Bør du bry deg om prosjektlederen din er sertifisert?

Galen Low: Hei alle sammen, og velkommen til økten vår om hvorvidt det bør ha betydning for deg at prosjektlederne dine er sertifiserte, og hvis det har betydning, hvilke sertifiseringer som faktisk gjør en forskjell for prosjektene dine. Vi arrangerer slike arrangementer omtrent én gang i måneden, som en måte å komme i direkte kontakt med ekspertene som bidrar til og samarbeider med oss her hos The Digital Project Manager.

For dere som ikke kjenner meg, heter jeg Galen Low. Jeg er medgrunnlegger av The Digital Project Manager. Jeg har også med meg et stjernelag av spesialister på sertifiseringer innen prosjektledelse: Crystal Richards fra MindsparQ, Dave Prior fra The Agile Network og Karthick Nivas Ramdoss fra Project Management Institute. La oss sette i gang.

Dagens økt handler om å avkode ulike sertifiseringer innen prosjektledelse og se hvordan de fungerer i forskjellige situasjoner, slik at dere kan ta gode beslutninger når dere skal ansette prosjektfagfolk til teamet deres. La oss møte paneldeltakerne våre. Først ut er Crystal Richards, hovedansvarlig og grunnlegger av MindsparQ, og en av de morsomste og mest respekterte kursholderne innen prosjektledelse. Hun arbeider med alt fra bootcamper for forberedelse til PMP-eksamen til månedlige økter som holder prosjektledere oppdatert på de nyeste ferdighetene.

Crystal, du var i full gang med den kommende andreutgaven av boken din, PMP Exam Prep for Dummies. Så ble du rammet av et e-postforfalskningsangrep. Tror du hackerne kanskje var ute etter et tidlig eksemplar av manuskriptet ditt, slik at de kunne bestå den nye PMP-eksamenen i juli?

Crystal Richards: Det tror jeg. De la igjen et løsepengebrev. Neida, jeg bare tuller.

Galen Low: De klippet ut alle bokstavene fra magasinet.

Crystal Richards: Du vet, jeg bare tenker: Hva er egentlig sluttmålet deres? Det var helt utrolig. Det var, du vet.

Dave Prior: Eksamenen er vanskelig, da. Veldig vanskelig.

Crystal Richards: Skriv eksamenen. Jeg mener, det var helt utrolig. Jeg skal bare si at jeg avsluttet en samtale. Jeg er medlem av en lokal avdeling av PMI, Project Management Institute.

Vi holdt på å avslutte samtalen, og plutselig så jeg alle disse returmeldingene på e-post med samme emnelinje. Jeg fikk tak i en IT-konsulent, og jeg skrek i telefonen som en brølape: Stopp! Så så jeg på risikostyringsplanen min, den vi alle følger. Så ja, nei, det er bare deres måte å komme til det mest sårbare punktet på. Det skal bare ett slikt angrep til, ikke sant?

Og du vet, alle tingene vi lærte i bedriftskursene våre, alt vi snakker om innen risikostyring – dette var øyeblikket da virkeligheten traff meg rett i ansiktet.

Galen Low: Nettopp. Når det gjelder krisehåndtering og det å gjøre situasjonen om til et læringsøyeblikk, håndterte du det veldig godt. Hvem kan jeg plukke på nå? Kanskje Dave. Dave Prior er Chief Experience Officer hos The Agile Network, og en mann som har hver eneste bokstav i alfabetet etter navnet sitt på LinkedIn. Dave, en liten fugl fortalte meg at siden boken din ble utgitt, No One Is Coming to Save You—The Power-Ups to Help Surf the Chaos, som du skrev sammen med Stewart Young, har Scrum Master- og PMP-kursene dine med fysisk oppmøte blitt stadig mer populære. Er det økt etterspørsel etter fysiske kurs i Scrum Master- og prosjektledelse nå for tiden, eller har folk bare oppdaget hvor morsomt det er å være i samme rom som deg?

Dave Prior: Jeg tror det er på vei opp igjen. Det stupte mot slutten av pandemien, men de siste to månedene synes jeg ting har tatt seg opp. Selvfølgelig fordi de leser boken, uansett hvilken av dem man bør kjøpe. Den finnes på Amazon eller Leanpub. Kursvirksomheten ble hardt rammet, men den har kommet tilbake. Sertifiseringer er også på vei tilbake, og jeg håper det er et tegn på at det vil fortsette fremover.

Galen Low: Jeg liker virkelig ideen om power-ups. Da du forklarte den for meg da vi var sammen i fjor, nevnte du også myke ferdigheter. Er det en del av det du underviser i nå, eller er det mer sånn at.

Dave Prior: I Scrum Master-kursene handler hele jobben etter min mening om sosial ingeniørkunst, og jobben din er å være til tjeneste.

Så alt ved dette handler om det. Prosessdelen er enkel. Det vanskeligste, og kanskje også det morsomste, er å forstå hvordan man skal forholde seg til mennesker som hele tiden endrer seg, og å forstå seg selv.

Galen Low: Fulltreffer. Jeg elsker det, og håper vi går nærmere inn på det underveis.

Dave Prior: Jeg var ikke like fyrig som Crystal, men jeg tar det igjen neste gang.

Galen Low: Jeg elsker det. Og sist, men ikke minst, har vi Karthick Nivas Ramdoss, strategiansvarlig hos Project Management Institute. Karthick, dette syntes jeg var interessant. Før du tok CPMAI-sertifiseringen, var du faktisk medforfatter av en tidlig PMI-håndbok for prosjekter som omfatter kunstig intelligens, datavitenskap og maskinlæring.

Jeg tenkte derfor å spørre deg: Hva er det ved å arbeide med KI-prosjekter som faktisk har bestått tidens prøve fra da du skrev den, og frem til i dag?

Karthick Nivas Ramdoss: Ja, takk for spørsmålet, Galen, og hyggelig å være her. Det er hyggelig å være sammen med paneldeltakere som har skrevet bøker. Jeg har ikke skrevet en bok ennå, men jeg har i det minste håndboken.

Når det gjelder det spørsmålet: Hva har bestått tidens prøve? Jeg vil si at KI-prosjekter fortsatt er dataavhengige, og vi vet at de er unike. Det vi faktisk oppdaget i håndboken, var at flertallet av organisasjonene trenger rammeverk som de kan tilpasse til prosjektet sitt.

Faktisk brukte 76 prosent av organisasjonene vi intervjuet – vi intervjuet over 25 – en egen form for rammeverk for KI-prosjekter. Jeg tror derfor at denne forståelsen har bestått tidens prøve. Det som imidlertid har endret seg, er at KI-investeringene har økt dramatisk.

Generativ KI kom inn i bildet etter at håndboken ble skrevet, og nå ser vi enda høyere forventninger og et enda større behov for disiplin for å omgjøre investeringer på hundrevis av milliarder av dollar til faktisk verdi. Vi ønsker at flere prosjektfagfolk skal spille en rolle i dette og bidra til å skape denne verdien.

Galen Low: Jeg elsker det. Verktøyene, metodene og tankesettet er de samme, men nå beveger vi oss i lysets hastighet. Alt endrer seg på grunn av teknologiens tempo.

Karthick Nivas Ramdoss: Absolutt.

Galen Low: Det er derfor jeg liker dette så godt. Takk alle sammen for at dere ble med i dag. For et flott panel.

Jeg er kanskje partisk, men dette kommer til å bli bra. Jeg tenkte å innlede litt. Slik jeg ser det, er prosjektledelse en bransje full av sertifiseringer. Det finnes så mange, og ofte er det gode grunner til det. Tenk for eksempel på prosjekter med høy synlighet i regulerte bransjer, der det kreves tydelig ansvarlighet og samarbeid mellom internasjonale team.

Det er en selvfølge. Men for ansettelsesansvarlige i andre bransjer føler jeg at sertifisering ikke bare bør være en forsikring for å sikre seg når man ansetter nye talenter. Den bør også bety noe i selve jobben. Problemet er at når man vasser gjennom denne alfabetssuppen av sertifiseringer innen prosjektledelse, er det ikke alltid tydelig hva man bør be om for å få dette til.

Det vi skal gjøre i dag, er å pakke ut spørsmålet om sertifisering. Vi skal avkode noen av de mest populære sertifiseringene innen prosjektledelse og gi dere innsikten dere trenger for å ta gode beslutninger som gir prosjektene deres vinger, enten prosjektlederne deres er sertifiserte eller ikke. Så dere hva jeg gjorde der? Greit.

Jeg tenkte vi kunne starte helt fra begynnelsen. Jeg vil gjerne høre fra hver av dere: Hva betyr det å ha en sertifisering, og hva betyr det ikke? Crystal, kan jeg begynne med deg?

Crystal Richards: Ja. Jeg tror det er nyttig å sette det i sammenheng.

Da jeg tok sertifiseringen, betydde det at jeg skulle stå oppført som nøkkelpersonell i en offentlig kontrakt. Sjefen min sa: Du må ta PMP. Og jeg sa: Hva er det? Og skal du betale for det? Han sa: Det er dette, du trenger det. Jeg skal føre deg opp som nøkkelpersonell på denne føderale kontrakten med den amerikanske staten.

Og ja, jeg skal betale for den. Jeg betaler bare for eksamen én gang, så du må sørge for at det teller. Jeg sa: Greit. Han betalte for bootcamp-kurset og sa: Du må bare gjennom en bootcamp. Jeg kommer aldri til å glemme det – eller kanskje jeg ikke bør si det. Jeg sparer det til senere.

La oss bare si at det finnes en virkelighet, og så finnes det planeten PMI. Det får holde.

Galen Low: Wow.

Crystal Richards: Ja.

Galen Low: Nå kommer krydderet frem.

Crystal Richards: Det gjør det. Ja, det gjorde han. Jeg skal fortelle det senere, når det blir litt mer krydret. Men gjennom opplæringen tenkte jeg: Dette liker jeg faktisk. De første ti minuttene tenkte jeg: Dette er virkelig interessant.

Vi gjør ingenting av dette i prosjektene våre. Og de av oss som var ganske nye, tenkte: Vi gjør det vi trenger å gjøre. De erfarne veteranene var sinte og sa: Det er ikke slik man gjør det. Jeg mener sertifiseringen er verdifull når den blir etterspurt, når den er påkrevd, og når det er dette du trenger for jobben. Da gir den mening.

Det jeg synes er litt kontroversielt, er tanken om at hvis jeg tar sertifiseringen, får jeg automatisk en jobb. Mange har gått i den fellen, så jeg stopper der og sender spørsmålet videre til kollegene mine i panelet. Svarte jeg på spørsmålet?

Galen Low: Det synes jeg. Og jeg vil gjerne gå nærmere inn på dette senere, for det kan ses på som en avkrysningsøvelse, men i bunn og grunn handler det om ansvarlighet i en offentlig kontrakt.

Det handler ikke nødvendigvis om at dette er måten jeg driver prosjekter på, men om at du har et nummer ved siden av navnet ditt som jeg kan følge opp, og at du i ytterste konsekvens kan miste godkjenningen hvis du bryter de etiske retningslinjene.

Crystal Richards: Nettopp.

Galen Low: Det er virkelig interessant, Karthick. Jeg lurer på om jeg kan få ditt syn på dette også.

Karthick Nivas Ramdoss: Absolutt. Jeg liker det Crystal sa om hvordan sertifiseringen åpnet en mulighet innen offentlige kontrakter. Jeg vil derfor snakke om hvordan den åpnet muligheter for meg. Da jeg tok PMP i 2020, var jeg i ferd med å gå fra individuell bidragsyter til leder for et team.

Jeg ønsket et felles språk som jeg kunne bruke – et språk som ikke bare gjorde meg bedre i stand til å veilede teamet, men som også lot meg snakke med interessenter. Du får en mer fremtredende rolle og må kunne skape resultater og kommunisere med ledere og toppledelsen.

Det var dette jeg var ute etter, i tillegg til å formalisere erfaringen min. Jeg hadde deltatt i flere prosjekter, men ønsket også å synliggjøre troverdigheten min og utvide kunnskapen min. En annen ting som skjedde litt utilsiktet, var at jeg flyttet fra India til Storbritannia og deretter til USA. Jeg hadde ikke planlagt det på den måten.

Men PMP ga meg global troverdighet, siden vi har et fellesskap over hele verden. Utover PMP tok jeg CPMAI i fjor. Jeg syntes det var viktig i utviklingen min, fordi jeg var programleder for KI-initiativer hos PMI i 2024.

Etter omtrent ett år følte jeg at jeg burde gå videre enn bare å være bevisst på området. KI endrer seg i lysets hastighet, og man prøver hele tiden å holde tritt. CPMAI, som jeg kommer tilbake til senere i denne podkasten, hjalp meg med å bygge modenhet på en disiplinert og strukturert måte.

Hvis jeg var ansettelsesansvarlig – og jeg tror det er målgruppen for denne samtalen – ville jeg sagt at et felles språk i teamet kan frigjøre verdi raskere og gjøre teamet mer produktivt. Det bidrar til bedre onboarding og lignende ting.

Jeg vil også si at innovasjon bidrar til å fremtidssikre prosjektet. Verden utvikler seg raskt, arbeidsmåtene endrer seg, og du trenger et prosjektteam som er i forkant, kjenner alle arbeidsmåtene og kan ta dem i bruk på kort varsel.

Det er noen av fordelene, slik jeg ser det.

Galen Low: Jeg liker virkelig dette med et felles språk og internasjonal anerkjennelse. De to tingene henger sammen når man må komme på samme side raskt og løpe fremover sammen.

Karthick Nivas Ramdoss: Nettopp.

Galen Low: Flott. Dave, hva tenker du? Hva betyr det å være sertifisert, og hva betyr det ikke?

Dave Prior: Jeg tok PMP-sertifiseringen for veldig lenge siden, i 2002. Det var fordi jeg ville lære mer om det jeg hadde bestemt meg for å gjøre yrkesmessig. Med unntak av CSM har alle sertifiseringene mine kommet av at jeg fulgte ting jeg var interessert i.

Jeg tar CPMAI nå og en annen KI-sertifisering fra IC Agile samtidig. Målet er å fordype kunnskapen min. Den eneste som ikke skjedde på den måten, var CSM. En av utviklerne mine tvang meg til å ta kurset sammen med ham, fordi de mente jeg måtte repareres.

Noen tar sertifiseringen bare for å få selve sertifiseringen. Det er greit. Jeg har to dager på å endre oppfatningen din om hvorfor du er der. Men jeg synes det er langt mer givende å ta den for å lære.

Som arbeidsgiver ville jeg aldri ansatt en prosjektleder uten PMP. Jeg ville ikke engang kalt inn vedkommende til intervju. Jeg vil ikke bruke tid på å forklare forskjellen mellom arbeid og varighet. Jeg ville heller ikke ansatt noen til et Scrum-team uten CSM eller CSPO, fordi jeg ikke vil bruke tiden min på det helt grunnleggende som man bør kunne når man begynner.

Når folk har fullført CSM-kurset mitt, forklarer jeg det slik: Når du består prøven, tilsvarer du i det smidige miljøets øyne en 16-åring som nettopp har kommet ut fra trafikkstasjonen med førerkort på 16-årsdagen. Det betyr ikke at du er flink ennå. Jeg forventer at mye må rettes opp, men jeg forventer at du vet hvordan du tar på deg sikkerhetsbeltet og starter bilen.

Galen Low: Jeg liker den analogien. Den sier mye om hvor du befinner deg når du starter. Det betyr ikke at du er en Formel 1-fører på ekspertnivå, men at du kan bruke blinklyset og vet.

Dave Prior: Man kan ikke kalle det en sertifisering i tilstrekkelig Scrum. Det ville neppe fungert.

Galen Low: Jeg elsker det. Det er mange gode poenger her. Dave, jeg liker spesielt poenget ditt om at du ikke ville ansatt noen som ikke er sertifisert. Jeg vil gjerne gå inn på noen eksempler som gjør dette tydeligere for publikum.

Vi snakker om et felles språk, om å kjenne trafikkreglene og om å oppfylle kravene i bestemte kontrakter. Karthick, kan jeg begynne med deg? Først og fremst fordi jeg tror KI er elefanten i alle rom for tiden. Hva står CPMAI for? Hva handler det om, og er det egentlig bare for prosjekter der det finnes datavitere på teamet?

Karthick Nivas Ramdoss: Jeg kan først forklare hva CPMAI er. Det finnes mange forkortelser, men denne er enkel. Den står for sertifisert fagperson innen ledelse av KI-prosjekter.

Det er en spesialisert sertifisering, ideelt sett for ledere av KI-prosjekter. Den passer også for prosjektledere som ikke ser på seg selv som prosjektledere ut fra stillingstittelen, men som ofte er datavitere, programvareutviklere og lignende, og som forventes å ta ansvar for å lede prosjektet.

Den er også nyttig for prosjektfagfolk som ennå ikke føler seg svært fortrolige med KI og de tekniske aspektene, men som er involvert i en utrulling. Alle organisasjoner ruller for eksempel ut generative KI-verktøy som Copilot akkurat nå.

Jeg var involvert i et kursteam som skulle rulle ut Copilot i organisasjonen vår. Kunnskapen jeg fikk gjennom CPMAI var nyttig, fordi jeg forsto hvilke trinn som måtte gjennomføres. Man kan ikke hoppe rett til utrulling. Man må snakke med teknologiteamet, forstå begrensningene og etablere styringsrammeverk før man gjennomfører utrullingen.

For å bruke en analogi er CPMAI en spesialisert sertifisering. En generell entreprenør som du engasjerer til et vanlig byggeprosjekt, kan kanskje lede et boligprosjekt. Men ville du satt den samme personen til å lede et spesialisert prosjekt, for eksempel en atomreaktor eller en vindtunnel? Det finnes ulike risikofaktorer, og du må planlegge på en annen måte.

Slik kan du tenke på CPMAI. Det er en spesialisert sertifisering som bygger på grunnlaget fra PMP, som er generell prosjektledelse.

Galen Low: Det er flott. Spesialiseringen er virkelig interessant. Jeg vet at noen av medpanelistene dine har sterke meninger om KI. Dave, kan jeg sende den til deg?

Dave Prior: For meg er en av de største fordelene med CPMAI og hele dette området at jeg ikke vet hvor jeg passer inn som prosjektleder. Jeg vil ikke være den som skriver ledetekstene. Jeg kommer aldri til å bli ekspert nok til at det er det dere bør ansette meg for. Jeg vil ikke ha den jobben, men jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre ennå.

Mye av det jeg gjør nå, er derfor å finne plassen min i denne verdenen. Jeg vet at de trenger prosjektledere, og jeg vet at jeg må være fortrolig med området, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre ennå. Det er fortsatt tidlig nok til at man kan finne ut av dette, men jeg lærer mye om ting jeg må følge med på, og det er der jeg ser verdien.

Galen Low: Det jeg synes er interessant med bakgrunnen til CPMAI-sertifiseringen, er at den på mange måter ikke nødvendigvis handler om prosjektledere. Vi snakker om team av datavitere som bygger KI, uten at de nødvendigvis identifiserer seg som prosjektledere.

Da gir man dem et grunnlag for å stille de riktige spørsmålene til interessenter og utfordre enkelte ting, fordi konsekvensene er enorme når det gjelder KI, modellbygging og lignende. Vi må stoppe opp ved etikken. Vi må stoppe opp ved datastyring.

Men Dave, det du sier er veldig interessant: Hvordan påvirker dette rollen? Jeg så det også i chatten: Prosjektledelse er ikke en tittel, men en rolle. Jeg ser at enkelte organisasjoner, særlig PMI, beveger seg i retning av at ikke alle skal ha tittelen prosjektleder, men at det finnes prosjekter som noen må lede.

Absolutt. Kommer de til å omfatte KI? Ja. Det er interessant når du sier at du ikke vet hvor prosjektledere passer inn som stillingstittel.

Crystal Richards: Kan jeg bryte inn et øyeblikk? Jeg så den kommentaren, og jeg sier dette med kjærlighet til personen som skrev den. Slike kommentarer treffer meg litt.

Det er det samme som når folk sier at en prosjektleder ikke kan være smidig, og omvendt. Når du tenker på ansettelsesansvarlige, bryr de seg ikke. De vet ikke nødvendigvis hva forskjellen er. De vil bare at du skal få arbeidet gjort. Når vi diskuterer om det er en rolle eller et yrke, bryr de seg ikke. Du må møte behovene deres.

Hvis du vil jobbe med Dave, ansetter han kanskje ikke meg før jeg har en sertifisering. Det er terskelen for ham. Når det gjelder stillingene eller selskapene, bør du skaffe deg sertifiseringen hvis de konsekvent sier at PMP er ønskelig. Hvis de sier Scrum eller SAFe, og det er jobben du vil ha, bør du skaffe deg den.

Det jeg liker ved den nyeste versjonen av PMP-eksamenen, er at de går etter konkurrentene sine. Jeg skal ikke nevne navnet, Dave. Den består nå av 60 prosent smidig metodikk. De sier at organisasjoner trenger prosjektledere som kan tilpasse seg, og at tradisjonell fossefallsmetodikk ikke alltid er riktig når prosjektene våre er så dynamiske.

Hvis rekruttererne og organisasjonene sier at PMP er ønskelig, bør du ta den. Jeg ser verdien. Jeg har ikke bare ACP, men også CSM.

Folk spør hvilken de bør ta. Jeg spør: Hva har teamet deres? Snakk samme språk. Jeg tok CSM fordi jeg måtte kunne svare på spørsmålet – det holdt på å drive meg til vanvidd. Nå kan jeg forklare de viktigste forskjellene mellom dem.

Jeg skal ikke bruke mer tid. Men ikke heng dere opp i om det er et yrke eller en rolle, eller om du kan være smidig. Jeg bryr meg ikke om de kaller meg hva som helst, så lenge de betaler meg for å være en prosjektfagperson som kan tilpasse seg. Sertifiseringene kan gi grunnlaget.

Slik Dave sa: språket. Da kan jeg snakke samme språk som teamet mitt. Skaff deg sertifiseringen. Det er mitt standpunkt.

Dave Prior: Jeg er helt enig.

Crystal Richards: Ikke heng deg opp i detaljer.

Dave Prior: Jeg tror disse skillene forsvinner, og at folk som praktiserer dette som et fag, må være eksperter på alle formene.

Galen Low: Jeg liker at tilpasningsevne også kommer inn i bildet. Denne analogien kommer nok til å gå gjennom hele samtalen: Når du kommer til et land, hvilket språk snakker de? Hvis du skal kunne kommunisere, må du lære språket.

Jeg vil gjerne zoome litt inn på CSM. Dave, kan jeg spørre deg litt, fordi poenget ditt tidligere er godt: Hvis vi er en Scrum-organisasjon, ansetter jeg bare folk som vet hva de snakker om.

De må vite hvordan det gjøres. Sertifiseringen forteller meg det. Samtidig har jeg noen ganger sett det motsatte: Organisasjoner som ser etter en CSM, selv om de ikke bruker Scrum.

Dave Prior: Det skjer som oftest.

Galen Low: Ja.

Dave Prior: Eller de vifter med hendene og bruker ordet sprint veldig mye.

Galen Low: Er det fordi vi ikke er sikre på hvilket språk vi snakker her? Håper vi bare at du har en eller annen sertifisering? Er det ambisiøst, eller finnes det områder der CSM faktisk legitimt kan overføres til en kontekst uten Scrum?

Dave Prior: Det har endret seg mye de siste 15 årene. Nå ser vi et systematisk sammenbrudd i folks evne til å planlegge fordi de ga opp tradisjonelle metoder fordi de var for vanskelige.

De vinket litt til smidig metodikk uten å faktisk gjennomføre den. Nå fungerer det ikke, og mange tar CSM eller CSPO for å lære den riktige måten å gjøre det på. De bruker to dager på å lære å svømme i et saltvannsbasseng, og så blir de kastet tilbake i ferskvann fordi organisasjonen deres ikke støtter metoden.

Eller de later som de bruker SAFe eller en annen form, og ønsker å lære hvordan det skal gjøres riktig. Men de forsøker kanskje å gjøre det i en organisasjon som ikke er bygd for det.

Galen Low: Og jeg tror at.

Dave Prior: Det er problemet.

Galen Low: For et interessant signal. Jeg tror også dette gjelder smidige coacher. De blir hentet inn og må nesten umiddelbart rettferdiggjøre sin egen eksistens, fordi de svømmer oppstrøms i en organisasjon som ikke har fått det til, men som ønsker å få det til og samtidig har glemt hvorfor de ansatte coachen.

Dave Prior: De vil ikke gjøre endringsarbeidet. De vil ha raske resultater uten innsats. Det går ikke.

Crystal Richards: Det finnes ikke.

Dave Prior: Det er som en ketodiett der du spiser Taco Bell hver dag.

Galen Low: Fantastisk. Crystal, kan jeg gå tilbake til deg? Du nevnte at du tok ACP, PMI-sertifiseringen for smidige fagpersoner, hovedsakelig fordi en kunde ba om det. Hva tenker du om hvem som bør se etter folk med ACP-sertifisering?

Crystal Richards: Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på det. Det er så mye. Dave McArthur, kom gjerne med innspill. Innen smidig metodikk finnes det så mange sertifiseringer. Innen tradisjonell prosjektledelse kjenner vi til PMP og PRINCE2, særlig i Europa. Men innen smidig metodikk finnes det svært mange sertifiseringer.

Jeg hadde en student som tok ACP-eksamen med meg. Etterpå sa han: Greit, jeg har tatt SAFe, og så en annen SAFe, og så CSM, og så flere andre. Jeg spurte hvorfor han tok så mange. Han svarte at hver gang han var på intervju, sa de: Det er fint at du har den, men kan du skaffe deg denne også?

Organisasjonene vet ikke helt hva de vil ha. Det er månedens smak. Jeg skulle ønske de tok kurs med Dave, slik at de forsto forskjellene mellom det sertifiseringene lærer deg.

Det handler ikke bare om at du har sertifiseringen i seg selv. Vil du implementere Scrum-rammeverket? Vil du implementere noe litt annerledes, som XP? Det er dette vi berører i ACP-sertifiseringen. Forskjellen er at ACP er bredere, mens Scrum-sertifiseringen spesifikt handler om Scrum-rammeverket.

Hvis du arbeider med andre som er opplært i en bestemt metode, gir det mening å ta den samme sertifiseringen. Men noen svarer at de vil være annerledes. Da sier jeg: Lykke til med å ikke snakke samme språk. Da har du gått glipp av poenget med sertifiseringen.

Galen Low: Jeg liker at det er så mye i dette. Mange ønsker å skille seg ut og ta en sertifisering ingen andre har, slik at de kan si at de har den. Men er det egentlig der verdien ligger? Jeg hoppet over et spørsmål, men det handlet om å være del av en klubb. Er det bare et merke, eller er poenget faktisk at du snakker samme språk som alle de andre? At du ikke skal være annerledes, men nettopp lik de andre?

Dave Prior: Nå kommer du ikke engang til det punktet der du får bevise at du er annerledes, fordi du må gjennom en tåpelig screening først.

Jeg kommer ikke engang inn i et rom for å snakke med noen og forklare hvem jeg er, fordi det automatiserte søkersystemet filtrerer meg ut hver gang jeg mangler et eller annet krav.

Galen Low: Kan vi gå inn på det? Det er kanskje en god overgang. Vi snakker om ansettelsesansvarlige, hva de ber om, og om de vet om det de ber om gir mening eller hva det betyr.

Du tok opp et godt poeng, Crystal. Med de beste intensjoner går folk ut og skaffer seg en rekke sertifiseringer fordi de er nysgjerrige og ønsker kunnskap – ikke bare for å bære merket som får dem gjennom det automatiserte søkersystemet.

Men for dem som ansetter en prosjektleder: Hvordan kan de vite om noen bare prøver å lure systemet og samler sertifiseringer uten å ha ferdighetene som støtter dem?

Crystal Richards: Godt spørsmål.

Galen Low: Eller kan sertifiseringer fortelle en historie om intensjon? Dave, du sa at du nettopp hadde fått førerkortet ditt som 16-åring. På noen måter sier sertifiseringen: Jeg kan dette. Ansett meg, så kan jeg utvikle meg. Ikke ansett meg fordi jeg er Formel 1-fører, men fordi jeg kan kjøre et kjøretøy.

Hvordan kan ansettelsesansvarlige skille mellom folk som bare spiller systemet, samler sertifiseringer og egentlig ikke har noe som støtter opp om dem? Dave, kanskje jeg begynner med deg.

Dave Prior: Jeg ansatte en gang en mann fordi han hadde PMP og hadde laget sitt eget opplæringsmateriell for PMP. Jeg tenkte at han måtte kunne sakene sine. Han var sannsynligvis en av de verste prosjektlederne jeg noen gang har møtt.

Da jeg tok PMP, gikk jeg tilbake til arbeidsplassen min, i samme selskap, og sa: Nå skal vi gjøre hvert eneste trinn i PMBOK fra start til slutt. Det tok meg to år å gjenopprette troverdigheten min etter at de ba meg slutte.

Det er en stor forskjell mellom teoretisk kunnskap og praktisk kunnskap. Du kan være en fantastisk prosjektleder uten sertifisering. Ingen sertifisering betyr at du er flink i jobben.

Det betyr bare at du har utviklet en grunnleggende forståelse av språket. Den eneste måten å finne ut mer på, er å faktisk snakke med personen.

I en intervjuprosess kan man kanskje bruke sertifiseringer til å sile ut folk man tror ikke vil kunne delta i samtalen. Kanskje man burde ha en grense: Hvis du har mer enn åtte sertifiseringer, er du ute av systemet fordi du ikke klarer å forplikte deg til én.

Galen Low: Omvendt automatisert søkersystem. For mange nøkkelord. Du består ikke.

Dave Prior: Ja.

Galen Low: Du kjenner paradokset: Hvordan får du erfaring hvis du ikke kommer forbi det automatiserte søkersystemet? Sertifiseringskravet blir en port, og de riktige menneskene som trenger å komme inn for å bygge erfaring, slipper ikke gjennom.

De kommer ikke engang til stadiet der de kan forklare seg. De kommer ikke til intervjuet fordi filteret handler om sertifiseringer som kanskje ikke engang betyr noe i den aktuelle jobbkonteksten.

Karthick Nivas Ramdoss: Jeg vil legge til at det er viktig å ta sertifiseringer som faktisk er relevante og holder høy kvalitet. Ansvaret ligger på en måte både hos kandidaten og den ansettelsesansvarlige, fordi det skjer en utveksling.

Hvis det står en sertifisering i stillingsannonsen som dere egentlig ikke anser som en kvalifikasjon, bør dere ikke ta den med. Hvis dere derimot mener at kandidaten vil ha nytte av en bestemt sertifisering for en oppgave, bør dere fremheve den.

Som kandidat må du på din side fremheve de aspektene som faktisk vil hjelpe deg gjennom det automatiserte søkersystemet. Det er et viktig filter, men ikke fyll annonsen med alfabetssuppe. Fokuser på de sertifiseringene du har, og på de delene av CV-en som passer best til stillingsbeskrivelsen.

Galen Low: Jeg liker at du sporer dette tilbake til kilden. Da ser man hvor problemene begynner.

Du kan være ansettelsesansvarlig og skal ansette en prosjektleder, uten selv å være prosjektleder. Du går til Indeed, finner en mal og snakker med HR. HR sier at malen anbefaler dette, og så setter du det inn i annonsen.

Du vil ikke gå gjennom tusen CV-er. I dagens arbeidsmarked får du mange søkere når du legger ut en stilling. Du vil begrense antallet, men kanskje har vi gått for langt når vi ber om MBA, ACP og alle mulige akkrediteringer.

I teorien ser du bare på en gruppe kvalifiserte kandidater, og du slipper å intervjue så mange. Samtidig kan du ha filtrert bort alle som faktisk ville vært gode i organisasjonen din. Noen svært talentfulle personer har erfaring, men ikke alle sertifiseringene.

De kan se på stillingsannonsen og tenke at alt høres perfekt ut, bortsett fra kravet de aldri kommer forbi. Det kan være den største feilen en ansettelsesansvarlig gjør: å filtrere øverst fordi alle sier at det er det man bør se etter, og så tro at kandidatgruppen automatisk blir god.

Dave Prior: Selv uten sertifiseringene: Når skulle jeg fått tid til ti års erfaring med maskinlæring, i tillegg til alt annet jeg kan?

Galen Low: Ja.

Dave Prior: De ønsker én person med mange års erfaring innen prosjektledelse, PMO, smidig transformasjon, programvareutvikling og KI – alt sammen for 150 000 dollar. Hvis den personen fantes, ville ingen hatt råd til å ansette dem.

Galen Low: Jeg liker hvor dette går. Hvis vi zoomer ut, handler det ikke bare om prosjektledelse. Arbeidsmarkedet legger stort press på teamene for å gjøre riktige ansettelser. Feilansettelser er dyre, ingen har tid, og teknologien utvikler seg raskt.

Det hadde vært flott å finne noen med ti års erfaring med maskinlæring.

Dave Prior: Og fire års erfaring hos en 25-åring.

Galen Low: Ja, nettopp. Hvis du programmerte i livmoren, er det deg vi vil ha. Crystal, hva synes du? Hvis noen skulle ansette en prosjektleder i dag, basert på det vi har sagt, hva ville du anbefale for å få et godt utvalg av talenter og ikke filtrere bort gode kandidater ved å be om sertifiseringer som kanskje ikke gir mening?

Crystal Richards: Jeg ønsker virkelig at ansettelsesansvarlige skal huske at de også måtte begynne et sted. Jeg forstår at folk er overveldet, men vi ønsker ofte en superhelt som vi ikke trenger å lære opp i noe.

Noen ganger handler det om å se om personen har riktig innstilling. Men du får kanskje ikke møte personen fordi rekruttereren sorterer gjennom CV-ene og følger listen.

Vi må gi folk litt spillerom og være åpne. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg gikk selv gjennom en ansettelsesprosess for noen år siden, da vi skulle ansette en praktikant.

Praksisplasser og lærlingplasser kan være gode muligheter. Google har for eksempel lærlingprogrammer. Man må tenke kreativt og markedsføre seg selv på utradisjonelle måter.

Jeg vil trekke frem noe Diana sa i chatten: Mange stillinger krever PMP-sertifisering fordi det er en måte å begrense feltet på når ansettelsesansvarlige er overveldet. Det kommer mange CV-er, og sertifiseringer kan fungere som et filter.

En sertifisering eller to kan også vise at du investerer i deg selv og forplikter deg til yrket.

Jeg vil også si noe om disse stillingene. De ønsker ofte en enhjørning, altså en supermenneskelig person som ikke finnes. Til kvinnene i gruppen: Ikke tro at du må oppfylle 100 prosent av punktene. Vi er beryktet for det. En mannlig venn sa til meg at hvis han oppfyller de tre første punktene, søker han. Jeg sa: Selvfølgelig gjør du det.

Vi tenker ofte at vi mangler én ting, men dette er ønskelisten deres. Det gjelder alle, ikke bare kvinner. Noen ganger ser de bare etter den kandidaten som kommer nærmest.

Dave, du har helt rett om PMI. De lokale PMI-avdelingene trenger folk til å lede prosjekter. Vi trenger hjelp, fordi vi også har fulltidsjobber.

Hvis du er nervøs fordi alle har PMP, må du huske at vi ikke nødvendigvis bruker sertifiseringene i avdelingene våre. Dette er en mulighet til å få erfaring og nettverk. Når du først melder deg som frivillig, kan du få mer ansvar.

Jeg vil oppfordre folk til å engasjere seg i en smidig gruppe, den lokale PMI-avdelingen eller Agile Alliance.

Agile Alliance er nå en del av PMI. Og som en liten reklame for arrangementet: Agile Alliance-konferansen kommer til Washington D.C. i juli. Hvis du ikke har råd, kan du melde deg som frivillig. Det er den typen utradisjonell markedsføring du må gjøre.

Å finne jobb er en jobb. Du må sette av tid til det. Det var mine femten øre.

Karthick Nivas Ramdoss: Jeg liker det Crystal sier. Erfaring er selvsagt avgjørende. Hvis du har nøyaktig erfaring med å gjennomføre prosjektet, trumfer det alt.

Men det er avgjørende å få muligheten til å samle erfaring. Det er også krevende for ansettelsesansvarlige. De ønsker folk med de nyeste ferdighetene og tror ofte at kandidatene må kjenne til KI-løsninger og verktøy.

Jeg leste nylig at Accenture sier at en universitetsgrad ikke lenger er nok for å få jobb innen konsulentvirksomhet. Kandidater forventes å kunne bruke KI til å løse oppgaver som tidligere ble forventet av personer med bare en universitetsgrad.

Det senker noen barrierer, men utvider også talentmarkedet. Den ansettelsesansvarlige må satse på et enda bredere marked. Kandidaten må skille seg ut med erfaring og ferdigheter som kan vises i jobben.

Her kan sertifiseringer gi et fortrinn, særlig de grundige sertifiseringene. De viser at du har ferdigheter som er validert av en pålitelig aktør på området. Det kan være viktig støtte for kandidaten i et vanskelig arbeidsmarked.

Galen Low: Og for å snu det rundt: Crystal, jeg likte det du sa om utradisjonell markedsføring. Men det gjelder også ansettelsesansvarlige. Det er vanskelig for dem også, men akkurat som vi sier til jobbsøkere at et automatisert søkersystem ikke er den eneste veien, må vi oppfordre ansettelsesansvarlige til å bygge nettverk, delta på arrangementer og møte nye talenter, eldre talenter som skifter retning og mennesker generelt.

Ha en dialog med folk. Det jeg tar med meg, er at vi noen ganger – uten å mene det, og fordi mennesker har en tendens til å gjøre ting mer kompliserte – har skapt et stort sertifiseringsfilter som ikke er bra for noen.

Vi ber plutselig om ting vi egentlig ikke bryr oss om. Kandidater vi ønsker, søker ikke eller kommer ikke gjennom systemet fordi annonsen virker stiv og regelstyrt. Det kan hende at de egentlig hadde passet godt sammen med organisasjonen.

Det ligner på det ubehagelige spillet i datingsider, der mennesker som egentlig ville passet godt sammen, ikke får kontakt på grunn av alle reglene vi har laget for å hjelpe oss selv med å håndtere kandidatene, få de mest kvalifiserte og spare tid.

Det står mye på spill. Likevel gjør vi ting med sertifiseringene som utelukker folk uten at det nødvendigvis finnes en god grunn, og dermed blir det vanskeligere for alle.

Karthick Nivas Ramdoss: Et tillegg til dette: Vi snakker om at automatiserte søkersystemer filtrerer kandidater, men ansettelsesansvarlige må også være klar over at kandidater nå bruker verktøy som ChatGPT og Claude til å fylle CV-en med nøkkelord. Du vet ikke om kandidaten faktisk har ferdighetene, eller om CV-en bare er KI-generert.

Hvordan kan du stole på det? Jeg ville personlig følt meg tryggere hvis jeg så et navn jeg stoler på i CV-en. Det kan være et universitet eller en sertifisering. Det bør være noe du vet er relevant og holder høy kvalitet for jobben.

Galen Low: Jeg liker det. Jeg er helt enig.

Jeg vil takke alle for at dere stilte tiden deres til rådighet i dag. Jeg hadde det utrolig morsomt. Takk for at dere delte ekspertisen deres, for at dere brakte med dere krydderet, og for alle de tydelige poengene. Dette var virkelig innsiktsfullt.

Tusen takk.

Dave Prior: Takk for at du var vert.

Crystal Richards: Tusen takk.

Dave Prior: Takk for invitasjonen.

Karthick Nivas Ramdoss: Takk for at du ledet oss gjennom dette, Galen.