Hvordan tre prosjektledere bygget karrierene sine på nytt etter oppsigelser

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et dataprogram. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden roboten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Kelsey Alpaio: Hei, jeg er Kelsey! Og velkommen tilbake til The Retro på Digital Project Manager-podkasten, der vi går inn på tidligere lærdommer, fremtidige trender og hva de betyr for karrieren din. Å bli sagt opp som prosjektleder treffer hardt. Det handler ikke bare om å miste en jobb. Det handler om usikkerheten. Det handler om hva som skjer videre. Hvordan forklarer jeg dette på CV-en min? Bør jeg hoppe rett tilbake eller ta et skritt tilbake? Bør jeg prøve frilansing? Det er mye å finne ut av, men du trenger ikke gjøre det alene.

Og det er derfor vi er her i dag. Vi deler en direktesendt samtale vi arrangerte, med tre prosjektledere som har blitt sagt opp og bygget karrierene sine på nytt.

Det er Nicolassa Galvez, en karrierecoach for personer som føler seg fastlåst eller undervurdert i karrieren. Etter å ha jobbet både i strukturerte bedriftsmiljøer og i verdidrevne organisasjoner, bidrar hun med sin direkte stil til samtalen om hva det virkelig innebærer å gå gjennom vanskelige og uventede karriereoverganger.

Det er Thako Harris, en erfaren ekspert innen drift og bemanning med over 11 års erfaring innen prosjektledelse. Kundelisten hans inkluderer kjente merkevarer som Subaru, Noom, GNC og Comcast.

Og det er Nadaa Baqui, som har over 10 års erfaring som digital prosjektleder. Hun har ledet utviklingen av banebrytende mobil- og nettapplikasjoner for fremvoksende teknologi, blant annet AR, VR og KI.

Gjennom samtalen delte de ærlige historier om oppsigelsene sine, hva de gjorde etterpå, hva som fungerte og ikke fungerte, og råd til personer som går gjennom dette akkurat nå. Så enten du aktivt søker jobb, utforsker nye muligheter eller bare ønsker å være forberedt på det som kommer, bør du fortsette å lytte.

Før vi begynner, vil jeg bare takke alle paneldeltakerne våre for at dere er her, og for at dere er villige til å dele historiene deres om oppsigelser med oss. Dette er personlig. Det kan være følelsesladet, og det krever mye mot å snakke om, men som jeg er sikker på at alle i denne samtalen vet, er oppsigelser mye vanligere enn vi kanskje tror. Og jo mer vi snakker om dem, desto mindre isolerende vil de bli. Så la oss komme i gang og begynne fra starten.

Jeg håper hver av paneldeltakerne våre kan dele historien sin om oppsigelsen. Hva skjedde? Hvor havnet du, og hvor lang tid tok det å «komme tilbake»?

Nadaa, hvorfor begynner ikke du?

Nadaa Baqui: Takk, Kelsey. Først og fremst, hei alle sammen. Det er så hyggelig å se alle fra de ulike delene av verden.

Først vil jeg bare si at DPM har vært en fantastisk støtte for meg gjennom årene, og jeg er veldig glad for at jeg kan være her og dele historien min med dere i dag. Når det gjelder reisen min etter oppsigelsen, hadde ting gått sakte en stund. Det kom ikke inn noen prosjekter, og jeg var litt bekymret for fremtiden min i byrået, men jeg forventet ikke å bli sagt opp da det skjedde.

Det var sommeren 2024. Jeg hadde nettopp blitt satt på et nytt og spennende prosjekt, og så, helt plutselig, fikk jeg beskjeden. Det viste seg at byrået var inne i en runde med oppsigelser. Jeg var en av teammedlemmene som ble berørt. Det var første gang jeg opplevde å bli sagt opp. Og helt ærlig var jeg knust.

Jeg var fortvilet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg husker at jeg de første dagene stadig oppdaterte e-postinnboksen og følte meg så merkelig fordi jeg ikke hadde Slack å sjekke eller møter å delta i. Jeg følte meg tom, og jeg var bekymret for økonomien. Jeg er mor, har et boliglån å betale, og jeg hadde hørt at arbeidsmarkedet var helt forferdelig.

Jeg var veldig stresset. Det var virkelig mye. Jeg trengte bare tid til å bearbeide alt. Og det var det jeg gjorde. Jeg tok meg tid til meg selv. Det er noe jeg vil anbefale. Hvis du har råd, bør du ta deg tid til deg selv. Jeg tror det vil hjelpe deg senere. Så det var det jeg gjorde.

Jeg tok meg tid, og så jobbet jeg med CV-en min og porteføljen min. Jeg søkte egentlig ikke på jobber fordi jeg ikke følte meg klar. Etter hvert, senere på høsten, fikk jeg en stilling hos Skillshare, og jeg tror den er her. Det var en kontraktsstilling. Teamet har vært helt fantastisk, og det hjalp meg virkelig med å føle meg som meg selv igjen.

Jeg tror jeg er på et bedre sted nå.

Kelsey Alpaio: Ja. Takk for at du deler det.

Nicolassa, kan du fortelle oss litt mer om historien din?

Nicolassa Galvez: Jeg har faktisk fått sparken to ganger og blitt sagt opp én gang, så jeg vil dele historien om da jeg fikk sparken, siden det var i en prosjektlederstilling. Arbeidsgiveren min visste at jeg slet med rollen, blant annet fordi jeg innså at jeg elsket teorien og prosessen innen prosjektledelse.

Men det er en jobb som handler om mennesker, og det handler mer om å lede mennesker enn om å lede prosjektet, og jeg hadde rett og slett ikke de ferdighetene. Så jeg visste ikke at jeg kom til å få sparken. Jeg holdt en oppmuntrende samtale med en kollega uten å vite at sjefen min lyttet, og hun oppfattet samtalen som en fornærmelse mot henne. En uke etter møtet ba hun meg komme inn etter et virtuelt personalmøte.

Hun lot meg gå. Og siden vi var venner, ble det kanskje en tre timer lang samtale. Det var virkelig tøft. Etterpå brøt jeg sammen i gråt og ringte partneren min. Heldigvis var hun der for å støtte oss økonomisk. Men jeg vet at den ene oppsigelsen var så smertefull. Jeg hadde sagt opp leiligheten min. Moren min hentet alle tingene mine og satte dem på lager, fordi jeg visste at jeg ikke kom til å kunne gå inn i en heltidsstilling med en gang.

Så jeg bodde på sofaer hos venner. Etter hvert ble jeg hjemløs i et par år. Men det var så smertefullt at jeg visste at jeg ikke kunne gå tilbake til arbeidslivet, og jeg visste ikke at jeg kom til å bli hjemløs da jeg begynte å bo hos venner. Men jeg visste nok til at jeg sa opp leiligheten så snart jeg var blitt sagt opp, fordi jeg tenkte at jeg ikke kom til å ha råd til den. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å tjene penger, men det kom ikke til å være å gå tilbake til en heltidsjobb som hadde råd til et sted å bo.

Kelsey Alpaio: Å ja. Takk for at du deler den historien også.

Thako, kan du fortelle oss litt mer om historien din?

Thako Harris: Jeg gikk fra undervisning til prosjektledelse. Til syvende og sist handler historien om at vi mistet kunden, og så håpet vi at vi skulle vinne en ny. I mellomtiden gjorde jeg alle disse administrative kontortingene, som å rydde ut av lagerrommet, og det var bare merkelig. Jeg tror jeg mistenkte at noe var på gang.

Ja. Og så satte sjefen min opp en rask 15-minutters samtale uten emne. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var et slags tegn, så hun fortalte meg nyheten, og jeg endte merkelig nok med å trøste henne fordi hun var lei seg, mens jeg tenkte: «Jeg kommer til å stå uten jobb.» Uansett, det var helt vilt, fordi undervisning var veldig stabilt, og jeg likte undervisning veldig godt.

Det betalte bare ikke så godt. Og jeg tenkte: «Herregud, jeg har gjort en stor feil.» De ville gå ut og ta en drink etterpå, og jeg tenkte: «Forhåpentligvis skal jeg ikke henge rundt og drikke etter dette. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» Heldigvis er jeg syklist, så jeg hadde noen litt røffe måter å takle det på, som å løpe på stranden, høre på musikk og kjøre gjennom mørke tunneler.

Jeg vet ikke, men den typen ting. Etter hvert hadde jeg knyttet kontakter i reklamebransjen, og folk var utrolig hjelpsomme. Jeg kjente designere og tekstforfattere, og mange sa: «Jeg skal holde ørene åpne. Jeg sier fra hvis jeg hører om noe.» En designervenn av meg laget CV-en min på nytt på en veldig kul måte.

Jeg elsket den, og på en eller annen måte fungerte det gjennom et bemanningsbyrå, og jeg fikk en ny stilling. Da kontrakten nærmet seg slutten, tror jeg det også var en faktor som førte til at jeg ble sagt opp, fordi de ikke ønsket å betale kostnadene ved å avslutte kontrakten og gebyret for å gjøre meg fast ansatt der.

Så de bare … Og igjen fant jeg meg selv i å tenke: «Er det slik livet i reklamebyråer er, hvert eller annethvert år på høsten når resultater fra fjerde kvartal må rapporteres for at ledelsen skal få bonus? Blir jeg kuttet til jeg når et visst nivå?» Jeg vet ikke. Det var slik jeg tenkte på den tiden.

Men igjen hadde jeg mange kontakter i byråmiljøet i Minneapolis og gjennom syklingen. Jeg kjente en kreativ leder, og kona hans jobbet med rekruttering. Hun tok ikke noe gebyr, så vidt jeg husker, og anbefalte meg til administrerende direktør. Jeg kom inn der og endte opp med å bli i den virksomheten i nesten sju år.

Så hver gang det skjer, tenker du: «Å, herregud.» Den første gangen tok det tre måneder før jeg fikk noe nytt. Den andre gangen var jeg heldig og fant en ny stilling på en måned. Men de periodene er mørke. Som du sa, du oppdaterer og leter, og det føles som gambling.

Det er som å gå inn i den digitale verdenen, sende ut disse tingene uten å ane om de kommer til å treffe eller gi noe tilbake, og det føles bare som å fiske. Det fungerte ikke på samme måte som muntlige anbefalinger og ekte forbindelser du skaper mens du jobber.

Kelsey Alpaio: Det høres ut som nettverking var en viktig del av å få den første stillingen.

Og Nadaa, du fortalte litt om å få en kontraktsstilling kort tid etter at du ble sagt opp. Kan du fortelle litt mer om strategiene som hjalp deg mest med å få den stillingen, og fortalte du om oppsigelsen i intervjuene? Hvordan så prosessen ut for deg?

Nadaa Baqui: En av de første tingene jeg gjorde da jeg følte meg klar, var å snakke med folk om oppsigelsen min.

Til å begynne med nølte jeg. Jeg var litt flau, hvis det er greit å si. Men så innså jeg raskt at jeg måtte lene meg på nettverket mitt. Som du sa, Thako, snakket jeg med vennene mine om det. Helt ærlig brukte jeg mange timer på LinkedIn. Som jeg sa, jeg stoppet folk og leste innleggene deres. Det stemmer. Et av disse innleggene var fra noen jeg hadde jobbet med tidligere, ikke sant?

Det var igjen noen i nettverket mitt som hjalp meg med å finne min nåværende rolle. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er å ta kontakt med nettverket sitt. Det er en utrolig nyttig ressurs. Jeg sendte ut så mange CV-er, men hørte aldri tilbake, eller hvis jeg gjorde det, var det: «Hei, vi er interessert i deg, men snakker du tysk, italiensk, fransk, engelsk?»

Og jeg tenkte: «Jeg er ikke Google Oversetter.» Jeg følte bare at det var så mange forventninger. Så jeg føler virkelig at nettverket ditt og LinkedIn er vennene dine her.

Kelsey Alpaio: Det var veldig nyttige råd.

Og Nicolassa, jeg vil gjerne spørre deg litt også, fordi jeg vet at du har gått ut av prosjektlederverdenen og gjør noe litt annerledes nå. Du jobber som tilskuddsansvarlig og coach, så kan du fortelle oss litt mer om beslutningen om å ikke gå for en ny prosjektlederrolle? Hvordan fant du ut hva du ville gjøre, og da du hadde funnet det ut, hvordan gikk du videre?

Nicolassa Galvez: Jeg hadde jobbet offisielt med prosjektledelse fordi jeg elsket det så høyt.

Det var alltid en del av rollen min. Det handlet bare om å innse hvor mye det dreide seg om mennesker, og at jeg kunne bygge de beste systemene, lage de beste oppgavene og ha de beste prosessene, men hvis jeg ikke kunne lede oppover med lederen som tildelte prosjektene, for ikke å snakke om å lede kollegene mine, ble det vanskelig.

Det handlet mer om å lede oppover. Jeg måtte innrømme overfor meg selv at jeg trengte å gå videre fra den rollen, fordi jeg ikke var villig til å lære de mellommenneskelige ferdighetene som jeg mener gjør prosjektledere så suksessrike. Og på det siste stedet jeg fikk sparken, visste de det. Jeg hadde begynt på en coachingutdanning mens jeg jobbet med dem.

Men da jeg hadde fått sparken, gikk jeg gjennom CV-en min og brukte den samme CV-en. Jeg har en kompetansebasert CV, og den lenker til den kronologiske, fordi jeg rett og slett ikke er en person som klarer å oppdatere CV-en min. I tillegg hadde en designervenn utformet den, og den var så flott. Mange godtok den kompetansebaserte CV-en og var villige til å gå til LinkedIn-profilen min, som jeg følte at jeg kunne oppdatere enkelt og raskt med den kronologiske oversikten og ferdighetene under.

Og jeg gikk tilbake til å skrive søknader om tilskudd, noe som vanligvis er en roligere og mer isolert rolle. Jeg trengte den roen, jeg trengte selvstendigheten og isolasjonen. Det har ikke vært så selvstendig som jeg skulle ønske, fordi det er en ideell sektor som er veldig tett knyttet, men selvrefleksjonen og beslutningen om hvorvidt jeg ville gå tilbake til rollen, handlet ikke om at jeg hadde fått sparken, men om hvorvidt det var riktig for meg.

Kelsey Alpaio: Ja, det gir mening. Det høres absolutt ut som at det å få en designervenn er noe som bør stå på listen over ting man må gjøre.

Nicolassa Galvez: Ett raskt råd er at hvis du ikke føler deg klar for den intense jobbsøkerprosessen, var min nåværende jobb med å skrive tilskudd et enkelt klikk, der jeg sendte inn CV-en min uten følgebrev. Designervennens CV skilte seg ut, og når du er så lei av å søke jobb, er funksjonen for å søke med ett klikk en livredder. Den fungerer i hvert fall én gang, og du vet at det er alt du trenger.

Kelsey Alpaio: Et godt råd. Og det leder litt inn på neste spørsmål, som handler om gjenoppbyggingsprosessen. Den er full av avslag og tilbakeslag, slik Nadaa nevnte da hun fikk nei etter nei. Så jeg lurer på hvilke råd dere har for å bevare selvtilliten gjennom prosessen. Thako, jeg stiller spørsmålet til deg først.

Thako Harris: Ja. Dette er litt flaut å dele, men jeg liker å høre på trenings-techno eller noe lignende, virkelig hard musikk som passer til å løfte tunge vekter. Og så sykler jeg, og da føler jeg meg vanligvis bedre og mer oppstemt. Det blir tungt når du blir ignorert, noe jeg tror skjedde før du i det hele tatt fikk et svar.

Nå får du et automatisk svar, og så står det at de vil ta kontakt hvis … og så skjer det aldri noe. Det tar raskt motet fra deg. Men tilbake til nettverking: Jeg har oppdaget at hvis det finnes en person, og LinkedIn har forbindelser på tredje, fjerde og femte nivå, kan du finne den personen og få dem til å hjelpe deg litt på vei.

Jeg brukte LinkedIn til å prøve å ansette folk, og det var bare så mye at jeg ble overveldet og ikke klarte å bruke det. Men hvis noen sa: «Hei, jeg kjenner noen», tenkte jeg: «Å, herregud, takk.» Det er som natt og dag.

Her er noen de kjenner, noen de har snakket med. Det er en ekte person. De er ikke gale. Jeg kjenner dem, og de er ikke gale. Det gjør en enorm forskjell. Så jeg føler at hvis du, slik du sa, Nadaa, følger opp disse menneskene, bør du snakke med dem og prøve å bygge litt kontakt på LinkedIn og se om de kanskje kan hjelpe.

Du bør nok være litt mer diplomatisk og ikke begynne med: «Hei, vil du dele CV-en min?» Du må sannsynligvis bruke litt mer tid og jobbe deg frem på den måten.

Kelsey Alpaio: Ja, absolutt.

Og Nadaa, hvilke tips har du for å komme deg gjennom avslagene og alle nei-ene?

Nadaa Baqui: Jeg skal ikke lyve, jeg følte at jeg trengte mitt eget heiagjengteam som bare sa: «Ja, dette klarer du, du kan gjøre det.»

Og det var selvfølgelig tider da du føler deg veldig langt nede, ikke sant? Du hører bare ikke tilbake, eller responsen er så begrenset, og du blir virkelig demotivert. Det er annerledes når du allerede har en jobb og søker på en annen jobb. Det er annerledes fordi du har ting som holder deg opptatt.

Men når du ikke har den vanlige jobben din å holde på med, er det tøft. Så jeg vil absolutt si at det er viktig å støtte seg på nettverket av familie og venner. Og så må du huske at du har mye godt arbeid bak deg.

Det ene avslaget definerer deg ikke. Det glemte jeg noen ganger, men du må stadig minne deg selv på det. Du har mange års erfaring, du har gjort mye bra arbeid, og du kan klare dette. Bare vær konsekvent og utholdende, og møt opp hver dag.

Til slutt vil noe løsne.

Thako Harris: Uansett hvor mange avslag du får, definerer de deg ikke.

Kelsey Alpaio: Absolutt.

Jeg vil også snakke litt om hvordan oppsigelser skaper ustabilitet i både karrieren og livet ditt. Å gå gjennom en oppsigelse kan føles utrolig destabiliserende, og jeg har hørt elementer av det i alle historiene deres.

Så jeg lurer på hva dere har gjort for å få tilbake noe av følelsen av stabilitet, eller om følelsen av usikkerhet aldri egentlig forsvinner.

Nicolassa Galvez: Nei, jeg tror ikke den noen gang forsvinner. Første gang jeg fikk sparken, var i 2012. Og det er et personlighetsspørsmål. Det handlet ikke om ferdigheter. Det var ikke slik at jeg hadde gjort noe galt, så jeg strever fortsatt med å sette pris på personligheten min og innse at den gjør arbeidsplassen utfordrende for meg.

Og derfor føles hjertesorgen veldig personlig, fordi den handler om hvem jeg er. Jeg er veldig aktiv i lokalsamfunnet, så jeg har et godt rykte. Derfor blir jeg ofte ansatt gjennom nettverket mitt på grunn av ryktet mitt, resultatene mine eller det jeg har bygget. Men hverdagen med meg, som er observant, nysgjerrig og liker å løse problemer, kan være annerledes.

Det de ønsker, er det jeg kan gjøre for dem, men ikke nødvendigvis den jeg er. Det er fortsatt svært utfordrende å akseptere, og jeg må hele tiden minne meg selv på det. Særlig som kvinner blir vi sosialisert til å tro at verdien vår ligger i det vi gjør, og ikke i hvem vi er. Alle sliter med følelsen av egen verdi, og jeg er lei for å si at det blir bedre, men det forsvinner ikke.

Det er fortsatt en utfordring.

Kelsey Alpaio: Absolutt.

Og Thako, jeg vet at vi også har snakket litt om dette, og at du nå jobber litt som frilansprosjektleder, noe som har sine egne former for ustabilitet og usikkerhet. Kan du si litt om det?

Thako Harris: Jeg prøver å holde en tidsplan for meg selv. Jeg bygger en rutine som jeg bare følger.

Hver dag er lik, og jeg begrenser de ulike tingene. For du kan bare bli sittende og spinne rundt på LinkedIn. Du kan spinne og spinne, følge opp dette og hint og dette og hint, og miste all følelse av at du fortsatt må gjøre ting for deg selv. Du må fortsatt holde deg frisk.

Du må fortsatt opprettholde livet ditt slik det er. Jeg føler at det hjelper å gi litt struktur. Hvis jeg ikke vet hva jeg holder på med, har jeg i det minste strukturene jeg har satt opp, som får meg til å gjøre produktive ting i livet mitt. Våkn opp og gjør dette, så gjør du det, så spiser du, så gjør du det, så sjekker du, så går du en tur, så går du tilbake og sjekker litt mer, så gjør du noe annet igjen, og så sjekker du litt mer.

Det er bare korte perioder hvor du fokuserer intenst, før du bytter og gjør det igjen. Jeg synes det bidrar til en følelse av å være produktiv, selv om svarene kanskje ikke kommer. Så kan du gå en tur og tenke: «Å, solen skinner.»

Det finnes virkelig små ting som gjør livet fint, uansett om du har jobb eller ikke. Prøv å være oppmerksom på disse tingene i livet ditt. Jeg tror takknemlighet er det som virkelig hjelper deg med å fortsette. Når folk sier: «Det kommer til å gi plass til bedre ting», og du tenker: «Når folk sier det til deg, tenker du bare: Jeg vet det, men du sier det fordi du har en jobb.»

Det er bare en av disse klisjeene som folk sier, og så må du håndtere situasjonen frem til du får en jobb. Da er det en klisjé, og i ettertid er den fin, men hvis det ikke går bra i mellomtiden, tenker du: «Jeg vet ikke hva du snakker om.»

Så ja, jeg synes rutiner hjelper meg.

Kelsey Alpaio: Absolutt. Og dessverre er tiden vår ute. Tiden fløy virkelig av gårde, og jeg vil bare takke alle paneldeltakerne igjen for at dere stilte tiden deres til rådighet i dag og delte historiene deres.

Det var alt for dagens Retro. Følg programmet, så du aldri går glipp av en episode. Og hvis du vil fortsette samtalen med over tusen prosjektledere som forstår deg, kan du bli med oss på thedpm.com/membership. Takk for at du lyttet.