Brenn, baby, brenn (med Lynn Winter fra Manage Digital)

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, ettersom roboten ikke er korrekt hele tiden.

Ben Aston

Velkommen til DPM-podkasten, der vi går lenger enn teori for å gi ekspertråd om prosjektledelse og lede bedre digitale prosjekter. Takk for at du lytter. Jeg er Ben Aston, grunnleggeren av Digital Project Manager. Jeg lurer på om du noen gang har følt at du, selv om du kanskje ønsker det, rett og slett ikke bryr deg, eller kanskje til og med føler at du ikke klarer å bry deg lenger. Du føler deg utslitt, apatisk, og uansett hva du gjør, klarer du virkelig ikke å mobilisere deg. Kanskje føler du deg utmattet, som om du ikke har energi i det hele tatt. Hukommelsen ser ut til å svikte. Du sover dårlig og blir syk. Kanskje føler du deg mer fremmedgjort og isolert, og kanskje begynner du å forsømme deg selv. Du er irritabel, eller kanskje føler du bare at prestasjonene dine ikke er som de pleier. Du går glipp av frister, blir mindre engasjert i prosjektene du jobber med, eller klarer ganske enkelt ikke å konsentrere deg ordentlig.

Å ha ett eller to av disse tegnene nå og da er en del av det normale livet for oss alle, og vi har alle dårlige dager. Men når du begynner å innse at disse symptomene har vart over lengre tid, kan det hende du opplever utbrenthet. I denne podkasten skal vi snakke om tegnene på utbrenthet og hvordan vi kan håndtere det, sammen med en person som har vært utbrent, men kommet seg gjennom det. I dag har jeg med meg Lynn Winter. Lynn er en frilansende digital strateg. Hun jobber hovedsakelig med ideelle organisasjoner og miljøet for åpen kildekode. Hun er digital prosjektleder og innholdsstrateg, og hun jobber også med brukeropplevelse. Hun har derfor en helhetlig tilnærming til arbeidet sitt.

I år skal vi også snakke om at Lynn i fjor lanserte Manage Digital-konferansen, en konferanse for lokale DPM-er i Minnesota. Vi skal snakke om det om et øyeblikk, men først: Hei, Lynn.

Lynn Winter:

Hei. Takk for at jeg fikk komme.

Ben Aston

Det er flott å ha deg her. Først har jeg lyst til å forstå hva du driver med, for du er digital prosjektleder, innholdsstrateg og jobber med brukeropplevelse. Hvordan presenterer du deg selv, og hva ender du faktisk opp med å gjøre fra dag til dag?

Lynn Winter:

Jeg begynte karrieren med prosjektledelse og gikk fra TV-produksjon til digitalt arbeid rundt 2008. Jeg var heldig som fikk jobb i et veldig lite byrå, for siden det var lite, fikk jeg prøve mange forskjellige ting og utvikle meg. Etter at jeg hadde blitt trygg på prosjektledelse, begynte jeg med kundeansvar, brukeropplevelse, innholdsstrategi, testing og alle mulige andre ting. Etter hvert som jeg gikk videre til andre steder, fikk jeg muligheten til å fordype meg i dette. Jeg begynte som frilanser for et par år siden, og har egentlig mest fokusert på innholdsstrategi og brukeropplevelse. Selvfølgelig klarer jeg ikke å gi slipp på prosjektlederarbeidet heller – det følger alltid med når jeg gjør ting.

Ben Aston

Jeg er likevel nysgjerrig. Du sier at du jobbet i et lite byrå, eller i et byrå der du fikk muligheten til å ha mange forskjellige roller.

Lynn Winter:

Mm-hm.

Ben Aston

Hvordan sørget du for at du ikke tråkket noen på tærne underveis? Jeg tror at vi prosjektledere kan være kontrollfriker og noen ganger liker å få hendene skitne. Hvordan gjorde du det uten å irritere alle?

Lynn Winter:

Det ble egentlig områder vi måtte utvikle som selskap. Da jeg jobbet der, tror jeg gjennomsnittsprosjektet vårt var på rundt 30 000 dollar, mens det mot slutten var nærmere en kvart million. Vi måtte derfor utvide tjenestene våre, og det var egentlig slik: «Her er noe vi trenger å bli gode på. Hvem er interessert?» Hvis det var noe jeg var interessert i, og noen andre sa at de ikke brydde seg så mye, kunne jeg satse fullt på det. Det fungerte fordi vi hadde forskjellige personligheter. Det ble derfor mindre snakk om å tråkke noen på tærne. Det var en annen person i byrået som jobbet med brukeropplevelse og design, men hun jobbet mer på et overordnet nivå. Når jeg ville lage et regneark med 20 000 innholdselementer, var hun helt uinteressert, mens jeg syntes det var spennende. Det ble et godt samarbeid der jeg kunne gjøre arbeidet mitt og overlevere det til henne på det nivået.

Ben Aston

Fint. I noen av de større byråene jeg har jobbet i, der rollene er mye tydeligere definert, blir man på en måte typebestemt som prosjektleder. Man får bare jobbe med prosjektledelse fordi det finnes en egen person for innholdsstrategi, en annen for brukeropplevelse og en annen for strategi, og kanskje tre forskjellige typer strateger på samme prosjekt. Jeg synes det er flott at du har fått muligheten til å prøve deg frem og at du har interesser utover prosjektledelse. Det har gjort det mulig for deg å gjøre det du gjør nå. Jeg er nysgjerrig på hva slags organisasjoner du jobber med for tiden, og hva slags prosjekter du er involvert i.

Lynn Winter:

Jeg jobber med tre–fire forskjellige byråer. Noen er lokale her i Minnesota, og noen holder til andre steder i landet. Det avhenger av behovene deres. Akkurat nå har jeg mange oppdrag innen utdanning, blant annet for et skoledistrikt og et nettsted for et universitet. Jeg jobber også med rimelige boliger og et advokatfirma. Det er litt av hvert og avhenger av hva som dukker opp hos folk.

Ben Aston

Når du jobber mye med ideelle organisasjoner og veldedige virksomheter, opplever du at tilnærmingen til prosjektledelse i denne sektoren er annerledes enn i privat sektor?

Lynn Winter:

Absolutt. Jeg havnet i ideelle organisasjoner fordi det passer meg godt. Da jeg jobbet med TV, var jeg ved en PBS-stasjon. Jeg begynte altså i en ideell organisasjon og har stort sett fortsatt med det. For noen år siden jobbet jeg i et byrå som drev med kommersielle og profittbaserte oppdrag, og det føltes som om vi snakket forskjellige språk. Det passer meg bedre å snakke om formål og virkning. Ledelsen er veldig annerledes fordi en ideell organisasjon ofte sparer i flere år for å gjennomføre en stor endring eller et stort prosjekt, og det betyr mye mer for dem. De har også ofte flere ting på agendaen og setter større pris på muligheten til å skape en stor endring.

Jeg opplever at det er mer samarbeid, som om vi er sammen om dette. Profittbaserte virksomheter har kanskje mer penger eller gjør endringer oftere, så prosjektet blir litt mindre verdifullt for dem. Derfor blir jeg strengere på dokumentasjon, regler, timer og sporing når jeg jobber med profittbaserte virksomheter. Med ideelle organisasjoner er stemningen mer avslappet, og de har en tendens til å stole på deg. Det er også annerledes fordi jeg ofte ikke jobber med en hel markedsavdeling. Noen ganger er markedsavdelingen én person, mens den i en profittbasert virksomhet kan bestå av ti personer. Det gir en annen dynamikk, og jeg må tilpasse måten jeg håndterer dem på.

Ben Aston

Det som også er interessant, er at klienter som jobber med markedsføring og er vant til å håndtere byråer og prosjekter, er veldig annerledes enn en ideell organisasjon der dette kanskje er tiårets store prosjekt. De har kanskje ingen anelse om hva som må skje. Det blir mer som å holde dem i hånden, noe som kan være morsomt fordi du får muligheten til å lære dem opp underveis.

Lynn Winter:

Ja, utdanning og kunnskapsdeling er viktig for meg. Jeg setter pris på å kunne gi det til noen og hjelpe dem med å lære hvordan de kan gjøre ting etter at vi er ferdige med prosjektet.

Ben Aston

Apropos kunnskapsdeling: La oss snakke om Manage Digital-konferansen som du startet i fjor.

Lynn Winter:

Ja.

Ben Aston

Hvordan oppsto den ideen?

Lynn Winter:

Jeg deltok på et DPM-toppmøte arrangert av Bureau of Digital for mange år siden. Det var et stort øyeblikk for meg. Byrået jeg jobbet i, var sterkt involvert i Drupal-miljøet, som også er et fantastisk miljø, men på den tiden besto det hovedsakelig av utviklere. Jeg kunne dra på en konferanse med 2 000–3 000 mennesker og bare finne utviklere. Hvis jeg fant én prosjektleder, jaktet jeg nesten litt skummelt på vedkommende for å få en kollega og noen å dele kunnskap og erfaringer med.

Da jeg dro på DPM-toppmøtet, tenkte jeg: «Herregud, her finner jeg andre som er som meg. Vi kan nerde sammen om bestemte ting og dele erfaringer.» Jeg satte stor pris på den muligheten. I årene etterpå kom folk stadig til meg og spurte hvem de burde ansette, om mentorer og hvordan de skulle håndtere ulike ting. Jeg innså at det var et hull i det lokale miljøet, fordi prosjektledere ikke har så mange muligheter til å lære. Det er fint å se at dere og andre gjør ting og vokser, men det hadde vært ganske stille lenge. Jeg ville virkelig gjøre noe lokalt, og da jeg byttet jobb og begynte som frilanser, tenkte jeg: «Endelig har jeg tid.» Selvfølgelig varte det bare et øyeblikk.

Men da hadde jeg fått fremdrift, og gjennom jungeltelegrafen arrangerte vi en konferanse i fjor som 140 personer deltok på. Det var veldig spennende.

Ben Aston

Hva skjer på konferansen det kommende året? Den er vel ikke så langt unna nå?

Lynn Winter:

Nei, den er ikke langt unna. Den arrangeres 9. mai. Den ligner på fjorårets konferanse, men formatet er litt annerledes. Hovedfokuset er nettverksbygging først og læring deretter. Grunnen er at jeg vil bygge et lokalt nettverk av prosjektledere som kan støtte jobbsøking og mentorskap. Vi skal derfor ha flere muligheter til å bygge nettverk, blant annet gruppediskusjoner rundt bordene, der deltakerne kan dele erfaringer.

Tilbakemeldingen i fjor var at selv om parallellsesjoner og hovedinnlegg er gode, finnes det også mye kunnskap i rommet. Det stemmer virkelig. Folk skal få tid til å knytte kontakter, bygge nettverk og lære av hverandre. Vi har også flyttet den sosiale timen litt tidligere, slik at folk får tid til å møte andre før de drar hjem og henter barna på skolen. Det blir altså litt flere muligheter og mer åpent rom for å møtes.

Ben Aston

Hvis folk vil vite mer om konferansen, hvor bør de gå?

Lynn Winter:

De bør gå til managedigital.io. Billettene forsvinner ganske raskt, så hvis du er interessert, bør du registrere deg nå.

Ben Aston

Det er en endagskonferanse, ikke sant?

Lynn Winter:

Det stemmer.

Ben Aston

I Minnesota?

Lynn Winter:

I Minneapolis.

Ben Aston

I Minneapolis, ja. Amerikansk geografi er ikke min sterke side.

Lynn Winter:

Det er tvillingbyene. Kom igjen, det er en flyplass i nærheten.

En del av poenget er også å holde konferansen rimelig, for det er vanskelig å spare penger til og reise på en stor konferanse. Vi er forbi prisen for tidligpåmelding, men akkurat nå er billettprisen 175. Det er absolutt overkommelig for en endagskonferanse.

Ben Aston

La oss gå videre til innlegget ditt om utbrenthet. Vi antar at folk vet hva utbrenthet er. Jeg presenterte noen symptomer i begynnelsen, men hva er egentlig utbrenthet?

Lynn Winter:

Det er i bunn og grunn en utmattelse av både fysisk og emosjonell styrke. Du har møtt vegger på begge områder. Det handler ikke nødvendigvis bare om fysiske endringer, men også om mental utmattelse. Du er rett og slett utbrent, stresset og frustrert.

Ben Aston

Årsakene kan selvfølgelig være mange. Basert på din erfaring og samtaler med andre, hva er de viktigste faktorene som gjør at man havner der?

Lynn Winter:

Jeg tror det er tre hovedområder, og de er knyttet til hvordan verden har endret arbeidsplassen og oss selv. Verden, og arbeidslivet generelt, har endret seg.

Folk kommer ikke bare hjem klokken fire eller fem, logger av og tar seg av problemene neste dag. Vi har nettbrett, klokker, telefoner, Slack-kanaler og alle mulige andre måter å få tak i folk på når som helst. Først var dette en stor bekvemmelighet og til hjelp, men det har blitt en ulempe for måten vi arbeider på. Vår bransje har et enda dårligere rykte når det gjelder slike problemer. Denne digitale bransjen gjør det veldig vanskelig å trekke en grense mellom arbeid og fritid.

Det andre området er arbeidsplassen. For prosjektledere handler det om hvor mye arbeidsplassen verdsetter prosjektlederrollen, hvordan de ser på den og hvordan de støtter den. Mange kaller ikke engang folk prosjektledere, som om det er en belastet eller feil tittel. Jeg har vært mange steder der vi ikke viser hvor mange timer eller hvor mye av prosjektkostnaden som går til prosjektledelse fordi vi tror at kundene ikke vil se det eller betale for det. Hvis du jobber et sted som ikke støtter verdien av rollen din, gir deg muligheter eller sørger for at du ikke får for mye arbeid, kan det skape mange problemer.

Det siste området er oss selv. Det er en stor del av mitt eget problem, fordi jeg har vært både på gode og dårlige arbeidsplasser. Jeg har alltid vært den som sier ja: Jeg kan ta det, jeg kan gjøre det, jeg kan hjelpe teamet. Dermed tar jeg på meg mer og mer og etablerer dårlige vaner. Jeg har også møtt mennesker som bytter til prosjektlederbransjen senere i livet, som er nye i bransjen eller som er eldre – kanskje 40 eller 50 i stedet for 20 – og som mangler selvtillit. Vi føler at vi må jobbe hardt for å ta igjen det tapte eller komme dit vi skal, selv om det kanskje bare er en oppfatning og ikke noe vi faktisk trenger å gjøre.

Ben Aston

Det handler om balanse. Følelsen av at man må jobbe hardt har en realitet når man er ny i en rolle eller prøver å gjøre inntrykk. Men når man presser det for langt, blir man utbrent. Hva er historien din om å bli utbrent, og hvordan oppdaget du at det var et problem?

Lynn Winter:

Jeg tror kanskje jeg ble født slik. Jeg tok ekstra fag på universitetet og har hatt flere jobber siden jeg ble ferdig. Jeg har også et hemmelig liv der jeg filmer sport for TV eller interne videoer. Jeg har altså hatt flere jobber samtidig i lang tid. For meg bør vi først se på oss selv. Hvis vi gjør det vi bør, kan vi se på arbeidsgiveren og miljøet. Vi kan ikke peke på andre og skylde på dem før vi har undersøkt oss selv grundig.

Jeg har lagt press på familien og arbeidslivet og sagt til meg selv at det blir lettere om fire eller seks måneder. Det er ingen måte å leve på. For noen år siden ble jeg og et par kolleger uventet sagt opp. Da tenkte jeg: «Hva vil jeg gjøre?» Jeg begynte å få telefoner med tilbud om nye stillinger, men noe i meg fortsatte å si: «Jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar. Jeg vil ikke gjøre det.» Jeg innså at hvis det noen gang skulle være et tidspunkt for å ta tak i balansen mellom arbeid og fritid, valgene mine og målene mine, var dette tidspunktet.

Jeg brukte tid på å finne tilbake til det jeg ønsket å gjøre, og gjorde noen personlige endringer knyttet til kosthold, trening og det å være lykkeligere.

Ben Aston

Min erfaring er at jeg alltid har presset meg og vært ambisiøs. Målet mitt var å bli visepresident, og jeg jobbet ekstremt hardt for å nå dit. Jeg satt på fly hele tiden og reiste rundt i USA og Canada. Jeg reiste hver uke, og til slutt var jeg helt utslitt. Det som virkelig knekte meg, var ikke selve arbeidet, men at jeg fikk barn nummer to og dermed sov enda mindre.

Det som skjedde, var ikke bare psykologisk. Jeg fikk leddgikt, noe jeg fortsatt har. Det kom i praksis av at jeg hadde jobbet for hardt for lenge. Slike ting kan drives av ambisjoner, eller av at man prøver å holde hodet over vannet og gjøre inntrykk. Men konsekvensen er ikke verdt det.

Lynn Winter:

Jeg hadde også et fysisk problem. Jeg visste at det foregikk ting i selskapet, og begynte å få det som føltes som hjerteinfarkt. Midt på natten gjorde brystet så vondt at jeg våknet i sterke smerter og måtte undersøke om jeg faktisk holdt på å få et hjerteinfarkt. Det var panikkanfall midt på natten. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var klok nok til å se tegnene og gjøre endringen selv, men det gjorde jeg ikke. Etter at jeg snakket om temaet på DPM-toppmøtet, kom mange bort til meg og fortalte historiene sine.

Jeg synes det er trist, men samtidig må vi ta kontroll: Hva kan du gjøre med situasjonen?

Du vet, livet er kort. En nabo av oss mistet mannen sin i et hjerteinfarkt da han var 40, og en av kundene mine fikk brystkreft. Tiden er begrenset, så hvor lykkelige ønsker vi å være med det vi gjør og valgene vi tar?

Ben Aston

Når det gjelder å håndtere dette, snakker du i innlegget ditt om å begynne i det små og velge ett område å fokusere på den første måneden. Selv det kan føles overveldende. Hva gjorde du for å komme i gang?

Lynn Winter:

Det første jeg gjorde, var å begynne å trene og spise bedre. Når man mister jobben, kan ting bli følelsesmessige og ute av kontroll, og man vet ikke hva man skal gjøre videre. Det siste året hadde jeg lagt på meg 20 pund av å sitte ved datamaskinen hele dagen og natten uten å ta vare på meg selv. Jeg begynte derfor med en ganske ekkel grønn smoothie-diett, som jeg fortsatt drikker hver morgen. Den er mindre ekkel nå, fordi jeg har endret den litt. Søsteren min hadde prøvd en slik smoothie-diett, så jeg gjorde det samme. Det førte til at jeg sluttet å spise hvete, noe som har vært veldig bra, og begynte med glutenfri kost.

Da jeg fikk mer tid, kjøpte jeg også et treningsopplegg på Facebook, slik man gjør. Det var trening i 20 minutter om dagen, tre ganger i uken, og det gjorde en stor forskjell. Jeg begynte å føle meg bedre, og hodet ble klarere. Jeg tenkte: «Jeg føler meg bedre og er ikke like stresset. Hva vil jeg gjøre nå?» Jeg begynte altså med den fysiske delen av meg selv.

Ben Aston

Og du kjøpte en enhjørning.

Lynn Winter:

Jeg kjøpte en enhjørning, og jeg elsket den. Vi har den ikke lenger.

Ben Aston

Hvordan gikk det med enhjørningen?

Lynn Winter:

Alle burde gjøre noe slikt og si: «Søren heller, i år kjøper jeg den mest absurde tingen.» Jeg vurderer å kjøpe et oppblåsbart enhjørningkostyme og prøve å stå på vannski på det. Jeg har ikke kommet så langt ennå, men jeg tror jeg skal gjøre det. Denne tingen var 16 fot høy og 12 fot bred.

Ben Aston

Hvor lang tid tok det å blåse den opp?

Lynn Winter:

Jeg gjorde det ikke, men mannen min sa at det tok fire timer og seks øl. Det var verdt det helt til en hyggelig fisker traff hodet med kroken sin.

Ben Aston

Virkelig?

Lynn Winter:

Ja. Vi hadde et delvis sammenfalt hode resten av sommeren. Den lå i vannet hele sommeren, så den ble litt grønn og slikt. Derfor pakket vi den bort. Men vi kjøpte en av disse pølseformede, absurde tingene som man kan ligge på i Mexico i vårferien. I år skal vi kjøpe noe absurd og morsomt hvert år for den korte sommeren vi har i Minnesota.

Ben Aston

Det høres ut som en god plan. La oss snakke om hvordan vi kan hindre at utbrenthet oppstår i utgangspunktet. Når man først er utbrent, må man hente seg inn, sette nye grenser og endre kurs. Men det beste er selvfølgelig å forhindre at det skjer. I innlegget ditt nevner du tre ting vi kan gjøre: få kontroll over tiden, skape grenser mellom jobb og hjem og investere i seg selv. Når det gjelder å få kontroll over tiden, hvilke konkrete tiltak har fungert best for deg?

Lynn Winter:

Den største endringen jeg gjorde, var å slutte å planlegge alt rundt alle andre og late som om jeg var usynlig og bare kunne få alt til å fungere. Jeg gjorde dette hele tiden. Jeg tenkte at prosjektet skulle være ferdig i tide, på budsjett og at jeg skulle svare kunden. Derfor presset jeg inn møter der det passet teamet, og så fikk jeg det til å fungere. Resultatet var at arbeidsdagen ikke begynte før fire eller fem, når alle hadde gått og jeg endelig kunne jobbe. Jeg sluttet ganske enkelt med det. Det spiller ingen rolle om et prosjekt blir ferdig én eller to uker tidligere, for kunden vil sannsynligvis forsinke det på grunn av innhold eller en annen beslutning.

Jeg sier alltid til kundene at jeg kan fortelle omtrent når de viktigste tingene skal skje i en bestemt del av prosjektet, men jeg gir ikke eksakte datoer før vi har kommet i gang. Enten endrer kunden tidsplanen, eller så må jeg endre den av gode prosjektmessige grunner. Hvis jeg skal på ferie, prøver jeg ikke å presse inn alle mulige møter før jeg drar. Jeg spør heller om møtet kan gjennomføres uten meg, om det kan vente en uke, og så lar jeg det ligge.

Det andre er å planlegge arbeidstid. Uansett hvilket kalendersystem du bruker, liker jeg å blokkere ut tid og bestemme hva jeg skal gjøre i de to timene. Da gjør jeg bare det. Hvis folk forstyrrer meg, jobber jeg stort sett hjemmefra og setter Slack-kanalene på lydløs. På et kontor kan du henge opp et «Ikke forstyrr»-skilt, så lenge du bare gjør det et par ganger i uken.

Du kan si til teamet: «Jeg har dårlige grenser, får ikke gjort noe og blir stresset. Jeg vil prøve denne teknikken. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om dere, men jeg kommer til å gjøre dette på bestemte tidspunkter og henge opp et skilt. Hvis dere kan respektere det, følger vi opp om et par uker og ser om det skaper problemer for arbeidet.»

Ben Aston

Hvis det ikke fungerer, kan du forlate kontoret, ta med deg datamaskinen og gå på en kafé, slik at du ikke er tilgjengelig. Jeg pleide å bruke lunsjpausen som den første tiden på dagen der ingen ville godta et møte.

Lynn Winter:

Helt til de oppdager at du er på kontoret hver dag i lunsjen.

Ben Aston

Du snakker også om å ta pauser. Hvis du planlegger alt rundt alle andre, ender du med å komme tidlig, gå sent og ikke ta pauser. Det sliter deg ut.

Lynn Winter:

Jeg har også begynt å samle møter på én eller to dager. Jeg har ofte 40 minutters kjøring til Minneapolis i morgentrafikken, så jeg legger alle møtene til én eller to dager i uken. Da slipper jeg å reise hver dag og får halvannen time ekstra. Hvis du jobber på et kontor, kan du ha én dag der du bare går fra møte til møte, og en annen dag uten møter. Det gjør en stor forskjell.

Ben Aston

Du har fortalt hvordan du oppdaget at du var utbrent og gjorde endringer. Hvilke utfordringer møter du nå, og hva kan føre til at du faller tilbake i gamle vaner?

Lynn Winter:

For meg er det et tegn når datamaskinen står åpen om kvelden. Hvis du har bestemt deg for å jobbe én kveld i uken og det er greit, men det blir tre kvelder i uken og skjer flere uker på rad, er det et tydelig tegn. Det samme gjelder hvis du er utslitt. Hvis du har bestemt deg for å trene eller gå tur, men det ikke skjer, bør du spørre deg hva som foregår. Hvis du har familie og begynner å bli irritabel og mindre tålmodig, har det sannsynligvis mye med jobben å gjøre. Det er ikke nødvendigvis fordi barnet plutselig har blitt vanskelig; du har kanskje bare ikke energi og tid til å håndtere situasjonen.

Vinteren er vanskelig for meg fordi jeg filmer mye sport om vinteren, samtidig som jeg arrangerer Manage Digital-konferansen. Jeg prøver derfor å tenke litt som Marie Kondo. Hvis jeg tar på meg noe ekstra som bryter balansen min, vil det da gi meg mye glede? Det handler ikke bare om hvorvidt det hjelper meg opp et nivå, men om det faktisk gir meg glede. Når jeg velger noe som gjør meg glad, kan jeg også si: «Jeg valgte dette selv, og jeg er glad for det», når jeg har mye å gjøre.

Ben Aston

Det er viktig. Tidlig i karrieren tenker vi ofte på å klatre på karrierestigen, være ambisiøse og sette et tydelig avtrykk. Nå innser jeg at det handler mer om det som faktisk betyr noe i livet, og om prosjektet virkelig må leveres to uker eller en måned tidligere. Forskjellen mellom å slite dag og natt og å ha en mer balansert tilnærming er stor. Vi kan ha den vanskelige samtalen tidlig, kjøpe oss tid og bli mye lykkeligere.

Lynn Winter:

Et annet tegn er at du har undersøkt deg selv grundig, gjort en reell innsats for å finne det som passer deg, men fortsatt møter vegger på arbeidsplassen. Da jobber du kanskje ikke i riktig kultur eller på riktig sted. Jeg jobbet en gang et sted der jeg sa at jeg hadde for mye å gjøre og ikke kunne levere rapporten før etter juleferien. De svarte at de forsto at jeg var overarbeidet, men at jeg likevel måtte få det gjort. Hvis du får den typen svar om og om igjen, bør du kanskje finne en arbeidsplass som passer bedre til behovene dine.

Ben Aston

Det var gode råd. Det finnes mange jobber og gode byråer der ute. Hvis du leter etter jobb og ikke har blitt med i Slack-teamet vårt, kan du gå til digitalprojectmanager.com/slack. Vi har en kanal for jobber, også fjernjobber. Hvis du lider, bør du vurdere mulighetene dine.

Lynn Winter:

Ta kontakt.

Ben Aston

Det har vært flott å ha deg her. Takk for at du ble med.

Lynn Winter:

Takk også for at dere sponser Manage Digital. Det betyr enormt mye, og vi kunne ikke arrangert konferansen uten folk som støtter miljøet vårt.

Ben Aston

Jeg lurer på hva du synes. Kanskje du opplever utbrenthet, eller kanskje du har gode råd mot utbrenthet. Fortell oss hva du tenker i kommentarfeltet. Gå også til digitalprojectmanager.com/slack og bli med i Slack-teamet vårt. Der finner du samtaler om alt som gjelder digital prosjektledelse, og du kan finne jobber. Hvis du likte det du hørte i dag, kan du abonnere og bruke et par minutter på å legge igjen en ærlig vurdering av DPM-podkasten i Apple Podcasts. Det hjelper oss svært mye og gjør det mulig å tilpasse programmet. Tusen takk for det. Vi høres neste gang.

La oss sammen forandre arbeidslivet! Sjekk dette: Workshop: La oss skrive et kapittel i DPM-håndboken sammen!