Hvorfor EQ er nøkkelen til vellykkede AI-aktiverte prosjekter

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden roboten ikke er korrekt hele tiden.

Galen Low: Hei alle sammen, og takk for at dere lytter. Jeg heter Galen Low og er fra The Digital Project Manager. Vi er et fellesskap av digitale fagfolk med et mål om å hjelpe hverandre med å bli dyktige, trygge og knyttet sammen, slik at vi kan øke verdien av prosjektledelse i en digital verden. Hvis du vil høre mer om dette, kan du gå til thedigitalprojectmanager.com/membership.

I dag snakker vi om den stadig viktigere rollen emosjonell intelligens spiller i prosjektledelse, og hvorfor den kan bli enda viktigere enn noen gang når vi går dypere inn i AI-aktiverte prosjekter.

Med meg i studio i dag har jeg programlederen for podkasten Everyday PM og driftsdirektør i TrueSense Marketing, Ann Campea.

Ann, tusen takk for at du ville være med i dag.

Ann Campea: Ja, jeg er så glad for å være her.

Galen Low: Jeg er også veldig glad, fordi du har en så interessant bakgrunn. Takk for at du hadde meg med på podkasten din, som er en utmerket podkast. Og jeg er svært beæret over å ha deg med i denne lille podkastutvekslingen. Jeg gleder meg til å gå inn i dette, for helt ærlig har jeg vært overalt.

Jeg er sikker på at alle her har opplevd det samme. Overalt jeg går, snakker alle om AI, og det er hovedfokuset. Og ja, i dag snakker vi om AI, men jeg tror det som trer tydelig frem for meg og for deg, er hele EQ-delen, ikke sant? Delen som handler om emosjonell intelligens, og hvor menneskeligheten til slutt vil lande midt i all denne forstyrrelsen – noen ganger en positiv forstyrrelse, for det er ikke bare negativt. Men jeg gleder meg til å gå inn i det.

Ann Campea: Ja, det gjør jeg også. Det er et av favorittemaene mine.

Galen Low: Jeg elsker det. Og siden det er tilfelle, skal jeg starte med ett stort spørsmål for å få oss i gang.

Da vi snakket sammen før vi planla denne podkasten, nevnte du at du hadde tatt deg litt fri fra prosjekter og drift for å arbeide med doktorgraden din. Hva var det mest slående med å vende tilbake til en verden av prosjektbasert samarbeid akkurat idet AI begynte å komme inn i bildet?

Ann Campea: Ja, jeg antar at det nettopp er det. Man kommer inn i en blanding der det er så mye snakk om AI og hvilken innvirkning det har på prosjektledelse, enten man arbeider innen digital prosjektledelse eller tradisjonell prosjektledelse.

Og jeg synes det har vært en god og velkommen forstyrrelse. Det tvinger oss til å snakke om hvordan vi bedre kan integrere rollen vår som prosjektledere med kunstig intelligens. Når man deltar i slike samtaler, er folk fortsatt opptatt av å lage hypoteser om hva fremtiden for de to kan bli.

Jeg synes det er spennende å komme tilbake til dette fagområdet, fordi jeg tror vi i svært lang tid har sittet fast i denne evige forestillingen om at du skal ha en teknologisk, digitalt orientert prosjektleder, og du skal ha en mer tradisjonell, fossefallsbasert, prediktiv prosjektleder – og de to skal aldri blandes.

Men så legger man EQ-delen oppå det hele. Og nå legger man også AI-delen oppå. Det er så mye vi kan dra nytte av på dette tidspunktet.

Galen Low: Ja. Rollen har så mye mer dybde nå. Mens du sa dette, tenkte jeg at vi pleide å si: «Herregud, prosjektledelse endrer seg ikke raskt nok til at vi må holde fingeren på pulsen til noe som beveger seg rundt.»

Det var utprøvd og pålitelig. Vi hadde denne kunnskapsbasen som vi kunne bruke til å gjennomføre arbeidet. Og så kom plutselig AI, ikke sant? Alt er litt annerledes.

Ann Campea: Ja, på en god måte. Jeg vet ikke hvordan du ser på det, men jeg ser svært positivt på det.

Galen Low: Ja, jeg synes absolutt det. Jeg har vært imponert. La meg si det slik.

Jeg har vært litt skuffet – det er ikke det riktige ordet – men jeg har vært litt skeptisk til menneskers reaksjon på AI. Teknologien er imidlertid fantastisk, og den utvikler seg hver dag. Har teamet ditt begynt å ta ordentlig tak i å få AI inn i arbeidsflyten?

Ann Campea: Godt spørsmål. Og ja, siden vi snakker om doktorgraden min: Jeg er student. AI har derfor vært tett vevd inn i de pedagogiske delene av reisen min. Når det gjelder prosjektlederteamet jeg leder i TrueSense, har vi absolutt begynt å åpne samtaler om hvordan vi kan supplere det vi gjør med AI.

Jeg har et teammedlem som ser på repetitive prosesser og områder i arbeidsflyten vår for å finne ut hvor vi kan automatisere mer, men bruke AI til å dra nytte av dette og fremskynde automatiseringsdelene av prosessen. Det er altså mange sunne samtaler som nettopp har begynt.

Og jeg tror det er et perfekt tidspunkt å begynne å undersøke dette med teamene sine hvis man ikke allerede har gjort det, siden PMI også publiserer mye om AI, blant annet om hvordan man snakker med generativ AI. Jeg tror det er det det heter, eller hvordan man kommuniserer med generativ AI. Jeg vet ikke om du har tatt kurset ennå, Galen. De griper virkelig fatt i ideen om å forene rollen vår med AI.

Galen Low: Jeg tror det finnes en entusiasme – sannsynligvis den samme som jeg beskrev tidligere – men på global skala: «Oi, prosjektledelse endrer seg. Dette er spennende.» Vi trenger ikke holde enda et webinar om risikostyring. Ikke at jeg kritiserer webinarer om risikostyring.

De er svært viktige, men det har ikke vært så mye bevegelse der. Og plutselig er det innovasjon. Det skjer noe. La oss hoppe på det. Jeg setter virkelig pris på det.

Ann Campea: Og la oss være ærlige. Som prosjektledere begynner vi kanskje å bli litt lei av den samme gjentatte oppdateringen av PMBOK. Jeg vet ikke hvordan du har følt det, men jeg har vært litt lei.

Galen Low: Jeg synes det har vært noen virkelig positive bevegelser, særlig slik de gjenspeiles i PMI og den sjuende utgaven av PMBOK. Den åttende utgaven er under arbeid. Jeg kjenner noen i nettverket mitt som er involvert, og det går i en veldig god retning – ikke bare når det gjelder teknologi, men også forretning. Og også det vi snakker om, nemlig menneskeligheten. Jeg synes den veves inn i mye større grad, og det er spennende.

Jeg ser for meg et slags Captain America-øyeblikk med Steve Rogers, der du kommer tilbake på jobb til teamet ditt og plutselig er alt annerledes. Det er alt dette som må tilpasses, alle AI-delene, og du er i høy grad en forkjemper for team med høy EQ. Hva var det ved AI som slo deg som en mulighet til å hjelpe oss med å øke den emosjonelle intelligensen og den psykologiske tryggheten i måten vi arbeider på?

Ann Campea: Å, for et flott spørsmål. Jeg tror det finnes en mulighet i å supplere hvordan vi føler om hvordan vi utfører rollene våre.

Det jeg mener, er at jeg har et team med prosjektledere på ulike nivåer. Noen er helt nye i fagområdet, mens andre har holdt på ganske lenge. Uansett hvilken dag det er, kan man våkne og kjenne på en sterk følelse av bedragersyndrom knyttet til det man gjør.

Prosjektledelse i seg selv har en tendens til å være ganske repetitivt. Selvfølgelig kommer nyansene inn når man arbeider med ulike typer mennesker og personligheter, som tilfører den menneskelige dimensjonen og gjør rollene våre litt mer komplekse. Og jeg tror at når vi ser på AI og hvordan det kan hjelpe oss psykologisk, hjelper det oss på enkelte måter med å finne ro rundt spørsmål som: «Tar jeg den riktige beslutningen?»

«Har jeg rådført meg med de riktige personene? Har jeg fått med alle aspektene ved det aktuelle temaet eller problemet før jeg legger frem anbefalingene mine?» Jeg tror det er her teamet mitt begynner å bruke det: som en validering eller et kontrollpunkt der man faktisk kan samhandle med AI. «Ser dette riktig ut?»

«Har jeg utformet dette korrekt for interessentene mine? Er det noe annet jeg mangler, som du har identifisert som et hull i denne statusrapporten?» Det finnes alle disse typene samhandlinger man nå kan ha med AI, og de kan hjelpe deg med å dempe bedragersyndromet som vanligvis slår inn.

Uansett hvor lenge du har jobbet med prosjektledelse, har jeg fortsatt denne følelsen nesten hver dag. Og jeg tror det finnes en annen mulighet til ikke bare å måtte samhandle med kollegene dine fra et menneskelig perspektiv, men også bruke AI til å balansere denne følelsen.

Galen Low: Jeg liker ordet «validering». Og jeg tror det er så viktig, særlig når det gjelder bedragersyndrom, og særlig innen prosjektledelse, fordi jeg i hvert fall i min karriere har opplevd prosjektledelse som litt ensomt. Vanligvis er det én prosjektleder som leder prosjektet. Man kan selvfølgelig være del av et team med prosjektledere, men teamene jeg var med i, var ofte litt konkurransepregede og absolutt ikke så sårbare og ydmyke at jeg alltid ba kollegene mine om hjelp eller ba dem dobbeltsjekke noe. Og alle hadde det travelt.

Så det ville uansett ofte bli en forsinkelse, men jeg liker tanken på bare å kunne spørre: «Har jeg gått glipp av noe?» og så dobbeltsjekke. Resultatet er at du blir litt tryggere i rollen din, uansett hvor du befinner deg i utviklingen din. Og det er det fine med store språkmodeller: De har noe for alle. Du kan få validert noe grunnleggende, eller be om et perspektiv gjennom en mer erfaren persons briller.

Det kan også være et læringsverktøy. Du kan lære noe akkurat når du trenger det, uten å måtte sette deg ned og ta et kurs. Det er denne valideringen og dobbeltsjekken.

Ann Campea: Ja, og egentlig bare det å få bedre fremdrift og effektivitet, slik du nettopp sa. Du kan spørre om noe veldig raskt: «Hvordan definerer du dette?» Og så har du informasjonen med én gang. Ja, vi kan gå til Google og søke, men AI samler informasjonen. Selvfølgelig må du validere det AI forteller deg, men det gir deg i det minste et forsprang i jakten på informasjonen du trenger.

Som prosjektledere kan jeg derfor se for meg at hastigheten vår virkelig øker, nettopp på grunn av denne supplerende rollen AI spiller.

Galen Low: Jeg liker det. Det er en slags effektivitetsperspektiv. Jeg har ikke sett noen rapporter om det, men jeg skulle gjerne sett en om effekten av bedragersyndrom og forholdet til effektivitet, for jeg kjenner det hele tiden.

Da du sa at du også har bedragersyndrom, tenkte jeg at det har jeg virkelig. Det har gitt meg nøling og små mikronølinger i alt jeg gjør. Jeg tenker: «Er du sikker?» Noen ganger er det en god realitetssjekk, men det er fint å ha en slags «venn» å lufte ting med.

Jeg liker det som en form for trygghet. Det er et trygt sted, helt til det oppstår en lekkasje og noen får tak i hele ChatGPT-historikken din. Herregud, spurte du hva et eple er?

Ann Campea: Så langt har AI ikke fått en personlighet som gjør at det blir litt frekt når det svarer deg. Jeg tror derfor det fjerner toneelementet.

Det gir deg bare rene data, og du kan gjøre hva du vil med dem. Som du sier, Galen, får vi ikke tilbakemeldinger på en måte som forsterker følelsene våre. Det kan vi ofte få når vi samhandler med et annet menneske. Noen ganger er man ikke engang i en samtale eller ansikt til ansikt. Det kan bare være en tekst- eller chatmelding som blir feiltolket, fordi det er mennesker som snakker med mennesker.

Det er en følelse som ofte styrer noe av det man snakker om. Slik jeg har sett det til nå, har AI ikke gjort den delen for meg. Det er derfor svært utfyllende: Du får ikke alle mulige følelser rundt det AI forteller deg. Det forteller deg bare hva det mener basert på informasjonen det kan se.

Galen Low: Det kan være en god modell for mennesker.

Ann Campea: Ja, nettopp.

Galen Low: Vi kunne sikkert lært av det. Du får svaret: «Multipliser celle C med celle D.» Du mener det kanskje godt, men den andre personen tenker: «Det høres ut som om jeg stilte et dumt spørsmål. Det gjør jeg ikke igjen.»

Ann Campea: Beklager. Ja, nettopp.

Galen Low: Oi, ta det med ro.

Det kan være en god overgang til motsatt side, for jeg tror det finnes mange positive ting. Men hva er én eller noen få måter du ser at kunstig intelligens brukes på i dag, som kan begynne å svekke forståelsen vår av emosjonell intelligens hvis vi ikke følger med?

Ann Campea: Det er et så godt spørsmål. Som prosjektledere, og som du nettopp nevnte, legges det også i neste versjon av PMBOK fortsatt vekt på maktferdigheter, altså de EQ-ferdighetene vi har snakket om. Det vil alltid være et element av emosjonell intelligens som vi må være gode på som prosjektledere.

Vi arbeider ofte med mennesker, og vi kan ikke forutsi hvordan folk føler om en bestemt ting. Når man bryter det ned, handler det om følelsene rundt noe. En av bekymringene vi ser med AI, er derfor at den fjerner det menneskelige aspektet ved samhandling og kommunikasjon.

Hvor viktig eller kritisk er dette for det vi gjør som prosjektledere? Jeg mener det fortsatt må være en del av rollen vår: påvirkningsdelen og måten du snakker med ulike mennesker på. Hvis du ber AI om å kommunisere med ti av interessentene dine, kommer det til å gjøre det samme med alle ti. Det forstår ikke nødvendigvis at én interessent setter pris på svært direkte kommunikasjon, mens en annen foretrekker noe litt mer nedtonet og personlig.

De ulike måtene vi kommuniserer på som prosjektledere, tror jeg ikke AI kommer til å fjerne. Men jeg tror det finnes en frykt for at jo dypere vi går inn i bruken av AI som primær kommunikasjon eller hjelp til primær kommunikasjon, desto mer risikerer vi å fjerne deler av menneskeligheten.

Hvis vi begynner å lage statusrapporter og e-poster på den måten, går vi inn i et hull der vi har fjernet deler av menneskeligheten som er en del av superkreftene våre. For prosjektledere er dette noe vi virkelig må gripe som individer i rollen: Hvordan arbeider vi med alle disse ulike mennesketypene? Jeg tror ikke AI kommer til å gjøre dette for oss.

Galen Low: Jeg liker det. Det er nesten et poetisk motstykke til det. Vi snakker om at ChatGPT for eksempel er ganske trygt. Det kommer til å svare med fakta. Det blir ikke fornærmet av spørsmålet ditt, og det prøver ikke å få deg til å føle deg dårlig.

Og så nevnte du kurset fra PMI om hvordan man skriver gode instruksjoner eller snakker med AI. Motstykket er: Hva om dette også blir forventningen vår til mennesker? «Oi, jeg glemte at det finnes følelser i ligningen når jeg stiller et spørsmål.» Jeg kan ikke bare si: «Hei, driftsdirektør, oppfør deg som sjefen min. Jeg skal svare på en forespørsel om tilbud, og her er kravene.» Og så svarer de: «Hva har du holdt på med?»

Ann Campea: Det finnes visse elementer, og jeg liker dette, fordi jeg nettopp har begynt å leke med å be AI svare med stemmen til en femåring.

Jeg vet ikke. Men jeg tror vi kan få det til et visst punkt. Samtidig må vi gjøre vårt for å sikre at vi ikke bare kopierer og limer inn det ChatGPT produserer for oss. Vi må legge inn vår egen vri på tonen og måten vi nærmer oss et bestemt tema på.

Vi kjenner interessentene våre bedre enn AI gjør. Du må derfor fortsatt finpusse det den produserer. Selv om jeg ber den skrive i tonen til en driftsdirektør, må jeg fortsatt gjøre det. Og kanskje, Galen, kan du si hva du tenker, for jeg tror du har lekt med AI litt lenger enn meg: Etter hvert kan man kanskje få den til å snakke ganske likt som deg, jo mer den lærer.

Men jeg tror fortsatt vi er i en mellomfase der det vil kreve litt øvelse før AI virkelig lærer å snakke på dine vegne.

Galen Low: Absolutt. Jeg tror nyansene i alt dette vil hjelpe oss med å pakke ut hvordan og hvorfor vi kommuniserer.

AI lærer av oss og av inputen den får fra oss. Men hvor mye av handlingene våre styres egentlig av noe vi ikke gir den som input? Den vet ikke at du kanskje ble utsatt for mobbing på barneskolen, og at du som følge av det har sterk angst rundt konfrontasjoner i grupper. Det kommer den ikke til å kunne lære.

Forhåpentligvis vil vi likevel bli mer bevisste på dette underliggende laget og på alle erfaringene AI ikke kjenner til, fordi vi ikke har fortalt den om dem. De vil fortsatt påvirke måten vi handler på og tingene vi gjør.

Det er faktisk litt morsomt, for jeg hadde et øyeblikk som personalleder der jeg ga råd som meg selv, og det gikk dårlig. Jeg innså: «Å, det er fordi de ikke er meg.» Jeg ga et teammedlem svært dårlige råd fordi jeg ikke stilte spørsmålet: «Greit, gi meg konteksten. Hvor står samtalen så langt?» Jeg tror det kan være et problem som oppstår når AI påvirker handlingene våre.

Ann Campea: Ja, enig.

Galen Low: Når vi ikke kjenner alle fakta, fordi vi ikke har fortalt dem.

Ann Campea: Ja. Etter hvert som vi som individer blir mer vant til det, er jeg nesten der selv. Jeg bruker AI hver dag til mange ulike ting. Jeg kan lett se for meg at jeg når adopsjonspunktet, men også den ekstreme siden av adopsjon, der det blir for mye AI og ikke nok av meg.

Da begynner man å lure på hvor mye av dette som er meg og tankene mine om et bestemt tema, og hvor mye som bare er AI som gir de svarene den selv ønsker. Personlig tror jeg at jeg må bremse meg selv i enkelte situasjoner, fordi jeg tenker: «Herregud, høres dette egentlig ut som meg lenger?»

Hvordan høres jeg egentlig ut som individ? Hva skjedde med stemmen min? Vi må derfor også moderere oss selv som mennesker, særlig når det gjelder et så kraftig verktøy som folk lett kan bli begeistret for. Man må begrense bruken, omtrent som med mobiltelefoner.

Du vil ikke alltid være på telefonen døgnet rundt.

Galen Low: Jeg elsker at det gikk rett til en eksistensiell krise. Hvem er jeg?

Ann Campea: Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Jeg tror jeg bare er en ChatGPT-robot. Ja, nettopp.

Galen Low: For en interessant vippe også. Tidligere snakket vi om hvordan AI kan hjelpe deg med å føle deg mer styrket og verdsatt i jobben, fordi det kanskje tar seg av repetitive og automatiserbare oppgaver.

Du har denne hjelpesiden du kan stille spørsmål til, og du tenker: «Ja, nå er jeg sterk.» Så er det bare et lite skritt over kanten til: «Vent litt, den gjør hele jobben min for meg. Hva skal jeg gjøre? Hva er ferdigheten min?»

Ann Campea: Nettopp. Og jeg tror vi må gå tilbake til det aller første du sa, da du fortalte at du hadde trukket deg litt tilbake for å konsentrere deg om doktorgraden.

Når jeg kommer tilbake, er dette definitivt en kommentar jeg har sett hos mange som aktivt snakker om AI. En av de store bekymringene er at man går så dypt inn i bruken at den tar over det vi gjør. Men hele kjernen i denne episoden handler om EQ og AI. Mitt tydelige standpunkt er at de utfyller hverandre. De dater hverandre, men de blir aldri det samme, ikke sant? De blir aldri samme person.

Slik jeg ser det, kommer AI aldri til å overta rollen som prosjektleder fullstendig. Vi må bare lære hvordan vi kan utfylle hverandre. Vi må bli kjent med hverandre og finne ut hva som fungerer.

Galen Low: Jeg får bilder av filmen «Her» i hodet. Vi må date den.

Ann Campea: Nettopp. Den var forut for sin tid. Vi kan ha en veldig lang samtale om «Her», men jeg tror det er dette mange som har sett filmen, har i tankene. Det kan være ekstremversjonen av det som kan skje med AI hvis vi ikke setter grenser rundt den.

Galen Low: La oss gå inn i dette. Kanskje ikke akkurat hele datingdelen med AI, men hvordan vi vever ting sammen. Det trenger kanskje aldri å være det samme, og det er kanskje ikke en direkte erstatning.

Det finnes en balanse. Fra ditt ståsted: Hvordan kan prosjektledere og prosjektteam veve mer EQ inn i praksisen sin etter hvert som de går dypere inn i AI? Og hva er fordelen sammenlignet med å legge EQ til side og bare fokusere på AI?

Ann Campea: Å, ja. Å sette EQ først bør stå øverst på alles prioriteringsliste.

Som du sa, fortsetter det å bli fremhevet i kunnskapsbasen. Jeg tror fullt og fast at de mest effektive prosjektlederne er de som har funnet ut hvordan de kan bruke EQ i arbeidet med interessentene sine og i det de gjør hver dag.

Det kommer alltid til å være en del av det. For meg er det det samme som oppmerksomt nærvær: Du må øve på det hver dag. Du vet ikke om Galen på mandag slår på datamaskinen og oppdager at alle er sinte fordi noe gikk galt i løpet av helgen.

Alle er opphisset, og du går inn i et miljø der klimaet i situasjonen gjør følelsene sterkere hos alle. Som prosjektleder kan du derfor aldri forvente hvilket miljø du skal arbeide i den dagen.

Du må alltid være klar. Det er en praksis. Du må forstå og bli kjent med mennesker, sette deg ned med dem én til én og spørre: «Hvordan liker du å arbeide?» Det er et av favorittspørsmålene mine når jeg møter noen jeg skal arbeide med for første gang: «Hvordan foretrekker du å motta kommunikasjon?»

Jo mer du kan opptre litt som AI – slik vi trener AI ved å legge inn mye informasjon for å få den til å snakke språket vårt – desto mer gjelder det samme for mennesker. Vi må samhandle med menneskene vi arbeider med og samle informasjon om hvordan vi kan kommunisere med dem. Så øver vi på det hver dag.

«Greit, jeg skal ha et møte med Galen. Jeg vet at han liker å snakke om temaene X, Y og Z. Han liker også å få gode, gjennomarbeidede notater på slutten av møtet, med tiltak tildelt bestemte personer.» Du lærer virkelig interessentene dine å kjenne.

Og jeg tror det er den delen der prosjektledere aldri kommer til et punkt der de har mestret EQ. La oss være ærlige: Det kommer du aldri til, fordi det alltid vil være utskifting av mennesker du arbeider med. Du øver på det daglig, som om du trener til OL eller noe slikt.

Den andre delen av spørsmålet ditt er hvordan vi kan forstå hvordan AI kan utfylle denne delen uten å overta den. Vi kan alltid legge AI i bakgrunnen når vi vil.

Jeg prøver derfor å være svært bevisst når vi begynner å snakke med teamet mitt om de ulike delene av arbeidsflyten, og hvilke grenser vi skal sette. «Greit, denne delen skal vi bruke AI til. Det gir mening her, men kanskje ikke i denne delen.» Vi må forstå hvor vi kan veve AI inn og ut, slik at den ikke overtar hele prosessen.

Galen Low: Jeg liker det. Du sa det tidligere, men jeg applauderte det ikke nok: EQ er superkraften vår. For prosjektledere, og kanskje for mennesker generelt. Jeg liker det du sa om input. Spørsmålet «Hvordan liker du å arbeide?» har begynt å bli mer utbredt som praksis, men slik du rammet det inn, tror jeg de fleste egentlig misforstår hvorfor man skal stille spørsmålet, og kanskje ikke er bevisste på hvordan de skal svare.

Vi har egentlig aldri trengt å tenke over det, fordi vi ikke har vært den typen samarbeidspartnere som har vært opptatt av «Hvordan arbeider du?» Alle arbeider litt forskjellig. Fortell meg hva du foretrekker. Og å kjenne sine egne preferanser – liker jeg detaljerte notater? Jeg tror det. Egentlig gjør jeg det. Det er nesten en ny tanke for meg.

Jeg liker ideen om å lære hverandre å kjenne, ikke bare lære opp maskiner. Det oppstår et samspill: Hvis jeg gjør dette for AI, bør jeg kanskje gjøre det samme med teamet mitt.

Ann Campea: Nettopp. Jeg mener du bør begynne der, før du i det hele tatt snakker om AI og hvordan det utfyller rollen i organisasjonen. Få menneskene dine opp på et godt nivå når det gjelder å samhandle med andre mennesker. Da mister du aldri den delen. Teamet ditt forstår at dette er en praksis, ikke en reise med et sluttpunkt.

Galen Low: Jeg liker det.

Kanskje vi kan runde av med et lite blikk inn i fremtiden. Vi skal spekulere litt. Jeg lurer på om du kan lage en hypotese om hvordan EQ vil komme til uttrykk i AI i fremtiden. Hvis AI kunne vite hvordan vi følte, og kanskje til og med føle følelser selv, hvordan ville vi begynt å bruke den annerledes?

Ann Campea: Akkurat nå bruker jeg den mest til ting som: «Skriv denne e-posten med stemmen til en driftsdirektør.» Det er instruksjonene jeg kjenner nå: «Skriv den med stemmen til en eller annen.»

Men jeg ville ikke blitt overrasket om den i nær fremtid begynner å fange opp tone, for vi ser allerede at det finnes tonevalg. Vil du at dette skal være direkte? Uformelt? Vennlig og imøtekommende? Den har allerede noen av disse signalene innebygd.

Da er spørsmålet om språket faktisk vil føles menneskelig. Jeg tror det. Jeg tror det vil komme svært nær, for hvis du har lekt litt med ChatGPT, vet du at det er interessant hva som kommer ut når du bare endrer tonen og gir den samme instruksjon.

Og fra for noen måneder siden til i dag er resultatene enda mer annerledes. Endringstakten i generativ AI og måten den lærer og utvikler seg på for å bli noe «emosjonell», gjør at jeg tror den vil komme ganske nær et punkt der du tror du hører meg, mens du egentlig hører det som lå i instruksjonen jeg ga ChatGPT-roboten.

Galen Low: Veldig interessant. Jeg tror du har rett på en måte. Følg meg på dette: Jeg tenker på en Apple Watch, for eksempel. Et sted underveis blir programvaren oppgradert, og så heter det: «Nå har vi lansert denne funksjonen.» Da tenker jeg: «Det betyr at sensoren har vært der hele tiden.»

Den har samlet inn data, og så bestemte de seg for å bruke dem. Jeg tror du har rett i at tonen allerede er innebygd, og at det finnes en emosjonell bøyning i hvordan den tolker instruksjonene våre.

Det kan ta mange ulike retninger. Og så fører det meg tilbake til begynnelsen av samtalen: Gjør dette interaksjonene våre med AI like kompliserte som interaksjonene våre med mennesker igjen? AI er i dårlig humør den dagen. Du tenker: «Jeg må være forsiktig. Jeg må være veldig høflig i denne instruksjonen, for AI er på kanten på grunn av det som skjedde i helgen.»

Ann Campea: Det er det jeg er redd for. Det er i bunn og grunn den eksistensielle saken vi snakket om. Den kommer til å vite mer om meg enn jeg vet om meg selv.

Jeg er så imponert over utviklingen, selv siden jeg virkelig begynte å få erfaring med prosjektledelse igjen. Det er utrolig hvor mye man kan gjøre på så kort tid, og hvor mye AI har utvidet seg til å omfatte mer enn verbale instruksjoner og tekst. Grafikk var selvfølgelig alltid en del av Midjourney da det startet, men nå finnes det alle disse andre elementene man kan produsere.

Et av områdene jeg er svært nysgjerrig på, og som jeg skal begynne å ta i bruk med teamet mitt, er ikke en fjern fremtid, men en nær fremtid: «Generer en statusrapport for oss.» Vi kan komme til et punkt der AI bare gjør dette automatisk for oss uke etter uke.

Det er slike ting jeg ønsker å se i teamets nære fremtid: at noen av disse verktøyene samordnes og standardiseres på tvers av prosjektlederne. AI kan gjøre det første arbeidet for dem, slik at de frigjør kapasitet til virkelig å fokusere på EQ-elementene vi snakker om.

Tenk om prosjektlederne dine hver uke kunne generere statusrapporten automatisk. De trenger ikke samle inn alle dataene eller legge dem inn. De validerer bare at alt er korrekt, og så sendes rapporten ut.

Da kan de gå videre og fokusere på: «Ledelsen forventer at vi presenterer om dette bestemte temaet. La oss idémyldre og gjøre den menneskelige delen av jobben vår bedre.» Det er der jeg ser den nære fremtiden.

I hvert fall er det dette vi prøver å oppnå med teamet mitt, og jeg håper – og regner med – at andre prosjektlederteam gjør noe lignende.

Galen Low: For en flott mulighet til å la et team forstå at EQ er superkraften deres. Vi har AI som kan hjelpe med en statusrapport. Det er en fullstendig ny innramming: Ja, det kan vippe over i en eksistensiell krise, men akkurat nå er det en flott mulighet i nær fremtid til å revurdere hvilken verdi du tilfører, selv i din egen rolle. Det kan være svært styrkende.

Ann Campea: Absolutt. Jeg er helt enig.

Galen Low: Tusen takk for at du tok deg tid til å være med meg i dag. Jeg setter pris på innsikten og perspektivene dine, som alltid.

Ann Campea: Absolutt. Dette var morsomt.

Galen Low: Det var morsomt, ikke sant? La oss gjøre dette igjen.

Ann Campea: Det høres bra ut.

Galen Low: Greit, folkens, der har dere det. Som alltid: Hvis dere vil bli med i samtalen med over tusen likesinnede forkjempere for prosjektledelse, kan dere bli med i fellesskapet vårt. Gå til thedigitalprojectmanager.com/membership for å lese mer. Og hvis dere likte det dere hørte i dag, kan dere abonnere og holde kontakten på thedigitalprojectmanager.com.

Til neste gang: Takk for at dere lyttet.