fordi jeg ønsket det, og fordi jeg ville komme inn på videreutdanning for å bli klinisk psykolog. Jeg var frivillig i Canadian Mental Health Association. I Ottawa jobbet jeg med et prosjekt for å forstå hvordan mennesker uten bolig ønsket å motta tjenester. Jeg gikk inn på et herberge og endte rett overfor en ung mann som var nøyaktig to uker yngre enn meg.

Vi hadde vokst opp på samme måte. Jeg ønsket å forstå hvordan han hadde endt opp der, mens jeg hadde endt opp her. I det øyeblikket forsvant drømmen om å bli idrettspsykolog, og jeg begynte å studere hva som hjelper mennesker med å blomstre, og hva som gjør dem effektive. Derfra tok jeg en mastergrad i samfunnspsykologi. Jeg prøvde virkelig å forstå hva som hjelper mennesker med å lykkes, og studerte motstandskraft ved et akuttherberge for unge kvinner for å se hva som hjalp dem med å klare seg etter å ha kommet ut fra det ene eller det andre stedet.

Det var den første delen av livet mitt. Deretter gikk jeg inn i utdanningssektoren. Jeg jobbet med psykisk helse og mange andre relaterte områder. Etter at jeg fikk mitt tredje barn, begynte jeg med rådgivning for å få større fleksibilitet. Men grunnlaget mitt var fortsatt å være forsker.

Da jeg begynte å bruke ferdighetene jeg hadde tilegnet meg gjennom bakgrunnen min innen samfunnspsykologi og samfunnsutvikling, og jobbet mer med teambygging, fasilitering av fellesskap og strategisk planlegging, innså jeg at jeg ikke likte forskningsdelen med regneark. Så jeg endte i større grad opp med å jobbe med fasilitering.

Det var der jeg følte meg hjemme. Jeg følte meg hjemme når jeg prøvde å få frem det beste i mennesker mens vi var samlet på ett sted. Så spoler vi frem til pandemien: Jeg mistet all inntekten min i løpet av tre dager i mars 2020, og bestemte meg for å gå tilbake til røttene mine og sette sammen et kurs om motstandskraft, som jeg begynte å selge.

Jeg ble spurt om å holde en workshop med Hasbro av markedsdirektøren i Canada. Vi ønsket å gjennomføre den. Dette leder oss inn i resten av samtalen. På det tidspunktet hadde jeg aldri lagt til rette for en nettbasert workshop, fordi vi ikke hadde hatt behov for det. Derfor måtte jeg sette sammen en nettbasert workshop etter at den fysiske workshopen hadde blitt avlyst to ganger, og de ba meg om å inkludere Play-Doh i workshopen.

Jeg møtte opp, fant ut hvordan jeg skulle gjøre det, og det gikk så bra at jeg tre uker senere fikk muligheten til å utvikle Play-Doh Power Solutions Corporate Training. Det er det jeg har holdt på med de siste fire årene, tror jeg.

Galen Low: Jeg liker at utgangspunktet var fascinasjonen for å hjelpe mennesker med å blomstre. Når man ser på historien din under ett, gir det mening.

Når man er i en workshop, har vi samlet mennesker for å nå et mål. Vi ønsker at de skal lykkes. Det er kanskje ikke den mest komfortable situasjonen, og man må på en måte frigjøre noe, A) i seg selv for å kunne legge til rette, og B) i deltakerne, slik at de kan blomstre.

Jeg liker dette som et tema for hvorfor man bør bry seg om workshopen og arbeidsøkten man leder. Ikke bare fordi man må, men fordi det kanskje er en del av resultatet man ønsker å bidra til.

Theresa Bailey: Absolutt. Jeg tror folk merker det når du bare gjennomfører en workshop for å kunne krysse den av. Det er noe av det første jeg snakker om når jeg underviser, og det leder sannsynligvis inn i flere av tingene vi også skal snakke om: Hva er intensjonene dine? Du har mål, ting du ønsker å oppnå, det jeg kaller avkrysningsbokser. Så hva er intensjonene dine for en workshop, og hvilket verdenssyn tar du med deg inn i den?

For meg er målene som avkrysningsbokser, mens intensjonene er som kantene i en bowlingbane for folk som lærer å bowle. Når du setter intensjoner for workshopen og får andre til å gjøre det samme, forplikter dere dere alle til det samme. Da er det enklere å få oppslutning og gjennomføre en virkelig effektiv workshop.

Galen Low: Jeg liker den innrammingen, fordi mål og avkrysning av bokser ikke alltid er det viktigste. Det er ikke ofte man går ut av en workshop og alle sier: Ja, vi krysset av alle boksene. Det kan være en fin måte å vurdere om vi brukte tiden klokt, og om vi fikk det vi kom for. Men det er faktisk et slags ubestemmelig element ved det som gjør en workshop god.

Kanskje jeg kan stille spørsmålet tilbake til deg, siden du har holdt mange workshops og ledet mange arbeidsøkter. Hva er det som gjør en workshop engasjerende for deltakerne, enten den er fjernbasert, hybrid eller fysisk? Hva er det som gjør at folk føler at tiden var virkelig verdifull?

Theresa Bailey: Jeg tror kanskje jeg skiller meg litt ut. Jeg vil ikke si at jeg er unik, men det er viktig for meg å sørge for at alle får mulighet til å delta. Vi kan tenke på hva som er engasjerende og ikke engasjerende. Det er ofte ikke engasjerende når én person har all taletid og resten bare mottar informasjon.

På den andre siden kan det også være skremmende for mennesker som ikke er vant til, eller er redde for, å få plass til å delta. Derfor må man finne en måte å trekke folk inn i samtalen på som føles relevant. Hvem liker isbrytere som ikke er relevante? Svært få. Jeg har stilt dette spørsmålet, og kanskje 7 prosent sier: Ja, jeg elsker isbrytere, med mindre man kan knytte dem til arbeidet deres.

Du må finne en måte å engasjere folk på som føles relevant. Da er det større sannsynlighet for at de som vanligvis ikke liker å delta, faktisk deltar. Samtidig føles det trygt, og de føler ikke at oppmerksomheten blir rettet mot dem på en ubehagelig måte. For meg er en god workshop produktiv, engasjerende og trygg.

Galen Low: Jeg liker virkelig dette med trygghet. Det er nesten en balanse mellom at én person tar all tiden og ingen andre får bidra, og den andre siden av skalaen, der man sitter i en arbeidsøkt og blir tvunget til å delta og tenker: Herregud, så irriterende.

Det handler om trygghet og komfort. Det er ikke nødvendigvis å dra noen motvillig inn i deltakelse fordi de må, men å skape en situasjon der det faktisk blir engasjerende for dem, slik at de på et tidspunkt under workshopen tenker: Jeg føler faktisk at jeg kan bidra, det er trygt, og innspillet mitt vil være verdifullt.

Theresa Bailey: Absolutt. Ofte er jeg med helt i starten av et prosjekt, enten det er sammen med en prosjektleder eller på en annen måte, for å sette tonen for arbeidet som skal gå videre. For prosjektledere er dette en svært viktig del: å finne ut hvordan vi skal arbeide sammen.

Man må sørge for at personer som vanligvis har de stillere stemmene, finner en måte å delta på – enten ved å snakke, sende en melding eller på en annen måte som fungerer for dem. De må vite at det finnes en trygg inngang, og at stemmen deres er like verdifull som alle andres. Dette kan man oppnå ved å organisere hvordan man gjennomfører workshopen, og det kan videreføres i resten av arbeidet.

Galen Low: Det er en veldig god overgang, for jeg tenkte at vi kunne gå inn på tilnærmingen din til workshops. Jeg vil gjerne fokusere litt på den fjernbaserte og hybride siden. Du fortalte oss en utrolig historie i begynnelsen om hvordan du måtte finne ut av alt under press.

Men selv noen av tingene vi snakker om viser at ikke all magien skjer «i rommet». Noen ganger handler det om planlegging og bevissthet. Kan du gå gjennom noen av de viktigste elementene du tenker på når du forbereder en fjern- eller hybridworkshop?

Hva er noen av metodene som hjelper med å åpne for fantasi og kreativitet, og få deltakerne inn i en innovasjonsmodus?

Theresa Bailey: Det er mange trinn, men i bunn og grunn handler det om å finne ut hva du ønsker skal komme ut av workshopen, og hvordan du skal få alle til å føle at de kan se seg selv i arbeidet som blir gjort.

Vanligvis snakker jeg flere ganger med den som har hentet meg inn. Jeg kan også ha noen samtaler med andre for å få deres innspill, eller vi kan ha et felles møte for å avklare dette. Deretter handler det egentlig om baklengs planlegging: Dette er de tre tingene vi vil dekke.

Jeg vil forresten ikke anbefale heldagsworkshops på nett. Del dem opp over et par dager. Det er mye enklere for folk hvis det er mulig. Finn deretter ut hvordan du skal strukturere det. Jeg har en ganske fast måte jeg liker å gjøre ting på. Den første timen handler sannsynligvis bare om å legge til rette for arbeidet vi skal gjøre resten av dagen, kanskje en halvtime til 45 minutter.

Det innebærer å få alle med på det vi skal gjøre, og å få vite litt om hvordan de føler det. Deretter strukturerer man workshopen. Det er egentlig enkle ting, som når man legger inn pauser, å sørge for at det faktisk er pauser, informere folk på forhånd om når de kommer, og snakke om kamerareglene.

Det er noe vi kan gå nærmere inn på, avhengig av hvor du befinner deg, for strukturene kan være svært forskjellige.

Galen Low: Forarbeid. Jeg tror det er lett for folk som har deltatt i en workshop å tenke: Den fasilitatoren har bare en ferdig agenda, kommer inn og gjør greia si.

Men mye av samarbeidet og undersøkelsene på forhånd handler om hvem som skal delta, hva vi ønsker å få ut av dette, og å sørge for at du skaper samsvar med dem som har bedt deg komme inn. Det handler også om å forstå hvem som skal være en del av dette, og sette riktige regler og forventninger.

Jeg liker også poenget ditt om at hybride, fysiske og fjernbaserte workshops er forskjellige. Oppmerksomhetsspennet og hvor lang tid det tar før man blir sliten, varierer avhengig av om workshopen er fysisk, fjernbasert eller hybrid. Alt dette må planlegges, og deretter må man fortelle deltakerne hva de kan forvente og hva dere skal gjøre.

Magien skjer selvsagt i rommet når du leder prosessen, men den skjer ikke uten all denne forberedelsen og det innledende arbeidet. Har du opplevd at noen sier: «Jeg vet at du sendte meg Play-Doh, og jeg vet at det er en workshop, men jeg vil ikke ha kameraet på. Beklager»?

Theresa Bailey: Noen ganger skjer det på grunn av båndbredden, ikke sant? Særlig der vi er. Noen slår kameraet av, men slår det på for å vise hva de har laget. Det er helt greit. Av og til har folk ting som skjer i bakgrunnen som de ikke føler seg komfortable med. Derfor ber vi i det minste folk om å vise oss det de har laget. Vanligvis går det fint, fordi måten vi strukturerer ting på gjør at folk ønsker å se hva andre gjør, og de liker faktisk at andre ser reaksjonene deres.

Vi gjør forskjellige ting, for eksempel bruker vi musikk. Mange begynner å danse med skuldrene – ikke nødvendigvis stå opp og danse, men miljøet blir et sted der folk ønsker å se hverandre. Jeg sier også til personer som har kameraet av, at jeg noen ganger gjør det samme. Men det er vanskeligere å vite når folk trenger en pause hvis alle alltid har kameraet av, fordi man ikke kan lese energien like godt.

Så selv om kameraet slås av og på, er det veldig nyttig for energien i gruppen at det noen ganger er på.

Galen Low: Det gir faktisk mening. Jeg liker begrunnelsen. Ofte ser jeg arbeidsøkter med en streng regel om at kameraene må være på. Men du nevnte fire gode grunner til at noen kan ha kameraet av, og fire gode grunner til at det ikke bare handler om at de må ha kameraet på fordi fasilitatoren sier det. Det handler mer om at du skal kunne lese rommet, forstå hva folk trenger fra økten, hvordan de reagerer, og hvordan dere kan bevege dere fremover, nå målene og oppfylle intensjonene.

Theresa Bailey: Beklager, jeg skulle bare si at det nettopp handler om intensjonene.

Hvis vi har blitt enige om intensjonene, og jeg spør folk hva de ønsker å oppnå med workshopen, er det mindre sannsynlig at de kobler seg av, fordi de selv har ansvar for sin deltakelse i møtet. Det trenger ikke engang være en workshop. Hvordan dette går, avhenger av energien du tar med deg inn i det.

Hvis det går dårlig, tar jeg noe av ansvaret. Men hvor mye energi tar du selv med deg? Vi kan alle enten ha en flott dag sammen eller ikke. Jeg tror det vanligvis fungerer til din fordel når folk får ansvar for dette.

Galen Low: Jeg liker det. De har også kontroll over hvor verdifull tiden blir, ikke bare du som fasilitator.

Når vi snakker om selve økten, om å lede den og skape en opplevelse som folk kan slutte opp om, har jeg sett at dette kan være svært utfordrende, selv i vanlige møter. I et hybrid- eller fjernmøte er det vanskelig. Vi har ikke alle utviklet ferdigheten til å vite hvordan vi skal bryte inn, rekke opp hånden, delta eller gjøre stemmen vår hørt i et rom med sterke stemmer – særlig hvis du deltar eksternt mens alle andre er fysisk til stede og du ikke hører ordentlig.

Hvordan demokratiserer du opplevelsen for deltakerne i en fjernbasert, fysisk eller hybrid situasjon? Hvordan håndterer du frustrasjonene som kan oppstå i en hybrid økt, når det gjelder teknologi, psykologisk trygghet eller deres tilsynelatende mulighet til å bidra og vite hvor de skal bidra?

Theresa Bailey: Vi lærer fortsatt, selvsagt, og teknologien endrer seg hele tiden. I tillegg kan opplevelsen være helt forskjellig avhengig av hvilken teknologi vi bruker – Teams, Zoom, Google Meet eller hvilken plattform det er. Men igjen tror jeg det krever planlegging.

Det er to ulike ting. En fysisk workshop med det arbeidet jeg gjør, krever mye bæring eller frakt av materiell. En hybrid eller virtuell workshop krever mye mer testing for å sikre at vi har alt vi trenger tilgjengelig. Vi må vite hvor kameraene er, om det sitter tre personer i ett rom mens andre deltakere er andre steder, og sørge for at vi kan dekke alle.

Det krever litt mer planlegging og innsats. Du kan bare gjøre det du kan. Teknologi er teknologi, som vi vet. Den er fantastisk, men kan også gå galt. Det er viktig å ha noen i rommet som kan hjelpe folk. Det er også nyttig å utpeke en person, enten fra egen organisasjon eller et annet sted, som hjelper folk med å logge seg inn eller følger med på spørsmål i tilfelle jeg som fasilitator glemmer eller ikke ser chatten.

Det å ha en person som følger med på dette, gjør en stor forskjell og hjelper flyten, fordi ingen føler seg oversett.

Galen Low: Jeg liker det veldig godt. Jeg får nesten lyst til å gjøre det i noen av mine egne møter. Vi har absolutt opplevd at jeg vil dele skjermen på den bærbare datamaskinen, men da kan jeg ikke se noen.

Så rekker noen opp hånden og lager en lyd, og vi sier: Noen har et spørsmål. Hvem er det? Jeg kan ikke se det. Det blir så klønete, og noen ganger går vi glipp av spørsmål. Jeg liker ideen om at det er viktig nok til at man bør ha noen som sørger for at ingenting blir oversett eller faller mellom stolene. Det er nettopp dette som demotiverer folk i en økt: De rekker opp hånden, men ingen kommer til dem, eller de stiller et spørsmål som ingen ser.

Og vet du hva jeg kommer til å gjøre resten av økten? Jeg kommer ikke til å bidra.

Theresa Bailey: Dere kan også bytte på denne rollen. Det trenger ikke være den samme personen hver gang. Det er faktisk effektivt å rotere på det, fordi alle på ulike tidspunkt må følge med. Da ser du at noen stiller et spørsmål, eller at de begynner å svare, og så begynner andre å svare i chatten.

Det er det du ønsker. Du vil at folk skal følge med og bry seg nok om temaet til at de kommuniserer. Jeg gjør det også tydelig når folk bør avbryte. Noen ganger ønsker jeg at folk skal avbryte, mens det andre ganger er materiale jeg bare må få gjennomgått, slik at vi kan gå videre.

Fortell folk når de bør avbryte. Hvis de ikke ønsker å avbryte, må de vite at de kan skrive i chatten, og at vi kommer tilbake til det. Det er svært viktig og en effektiv måte å håndtere alle på, uansett hvilket format de deltar i.

Galen Low: Forventningsstyring er et veldig bredt uttrykk i dag, men i en økt liker jeg at det finnes enkle ting som kan gi folk klarhet. Jeg har vært i slike møter. I mange av øktene våre i fellesskapet sier jeg helt i starten, som en del av det praktiske, at folk gjerne kan skrive i chatten på siden.

Det er ikke distraherende eller uhøflig. Det er helt greit, og det trenger ikke engang å være relatert. Det jeg ikke hadde innsett før du sa det, er at dette forteller folk at de ikke trenger å avbryte flyten. Jeg har også vært i møter der dette ikke er sagt, og den som snakker ser noe i chatten og føler at det må tas opp med én gang.

Det avbryter flyten, selv om det kanskje bare var en kommentar eller et svar på et spørsmål. Jeg liker ideen om at samtalen kan foregå begge steder, at det finnes øyeblikk der man kan avbryte, og øyeblikk der man kanskje ikke bør gjøre det. Samtidig følger noen med på chatten, på hvem som har et spørsmål eller ønsker å komme høflig inn i samtalen uten å avbryte.

Det skaper en opplevelse der alle vet hva som skal skje. Det gir klarhet.

Theresa Bailey: Absolutt. Folk liker en følelse av struktur, men også fleksibilitet. Jeg tror det hjelper mye på nett. Det blir mer som en samtale, slik som denne, og folk kan føle at de kan bidra.

Galen Low: Noe av det du og jeg snakket om, var ikke bare å demokratisere opplevelsen, men også å løfte inkludering og tilgjengelighet. Play-Doh er interessant, fordi det på mange måter er ganske tilgjengelig når det gjelder hvordan folk kan delta.

Men vi kommer selvsagt til å ha deltakere med ulike funksjonsevner. Måten vi planlegger en økt på, enten det er med Play-Doh eller ikke, er kanskje ikke egnet for at de skal kunne delta. Har du fått noen tips, lagt noe til i tilnærmingen din eller satt deg noen mål for å gjøre øktene dine tilgjengelige for mennesker med ulike forutsetninger?

Hva med folk som kanskje ikke identifiserer seg som nevrotypiske, eller som har andre fysiske forutsetninger? Hva er tilnærmingen din?

Theresa Bailey: Mange som ikke er nevrotypiske, liker virkelig å arbeide med ulike materialer. Derfor fungerer workshopen godt for dem. Jeg fokuserer på å være så inkluderende som mulig, og det går tilbake til planleggingen: å finne ut hvem som skal delta, når det er mulig, og samarbeide med dem for å forstå hvordan du kan bli mer inkluderende.

Jeg nevnte en gang for deg at jeg demonstrerte arbeidet mitt for en gruppe mennesker jeg ikke hadde møtt før. Jeg hadde møtt et par av dem, men ikke alle. Der var det en person som hadde amputert begge armene, og en kvinne som var blind. Det fikk meg virkelig til å tenke på hvordan jeg kunne gjøre arbeidet mitt mer inkluderende for alle.

Jeg tror det egentlige svaret er å spørre folk hvordan de tror de kan delta. Kanskje de kan gi meg svarene lettere enn jeg kan finne dem selv. I slike situasjoner bør man samarbeide med mennesker med ulike funksjonsevner og med dem som støtter dem. Da finner man løsninger som gjør at alle kan bidra og føle seg vel. Folk liker å bli spurt. Så bare spør dem.

Galen Low: Jeg liker den fremoverrettede tilnærmingen. Det handler ikke om at dette ikke vil fungere for denne gruppen, men om hvordan vi kan få det til å fungere for denne gruppen. Da blir det en samtale, en dialog og en form for konsultasjon.

I arbeidet mitt med tilgjengelighet finnes det ofte en slags beste praksis, samsvarskrav eller regelverk. Det gjelder særlig ting som skjermlesere for personer med nedsatt syn som bruker et nettsted. Men når vi faktisk setter oss ned og snakker med disse menneskene om hvordan de har tilpasset livet sitt for å få ting til å fungere, er løsningene ofte litt utenfor boksen.

De har funnet sine egne innovative ideer, som ikke står i noen lærebok. Når man setter seg ned og tenker over det, ser man hvordan det faktisk brukes i virkeligheten – ikke bare noen generelle hensyn som kanskje er gode, men som ikke nødvendigvis gjenspeiler hvordan mennesker faktisk bruker løsningen i slike situasjoner. Jeg elsker ideen om at man bare skal spørre, for de kommer til å ha noen ideer.

De kan si: Play-Doh kommer ikke til å fungere for meg. Beklager. Men de kan også ha ideer og sette pris på å bli konsultert, slik at de kan delta.

Theresa Bailey: Ja. Og hvis det ikke passer for dem, kan vi kanskje finne andre måter de kan delta på. De kan gi tilbakemeldinger på andre måter og reflektere over spørsmålene vi stiller. Det finnes mange muligheter, men å spørre er den beste og mest direkte måten å få god informasjon på.

Galen Low: For å runde av vil jeg snakke litt om tiden etter workshopen. Jeg hadde tenkt å spørre hvordan du vet at økten var vellykket, men kanskje jeg heller spør: Hva er det beste noen kan si om en av workshopene dine etter å ha deltatt?

Theresa Bailey: Det var et godt spørsmål. Jeg tror dette er en av grunnene til at jeg elsker det jeg gjør: Jeg får tilbakemeldinger med én gang, og jeg ber om dem. Jeg går rundt og spør på en bestemt måte, vanligvis ved å be folk oppsummere hvordan de føler seg med ett ord. Jeg har faktisk opplevd at folk sender meg en melding etterpå og forteller at konseptet vi snakket om, på den måten vi snakket om det, forandret livet deres.

Det er ganske kraftfullt. Man får selvsagt også attester. Men i går hadde jeg en interessant opplevelse. Jeg jobbet med en gruppe menn og kvinner. Jeg vil tro at aldersspennet var stort, kanskje fra 25 til 65 år.

Det satt en gruppe bakerst som jeg trodde kom til å bli en problemgruppe. Jeg tenkte at det var bordet jeg måtte gå tilbake til hele tiden for å sørge for at de holdt seg på sporet. Men på slutten ba jeg dem oppsummere følelsen med ett ord. Det var en gruppe menn, og da jeg gikk bort og spurte hvilket ord som beskrev hvordan de følte seg etter opplæringen, sa de at ordet var «oppfylt».

Jeg sa: Oppfylt? Og de svarte ja. Så pekte de på to av mennene og sa at disse to aldri hadde lekt med Play-Doh før. De hadde ikke hatt det hjemme. De syntes det var frigjørende å få være kreative, leke som voksne og uttrykke ideer på ulike måter. «Oppfylt» var ganske sterkt. Jeg får ikke høre det hver dag, men jeg fikk høre det i går fra to menn som jeg vil anslå var over 50.

Galen Low: Wow. Det er fantastisk. Og helt ærlig, det er jo magien. Enten ordet er «oppfylt», eller det bare handler om å gå derfra med en følelse av tilfredshet, kan det å oppleve noe som ligner mer på lek, være ikke bare produktivt, men også åpenbarende.

Er det et ekte ord? Det kan faktisk hjelpe deg med å se ting annerledes enn du gjorde før. Jeg elsker det. Og det er på mange måter derfor vi gjør det vi gjør, hvorfor fasilitering er viktig, hvorfor økter er viktige, hvorfor det er viktig å samle folk, og hvorfor det er viktig å sette i gang innovasjon.

Theresa Bailey: Absolutt. Hvis jeg ikke hørte ord som motivert, engasjert, samarbeidsorientert, kreativ og oppfrisket, ville jeg gått tilbake og bearbeidet workshopen slik at det var disse ordene jeg fikk høre til slutt.

Galen Low: Wow. Jeg elsker det.

Theresa, tusen takk for denne minimesterskolen i hvordan du legger til rette for fjern- og hybridworkshops. Det var mange gode tips. Jeg setter stor pris på det.

Theresa Bailey: Bare hyggelig. Jeg elsker det jeg gjør, og jeg elsker når andre kan bruke noe av kunnskapen jeg har funnet frem til på den harde måten, og gjøre livet enklere for seg selv og alle andre.

Galen Low: Jeg har nevnt Play-Doh gjennom hele samtalen. Hvordan kan folk lære mer om det du gjør?

Theresa Bailey: De kan besøke nettstedet mitt på starfishsynergies.com eller finne meg på LinkedIn. Jeg heter Theresa Bailey, og jeg er hun med Play-Doh på forsidebildet. Jeg elsker det jeg gjør. Det er flott å samle folk og sette ting i gang. Det er særlig noe jeg bruker sammen med prosjektledere. Jeg snakker gjerne med folk.

Galen Low: Fantastisk.

Greit, folkens, der har dere det. Som alltid kan dere bli med i samtalen med over tusen likesinnede forkjempere for prosjektledelse ved å bli med i fellesskapet vårt. Gå til thedigitalprojectmanager.com/membership for å lære mer. Hvis du likte det du hørte i dag, kan du abonnere og holde kontakten på thedigitalprojectmanager.com.

Til neste gang – takk for at du lyttet.