Slik finansierer du innovasjonsprosjektene dine uten risikokapital

Galen Low: Gjør myndighetene våre en god nok jobb med å innfri løftene sine om å finansiere innovasjon, og hvis ikke, hva er de største hindringene?

Rachel Huang: Det går bare veldig sakte. Prosessen kan ta alt fra et par måneder til flere år. Den er også svært komplisert. Folk vet ikke hvordan de skal skrive en søknad, og når det gjelder søknadsraten og, antar jeg, utnyttelsen, er den noen ganger ikke helt på plass. Rett og slett fordi det er komplisert.

Galen Low: Ser du for deg at verdenen for teknologisk innovasjon og teknologikommercialisering vil endre seg i nær fremtid? Og vil de små, ressurssterke selskapene i det hele tatt ha en plass i denne fremtiden?

Rachel Huang: Om det kommer til å endre seg, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg tror at når det gjelder store teknologiselskaper sammen med små, ressurssterke oppstartsbedrifter, er det største temaet samarbeid.

Galen Low: Velkommen til podkasten Digital prosjektleder – programmet som hjelper ledere innen leveranser med å jobbe smartere, levere bedre og lede teamene sine med selvtillit i kunstig intelligens-alderen. Jeg heter Galen, og hver uke går vi gjennom strategier fra virkeligheten, nye trender, velprøvde rammeverk og av og til en krigshistorie fra prosjektfronten. Enten du styrer store transformasjonsprosjekter, håndterer arbeidsflyter med kunstig intelligens eller bare prøver å holde kaoset under kontroll, er du på rett sted. La oss sette i gang.

I dag snakker vi om tilskudd og annen finansiering for innovasjonsprosjekter, hvor man finner dem, hvordan de kan bidra til å få forsknings- og utviklingsprosjekter godkjent, og hvordan man kan gjøre søknadsprosessen mindre smertefull.

Med meg i dag har jeg Rachel Huang, grunnleggeren av ClaimKit. Rachel er tidligere profesjonell tennisspiller og kjemiingeniør. Hun forlot livet sitt i Australia og flyttet til San Francisco for å bli seriegründer. Hennes nyeste prosjekt utnytter bakgrunnen hennes innen teknologikommercialisering og hjelper team med å oppdage og dra nytte av ulike offentlige og private finansieringsordninger ved å automatisere dokumentasjons- og søknadsprosessen fullt ut.

Rachel, takk for at du er med meg i dag.

Rachel Huang: Hei, hyggelig å være her.

Galen Low: Jeg ble så glad da vi landet på dette temaet sammen. Jeg har satt stor pris på alle samtalene våre så langt. Du har en svært interessant bakgrunn. Vi skal komme inn på den, men dette er noe vi ikke snakker så mye om, særlig ikke i denne podkasten.

Noe av finansieringen – du vet, prosjektlederens store plage, ikke sant? Budsjett. Å få finansiering, bruke og mobilisere økonomiske ressurser effektivt, og noen ganger til og med få prosjekter kansellert fordi finansieringen var for begrenset eller for stram. Men på en eller annen måte har vi aldri kommet inn på finansiering av forskning og utvikling, finansiering av innovasjon og andre kilder.

Jeg vet fra samtalene våre de siste ukene at du beveger deg raskt, og helt ærlig kan vi la vinden føre oss hvor som helst. Men bare for å starte med et stort og vanskelig spørsmål: Gjør myndighetene våre en god nok jobb med å innfri løftene sine om å finansiere innovasjon, og hvis ikke, hva er de største hindringene du ser for å knytte offentlige tilskudd og annen forsknings- og utviklingsfinansiering til de ressurssterke oppstartsbedriftene og mellomstore virksomhetene som faktisk flytter innovasjonsgrensene?

Rachel Huang: For å begynne vil jeg si at det alltid kunne vært bedre, men det kunne også alltid vært verre. Jeg erkjenner at det finnes ulike jurisdiksjoner, og at alle myndigheter gjør litt forskjellige ting. Men generelt er trenden jeg ser når jeg arbeider med alle slags oppstartsbedrifter og kundene våre, at det går svært sakte.

Uansett hvilke myndigheter du søker hos, kan prosessen ta alt fra et par måneder til flere år. Den er også svært komplisert. Folk vet ikke hvordan de skal skrive en søknad, og det finnes mange forvirrende spørsmål man aldri tenker på i den daglige driften av en virksomhet, men som tilskuddet ber om av hensyn til kvalifikasjonskravene eller for å få søknaden til å passe best mulig med kriteriene deres.

Så de gjør mye, i den forstand at det finnes store budsjetter. Du ser budsjetter bli kunngjort nå og da, og det finnes mye penger. Men når det gjelder søknadsrate og, antar jeg, utnyttelse, er den noen ganger ikke helt på plass, ganske enkelt fordi det er komplisert. De som faktisk tar seg tid til å søke, ender opp med å vinne. Kanskje vinner de etter en stund, men ikke når de trenger pengene. Det kan vi komme tilbake til senere. Så min overordnede oppfatning er at de gjør ting, og at det definitivt er bra. Spørsmålet er hvordan man kan utnytte dette bedre for virksomhetene som virkelig trenger det.

Galen Low: Det er morsomt, for det er en av de tingene jeg personlig bare aksepterer, særlig her i Canada. Vi tenker: Greit, alt kommer til å bli en langsom, byråkratisk offentlig prosess.

Det er bare slik det er. Det er komplisert. Du trenger en veileder for veilederen for faktisk å finne ut hvordan du søker på noe. Men alt beveger seg veldig raskt akkurat nå. Det haster. Jeg har gjort mye arbeid i offentlig sektor, så jeg forstår behovet for å behandle skattebetalernes penger med respekt.

Det må være en viss grundighet involvert, men ja, hvis jeg forstår deg riktig, kunne det gått litt raskere for å få innovasjonen til å skje. Det vil finnes aktører med uærlige hensikter og mennesker som prøver å få tak i pengene selv om de ikke kvalifiserer. Så det trengs en viss grundighet. Jeg synes det er et veldig godt poeng at det kunne gått litt raskere.

Rachel Huang: Og det kunne vært litt tydeligere hva de faktisk ser etter, og hvordan man får det.

Galen Low: Nettopp. Det er greit at det finnes en evalueringsprosess, men du burde ikke trenge en dekoder-ring for å komme deg gjennom søknaden. La oss zoome litt ut, for jeg nevnte tidligere at du har en svært interessant bakgrunn. Jeg synes bakgrunnen din innen teknologikommercialisering er veldig interessant, og historien din både før og etter dette er også fascinerende.

Kan du fortelle oss hvordan du gikk fra å være profesjonell tennisspiller til grunnlegger av en teknologisk oppstartsbedrift, og også litt om hvilken rolle og erfaring du har innen teknologikommercialisering?

Rachel Huang: Takk for at du synes erfaringen min er interessant. Jeg var seks år gammel da jeg holdt en tennisracket for første gang og bestemte meg for å bli profesjonell, fordi det er det man gjør.

Da jeg var ti år, flyttet jeg helt til Australia og begynte å trene hver eneste dag og spille turneringer i helgene. Jeg kom opp på rundt 102.-plass, tror jeg. Jeg husker ikke den nøyaktige plasseringen min på den australske kvinnetennisrankingen da jeg var 15 år og begynte å spille globale turneringer, men jeg ble skadet, slik mange spillere blir, og gikk over til å studere kjemiingeniørfag og biomedisinsk vitenskap.

Mens jeg gikk på ingeniørutdanningen, på bachelornivå, ble jeg trukket inn i entreprenørskap gjennom en ingeniørkonkurranse. Vi utviklet en vindturbin. Folk elsket den. Vi fikk finansiering til et akseleratorprogram da jeg var 18 år, og det var slik jeg fant lidenskapen min: å løse problemer, løse dem raskt og løse meningsfulle problemer for mennesker.

Siden den gang har jeg vært inn og ut av oppstartsbedrifter, drevet med konsulentvirksomhet og vært medgründer på oppdrag for en håndfull oppstartsbedrifter, før jeg endte opp med mitt nyeste prosjekt innen forskningskommercialisering. Det handlet om avløpsvann. Det var universitetsforskning der jeg brukte ferdighetene mine som kjemiingeniør. Jeg bidro til å kommersialisere denne avløpsvannsteknologien gjennom prosessen.

Jeg forventet ikke at det skulle gå så sakte, eller at man måtte få så mange mennesker med på laget og si de riktige tingene til ulike interessenter. Det var på en måte min første smak på å være prosjektleder. Det var svært krevende, men også en flott erfaring å ha. Jeg bestemte meg for å infiltrere teknologioverføringskontoret, fordi det var en av interessentene jeg måtte overbevise.

Jeg endte opp med å få en jobb der og arbeidet der i ett år, men til syvende og sist var det bare ikke noe for meg. Jeg vil si at det var en blanding av å slutte i frustrasjon og en kalkulert tilbaketrekning. Når du treffer en vegg, bestemmer du deg etter alle disse årene for at det ikke er verdt det, og sier at det er på tide å gå.

Men det var også en kalkulert tilbaketrekning, for etter så mange år ville det allerede ha beveget seg et sted dersom det faktisk skulle gjøre det. Det passet bare ikke med tempoet mitt.

Galen Low: Jeg kan se at det er gjennomgangstemaet. Jeg forventet at du skulle si at du sluttet i raseri fordi alt beveget seg så sakte, eller at du bevisst koblet deg fra rollen fordi den uansett bare var et infiltrasjonsoppdrag for det andre prosjektet ditt.

Jeg liker overgangen fra å være profesjonell idrettsutøver – ikke av egen erfaring, men ut fra det jeg vet om andre profesjonelle idrettsutøvere – fordi det krever den innsatsen og utholdenheten. Det jeg liker ved dette temaet, er ønsket om å bevege seg raskt.

Når hurtighet har verdi, men du på mange måter blir knust av kompleksiteten, tyngden og tregheten i hvor lang tid det tar å få ting gjort. Generelt, ikke sant? Og så legger du myndigheter oppå dette, som ikke akkurat er kjent for å være særlig smidige eller raske. Er «hurtig» egentlig et ord her? Uansett: raskt. Det går ikke raskt.

Og jeg kan se dette i det nåværende oppdraget ditt og hvorfor det er viktig for deg å forenkle og fremskynde tilgangen til meningsfull finansiering. Jeg synes det er flott gjennom denne prosessen. Når det gjelder avløpsvannprosjektet og andre prosjekter: Søkte du om mange tilskudd? Gikk du gjennom denne prosessen, og sikret du finansiering gjennom noen av de tilgjengelige tilskuddene under disse prosjektene?

Rachel Huang: Ja, jeg glemte faktisk å nevne at jeg også arbeidet i KPMG med tilskudd og skatteinsentiver for forskning og utvikling. Jeg hadde ikke planlagt at næringslivet skulle bli en stor del av karrieren min, men det lærte meg mye. I den prosessen hjalp jeg alt fra multinasjonale selskaper til oppstartsbedrifter med å søke om hundrevis av millioner dollar i tilskudd og skattefradrag eller refusjoner for forskning og utvikling. Det var slik jeg lærte å skrive i tråd med kriteriene.

I KPMG hadde de de faktiske spørsmålene, men også en oversettelse av spørsmålene. Når du skrev, svarte du egentlig ikke på det som var synlig på nettstedet; du svarte på de underliggende spørsmålene. Det lærte meg å aldri bare lese på overflaten. Du må gå dypere og forstå hvorfor de spør om dette.

Hva ønsker de å se for å godkjenne søknaden? Det var svært nyttig. Da jeg senere begynte med forskningskommercialisering, brukte jeg det samme tankesettet og startet med å spørre: Hva prøver dette spørsmålet egentlig å finne ut? For det er ikke så enkelt lenger. Så ja, jeg søkte på mange tilskudd mens jeg kommersialiserte denne teknologien.

Det var alt fra føderale tilskudd til små organisasjoner som noen ganger hadde private muligheter eller finansiering. Jeg søkte på mange av dem, og noen av prosessene tok opptil åtte måneder før man fikk svar. Jeg søkte på ett helt i begynnelsen av forskningskommercialiseringsprosessen, og jeg fikk avslag to ganger fordi jeg antar at kriteriene ikke var særlig tydelige.

Jeg klarte ikke å vurdere nøyaktig om vi oppfylte kvalifikasjonskravene eller ikke. Etter å ha søkt to ganger var jeg faktisk vellykket tredje gang – etter at jeg allerede hadde sluttet i jobben. Jeg sluttet i januar, og i mars eller noe slikt sendte de meg en e-post og sa: Gratulerer, du har fått tilskuddet.

Og jeg tenkte: Wow. Jeg vet ikke. Gratulerer til resten av gruppen, antar jeg?

Galen Low: Ja, den delen fortsatte jo, ikke sant? Det var ikke slik at du sa at du ikke trengte det lenger.

Rachel Huang: Ja. Resten av gruppen drar nytte av tilskuddet, så vi gjennomførte en endring i eierskapet. Det skapte mye stress for resten av gruppen, fordi jeg var søkeren og hovedansvarlig forsker.

De andre var på en måte støttepersoner. Vi måtte navigere i prosessen ut fra hvor redde folk var. Det sier noe om bildet myndighetene har. Det blir som: Lederen deres er borte. Jeg vet ikke om dere fortsatt får dette tilskuddet eller ikke. Selv om det er nøyaktig det samme prosjektet. Så jeg søkte på mange tilskudd, og siden da har jeg bare snakket med gründere etter at jeg sluttet.

Jeg hoppet tilbake til oppstartsverdenen og gjorde mye markedsundersøkelser for å finne ut hva jeg kunne hjelpe folk med. Det startet med prosjektledelse, fordi alle klager på prosjektledelse. Alle har noe å si om det, og det er et av de områdene det er lett å falle inn i og tenke at man kan optimalisere prosjektledelsen.

Jeg kan gjøre så mye for å gjøre livet bedre for ingeniører og prosjektledere. Men det er så stort. Du må begynne et sted. Du kommer ikke til å erstatte Jira med én gang. Du erstatter ikke Confluence eller Asana med én gang. En ting som virkelig festet seg under en av de tidlige samtalene mine, var at teknologidirektøren i en oppstartsbedrift verdt flere millioner dollar, jeg tror den var på serie A eller B, sa: Jeg bruker mye tid på å samle dokumentasjon for forskning og utvikling.

Hvis du driver med prosjektledelse og organiserer data for å gjøre den mer tilgjengelig, kan du gjøre det for meg? Kan vi bruke det på forskning og utvikling? Og jeg sa: Absolutt. Vi kan ikke bare bruke det på forskning og utvikling – jeg kan skrive hele søknaden for deg. Jeg kan lage et system som skriver hele søknaden for deg, og det vil spare deg for titusenvis av dollar, fordi du nå bruker et stort konsulentselskap som tar mye betalt fordi de kan det, mens du gjør mesteparten av arbeidet. Du lager all dokumentasjonen og skriver alle søknadene.

Jeg presenterte dette for et par oppstartsbedrifter, og alle sa: Absolutt, jeg prøver. Det er ingen risiko. Hvis du ikke lykkes, eller vi ikke liker det du gjør, gir jeg dem pengene tilbake, fordi jeg fortsatt tester. Hvis de ikke lykkes, gir jeg dem gjerne pengene tilbake, og de kan gå tilbake til konsulenten de brukte tidligere og betale nøyaktig det samme.

Og jeg snudde det rundt så raskt at det ikke ble noe tidstap. Det tar bare så lang tid som det tar for noen å svare på e-posten sin. Det var en av de tingene jeg bare snublet over, som ga fullstendig mening med én gang. Derfor bestemte jeg meg for å starte ClaimKit.

Galen Low: Jeg liker virkelig dette, for særlig i oppstartsverdenen – og jeg tenker spesielt på programvarebaserte oppstartsbedrifter, men egentlig alle oppstartsbedrifter – tenker man på finansieringsrundene.

Man tenker på hvordan man bygger kapital på hvert stadium av virksomheten. Mye av tiden snakker vi om såkornkapital, engleinvesteringer og seriene man må gjennom. Det er spillet. Det er den primære finansieringen, men finansiering av forskning og utvikling er også penger.

Det er også kapital. Det er oksygen i tanken som du kan bruke til å komme litt lenger, litt raskere. Og jeg tror beviset ligger i resultatet: Tidligere tenkte jeg at du var dekoder-ringen. Ikke bare det, men KPMG har en avdeling som er et helt team av dekoder-ringer som ser på søknaden og ikke tolker spørsmålene bokstavelig, men pakker ut hva du faktisk står overfor og hvorfor de spør om dette.

Det er konkurranse, ikke sant? Hvordan skal vi lage det beste svaret slik at vi kan sikre denne finansieringen for kundene våre? Det er åpenbart svært verdifullt dersom det var teamets formål. Og det jeg liker med dette, er at jeg tror du har rett. Tilgang til penger – jeg vet ikke om du ville kalt det ekstrautstyr, og jeg vet ikke om kundene dine nødvendigvis baserer seg på å vente i ti måneder og så få finansieringen som skal drive prosjektet.

Det virker mer supplerende, men jeg liker ideen.

Rachel Huang: Jeg vil faktisk legge til noe. Noen selskaper ender opp med økonomiske problemer. Noen oppstartsbedrifter jeg har arbeidet med, ringer meg og spør når vi kan sende inn søknaden. Dette handler om skatteordninger for forskning og utvikling, som er ganske garanterte dersom du gjennomfører kvalifiserte aktiviteter.

Det er nesten som en garanti for finansiering, og du får pengene tilbake gjennom skattemeldingen. Noen av dem sier: Når får vi dette gjort? Og jeg sier: Jeg kan gjøre det på et par dager, eller i dag. Jeg kan gi dere en søknad. Da sier de: Herregud, det hadde vært til stor hjelp. Vi har to måneder igjen av driftskapitalen. Vi trenger at pengene kommer inn på bankkontoen om to måneder.

Og jeg sier: Greit. Herregud, la meg bare fremskynde det som allerede skal fremskyndes.

Galen Low: Det er som å knuse glasset i nødstilfeller – utløse noen av disse skattefradragene og finansieringsordningene. Jeg lurer på om du kunne gitt oss en oversikt, uten at jeg ber om en mesterklasse. Ulike myndigheter har ulike fradrag eller tilskudd tilgjengelig. Prosessene er forskjellige. Tidslinjene er forskjellige. Kan vi gå gjennom dette i konteksten av ClaimKit og hva det gjør, hvordan det samler dokumenter, og hvordan det inngår i finansieringsstrategien til en virksomhet som prøver å fortsette med innovasjonen sin?

Rachel Huang: Det finnes alle slags tilskudd. Mange ulike tilskudd, og ulike land har ulike strategier. Jeg begynner med skatteordninger for forskning og utvikling, fordi mange land har dette, og det varierer fra sted til sted. Jeg starter med USA. Der er det et skattefradrag, noe som betyr at hvis du går med overskudd og betaler skatt, kan du få et fradrag på selve skatten.

Det er ikke penger tilbake på bankkontoen, men det er fortsatt svært nyttig fordi det er gratis penger. Hvis du betaler skatt, vil du ikke betale så mye skatt. Det er svært fordelaktig. Hvis du ikke går med overskudd, kan du i stedet kreve fradrag på arbeidsgiveravgift. Hvis du betaler ansatte, kan du altså betale mindre av dette.

Et alternativ jeg liker svært godt, er den australske ordningen, som gir penger tilbake dersom du har mindre enn 20 millioner dollar i omsetning. Hvis du gjennomfører kvalifiserte aktiviteter og har dokumentasjonen som beviser det, fyller du ut et omfattende søknadsskjema. Hvis du gjør det selv, lykke til. Du trenger sannsynligvis lang tid.

Konsulenter bruker vanligvis noen uker til en måned, avhengig av hvor mye dokumentasjon du har å legge inn i søknaden. De skriver den for deg og tar kanskje en prosentandel, fem til 20 prosent, som er svært høyt. Det tar noen ganger opptil to måneder eller lenger.

ClaimKit tolker selve lovverket. Det tolker retningslinjene for hva som kvalifiserer og ikke kvalifiserer, hva som finansieres og ikke finansieres, og det har også hele spørsmålslisten, som ligger på et nettsted som heter OZ Industry Portal. Det har i praksis all denne konteksten, så det vet like mye som en konsulent og formulerer alle svarene ut fra disse perspektivene.

Det som er enda bedre, er at oppstartsbedrifter eller selskaper som ønsker å kreve skattefradrag for forskning og utvikling, ikke trenger å gjøre mesteparten av dokumentasjonen selv. De kan bokstavelig talt bare drive virksomheten sin fra dag til dag, ha oppgaver i Jira og kodeendringer i GitHub, og vi kobler oss til disse kildene for å lage en tidslinje over den løpende fremdriften i et prosjekt.

Vi kan generere en rapport hver måned som sier at ja, dette selskapet gjennomfører kontinuerlig forskning og utvikling, og at dette er det de kan vise til for hver uke eller måned. Alt dette gjør prosessen svært enkel for selskapet selv. Kundene våre sier at de er svært fornøyde med å arbeide med rådata, og denne bestemte kunden har tre selskaper.

Han har en treårig avtale med et av de fire store konsulentselskapene for ett av dem. Det andre selskapet var nytt, så det hadde ingen bindende avtale. Han ville prøve oss, så han ga meg to av selskapene og lot det tredje gå til et av de fire store. Som vanlig tok vi mye kortere tid. Vi var fornøyde med å arbeide med rådata.

Vi kastet ikke bort tid for selskapet selv. Prosjektlederen er vanligvis den som finner all dokumentasjonen og intervjuer ingeniørene for å finne ut hva de har arbeidet med og hvor mange prosent av tiden de har brukt. Vi henter alt dette direkte fra kilden.

Så ja, det sparer mye tid. Det er billigere, det er alltid tilgjengelig, og du kan gå tilbake og kontrollere. Hvis du tar opp et lån basert på dette, som er en annen finansieringskilde – lån mot skattefradrag for forskning og utvikling – kan du følge dette og bruke prognosen som sikkerhet for å søke om et større lån i samme regnskapsår. Da kan du øke forbruket og få tilbake mer.

Så du kan faktisk tjene penger på lånene.

Galen Low: Det jeg liker med dette, er at vi startet samtalen med å vite at mange av de offentlige tilskuddene og finansieringsordningene som finnes, går sakte. Beslutningen, evalueringsprosessen og gjennomgangen går sakte. Noen ganger finner du ut at du fikk tilskuddet litt for sent.

Det jeg liker med ClaimKit-løsningen, er at den forkorter den andre delen, altså den du faktisk kan kontrollere. Det ville normalt tatt flere uker, kanskje flere måneder, bare å samle inn alle dataene og begynne å fylle ut søknaden eller bygge en prosess for kontinuerlig rapportering. Og som du sier, finnes det konsulenter som gjør dette fordi det er så arbeidskrevende.

Jeg liker at den forkorter prosessen fra den siden. Jeg husker personlig at sønnen min var liten, kanskje rundt halvannet år, og at jeg brukte hele juleferien på å fylle ut en SHRED-søknad. Når du sier alt dette, tenker jeg: Det var meg. Jeg stilte folk spørsmål, samlet informasjon og skrev den på en måte jeg trodde var overbevisende.

For informasjonen kom ikke ut på den måten. Den var rådata. Den sa bare tid. Oppgavene var som: skrev litt kode. Det var ikke merket. Det hadde ingen taksonomi som viste om dette var forskning og utvikling, eller om vi gjorde noe innovativt som ville være til nytte for landet og økonomien vår.

Jeg brukte all denne tiden og sa aldri mer, fordi jeg i praksis kastet bort sønnens første jul oppe på loftet mens jeg fylte ut denne SHRED-søknaden. Det finnes definitivt en smerte der. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en løsning i ClaimKit-stil. Vi trenger ikke gå for teknisk inn i det, men dette er kunstig intelligens som tolker.

Du har regelsettet ditt, og det er konfigurert til ikke bare å tolke spørsmål bokstavelig og finne svar på dem. Det går inn i systemene og genererer innleveringen basert på rådataene.

Rachel Huang: Den gjør det en konsulent ville gjort. Her er spørsmålene, og her er all lovgivningen eller retningslinjene som følger med. Den sier i praksis at når de spør hvor du holder til, hvor mange ansatte du har eller hvor mange ansatte du kommer til å ha, spør de egentlig hvor mye du vil bidra til den lokale økonomien.

Jo høyere tall, desto bedre. Det er slike subtile ting som står et sted i retningslinjene: Tilskuddet har som mål å styrke den lokale økonomien. Eller hva gjør du egentlig i en forsknings- og utviklingskontekst? Hva er hypotesen din?

Det er et hint om at du må formulere det vitenskapelig. Du må si: Dette er hypotesen min, dette er metodikken jeg brukte, og du må skrive det som en naturfaglig rapport på videregående nivå. Det finnes mange små ting som dette. Vi tolker dem i praksis og sier at i et ideelt tilfelle er dette strukturen du bør bruke.

Deretter fyller vi den ut med informasjon fra rådataene. Vi har også et menneske i loopen. Noen ganger er det meg, noen ganger en annen skatteagent eller en annen konsulent. De gjennomgår søknaden før den sendes inn, fordi vi alltid har et menneske i loopen for å sikre at vi har tillit til det vi leverer.

Kanskje kunstig intelligens blir svært god i fremtiden. Kanskje den kan bli agenten som gjennomgår alt. Men foreløpig holder vi oss definitivt til et menneske i loopen.

Galen Low: Selv om det å skrive som en naturfaglig rapport på videregående nivå var akkurat det jeg gjorde. Rollen min var litt forretningsutvikling, litt innovasjon og litt prosjektledelse.

Jeg vet at ikke alle prosjektledere som lytter, tenker at de fyller ut tilskuddssøknader. Men for dem som gjør det, er dette mye spart arbeid. Jeg lurer på om vi kan knytte det til andre fordeler for prosjektledere eller prosjekter generelt. I organisasjonen min og mange andre jeg snakker med, finnes det prosjekter som ligger klare og venter på finansiering, eller som har stoppet opp fordi de gikk tom for penger, ble nedprioritert fordi vi måtte omfordele budsjettet til noe viktigere, eller fordi budsjettet var for lite til det vi prøvde å få gjort.

Hvilke andre fordeler kan prosjekter få, utover tidsbesparelsen for prosjektledere som ellers måtte samlet inn denne informasjonen og skrevet hypotesen sin? Ikke bare gjennom ClaimKit, men gjennom finansiering av forskning og utvikling generelt.

Rachel Huang: Jeg tror det finnes ulike stadier i et tilskudd. Det første er å oppdage at du er kvalifisert. Mange prosjekter som for øyeblikket ligger i dvale i organisasjonen, kan være kvalifisert for finansiering.

Det første er å finne ut at det finnes et tilskudd. Det er faktisk en stor terskel. Myndigheter eller private selskaper annonserer ikke dette slik at alle vet at de deler ut penger. De antar på en måte at hvis du vil ha penger, leter du etter dem. Men hvis du er prosjektleder og arbeider med det daglige arbeidet og har andre ting å håndtere, leter du ikke etter finansiering.

Det er den første oppdagelsesfasen. Det vi prøver å gjøre, er å ha god oversikt over alle tilgjengelige muligheter og koble dem til kundene våre. Vi kan si: Hei, jeg ser at dere arbeider innen dette området. Dette dukket opp. Jeg vet ikke om det er interessant, men hvis det er det, bør dere prøve. Vi kan hjelpe dere med å skrive søknaden.

Det andre stadiet er å avgjøre om du er kvalifisert eller ikke. Det innebærer å tolke retningslinjene og spørre om du har riktig selskapsform, om du ligger i riktig omsetningsintervall og så videre. Dette kan være svært vanskelig, fordi måten offentlige dokumenter er skrevet på, ikke alltid er tydelig. Vi hjelper selvfølgelig også med å fastslå kvalifikasjon.

Deretter må du bestemme deg for om du vil bruke tid på å skrive søknaden. Det er vanligvis her folk stopper opp. Selv om de er kvalifisert, tenker de at de arbeider 90 timer i uken og ikke har tid til å skrive en ny søknad. Derfor automatiserer vi så mye som mulig. Vi kan stille noen få spørsmål for å avklare ting, eller få innspillene dine med én gang slik at vi former søknaden i riktig retning.

Vi kutter i praksis bort all skrivingen og all tvilen: Er dette kvalifisert? Formulerer jeg det på riktig måte? Noen får bedragersyndrom halvveis i søknaden og tenker at dette ikke høres bra ut. Vi fjerner all denne smerten og gir deg i praksis en PDF du kan laste ned og si: Greit.

Mange av kundene våre sier at de ikke visste at de kunne skrive det på den måten. Nå ser det virkelig legitimt ut. Det siste stadiet er innsending. Hvis du har alle svarene, kan du sende inn, enten det er et skjema eller en rapport. Det er ikke den vanskelige delen. Hvis du allerede har alle svarene, venter du.

Men hele prosessen – tilskudd kan noen ganger bare være åpne i to måneder – innebærer å få intensjonsbrev, skrive alle skjemaene og utarbeide budsjettet. Det tar bokstavelig talt så lang tid, særlig hvis du har en fulltidsjobb på dagtid.

Galen Low: Ja, det er lett å gå glipp av fristen.

Rachel Huang: Det er så lett å gå glipp av fristen. De som faktisk sender inn, får finansiering selv om søknaden deres er dårligere enn det du kunne ha levert, fordi de tok sjansen.

Galen Low: Det er veldig interessant. Jeg liker at du trekker frem oppdagelse. Det er noe jeg kjenner meg igjen i.

Det er ikke lett å vite om slike ting, akkurat som med mange såkalte gratis penger. De flyr ikke rundt med et banner bak et fly. Du må grave dem frem. Jeg tenker på en situasjon jeg nylig snakket med Steven Devoe om i podkasten, om å drive prosjekter som investeringer. Han sa at hvis du forstår forretningsmekanismene rundt prosjektet godt nok, kan du kanskje si at hvis vi øker budsjettet med dette beløpet, kan vi øke den forventede eller potensielle verdien av prosjektet med dette beløpet.

Mange vil si: Greit, be sponsoren om mer penger. Det er gammelt nytt. Men jeg liker vinkelen der vi sier: Hvis vi søker om dette tilskuddet og får det, er vi kvalifisert. Dette tilskuddet finnes. Muligheten vår er her. Vi snakker ikke så ofte om positiv risiko, men dette er en positiv risiko. Dette kan gå veldig bra for oss hvis vi utnytter det nå.

I stedet for å droppe alt og bruke to måneder på å fylle ut et skjema og i praksis levere skattemeldingen din, har vi alt råmaterialet. Vi trenger støtte til å samle alt. Det finnes løsninger for dette. Vi kan ikke forkorte gjennomgangsprosessen, men vi kan i det minste sørge for at vi prøver. Hvis vi får tilskuddet, kan det fullstendig endre hva vi kan gjøre for å oppnå prosjektets resultat.

Prosjektledere bruker ofte det ekstra budsjettet til å unngå at alt blir fullstendig kaotisk for prosjektteamet, fylle hull eller dekke overskridelser. Eller vi kan gjennomføre et krav vi måtte droppe fordi det var for dyrt. Hvis vi gjør det nå og blir først på markedet, kan vi tjene mye mer.

Det er mulig å tjene mer penger på disse gratis pengene, men det er også hele poenget. Pengene finnes fordi du skal levere et resultat som er nyttig for menneskene, myndighetene eller de private organisasjonene som tilbyr dem.

Rachel Huang: Ja.

Galen Low: Jeg synes dette er en utrolig interessant mulighet. Jeg ville aldri gått til en sponsor og sagt at jeg skulle slutte å arbeide i et par måneder for å få dette til. Men i denne sammenhengen er det en flott bruk av kunstig intelligens-integrerte systemer og kunnskap om hvordan systemet fungerer.

For det er ofte det som stopper oss. Vi synes det er skremmende, får bedragersyndrom underveis og lurer på om det bare er tomprat vi skriver for å få noen kroner. Vi lurer på om det er etisk. Jeg synes det er interessant at noen av disse offentlige tilskuddene er ment å styrke den lokale økonomien.

Hva skjer når vi er kvalifisert, men ikke har folk på stedet? Teamet vårt er ikke der. Hvordan kan det påvirke en virksomhet som prøver å vokse? Snakker vi om å flytte team til disse geografiske områdene, eller finnes det andre løsninger?

Rachel Huang: Det finnes flere måter å gjøre det på. Tilskudd tillater ofte partnerskap. Hovedsøkeren må være kvalifisert. Hvis du ser på et tilskudd i et bestemt land som du gjerne vil være en del av, kan du finne en lokal partner som sender inn søknaden. Hvis du ikke er riktig type enhet, kan du finne en enhet som er det, og i praksis være en støttepartner.

Dere kan avtale hvor mye penger dere vil dele, hvilket arbeidsomfang hver organisasjon skal ha, og dette er ofte måten folk blir kvalifisert på. I tillegg finnes det land med bedre insentiver enn andre. Det er myndighetenes strategi for å tiltrekke seg flere talenter eller de riktige organisasjonene, slik at de har hovedkontor eller en avdeling der.

Singapore og til og med Sør-Korea har svært gode insentiver og tilskudd. I Tyskland finnes det, så vidt jeg vet, tilskudd for unge mennesker som vil ta en pause fra universitetet i ett år og få betalt for å starte en oppstartsbedrift. Ulike land har strategier for å oppmuntre folk til å gjøre mer og starte flere virksomheter, fordi landet er avhengig av dette for bruttonasjonalproduktet.

I Australia har vi et godt skatteinsentiv for forskning og utvikling. Det gir penger tilbake hvis du har mindre enn 20 millioner dollar i omsetning. Du kan ofte ha et lokalt australsk team som bare arbeider med krav om skattefradrag for forskning og utvikling, slik at du betaler litt over 50 prosent. Hvis du er en amerikansk virksomhet og uansett ansetter folk utenlands, kan du se på Australia. Det er det mange multinasjonale selskaper gjør.

Hvis de driver med en bestemt type forskning og utvikling, gjør de det i den australske avdelingen fordi de vet at de får mer igjen for pengene. Det er mulig. Du må bare være klar over at disse mulighetene finnes.

Galen Low: Bakgrunnen min er film. Ikke inngående film, men når du tenker på noen av disse skattefradragene, er film et godt eksempel. Enkelte land tilbyr skattefradrag for store filmproduksjoner som kommer dit og filmer.

Jeg gikk på et universitet i Vest-Canada, der dette var en levedyktig økonomisk virksomhet. Det var alltid en TV-serie eller film som ble spilt inn på universitetsområdet, fordi Canada har tilgjengelige skattefradrag. Vi hadde kvalifisert arbeidskraft fordi vi hadde bygget opp en hel næring rundt dette. Det ble en levedyktig finansieringskilde på universitetsnivå, en form for kommersialisering av området og eiendommen.

Når du zoomer ut, ser du hvordan dette faktisk fungerer. Mange tenker på det som byråkratiske hinderløyper uten logikk, som meningsløst og kryptisk, eller som for kapitalistisk og ubehagelig. Men du har forklart det godt. Land er avhengige av økonomiene sine og bruttonasjonalproduktet, og de prøver å tiltrekke seg talenter for å øke den økonomiske velstanden der de kan.

Virksomheter er like. Vi klager over budsjettene våre, men penger får verden til å gå rundt, får prosjekter til å gå fremover og hjelper oppstartsbedrifter med å vokse. Dette er til gjensidig nytte.

Det handler om et økosystem av fordeler. Det er ikke løgn, manipulasjon eller noe uærlig. Spillet er å forstå hvorfor tilskuddet finnes og posisjonere det vi gjør på en måte som gir mening fra interessentenes perspektiv.

Vi har snakket om å forklare det samme på ulike måter til forskjellige interessenter. Dette er det ultimate eksempelet: Hvordan kan jeg se dette gjennom øynene til personen som vurderer søknaden for å godkjenne finansieringen?

Jeg tenkte at vi kanskje kunne avslutte med å høre om visjonen din for innovasjonens fremtid og hvordan den finansieres. Det jeg har sett, er at investorer bruker mindre oppstartsbedrifter som forskning og utvikling, og deretter kjøper dem opp når de har bevist at de har produkt–marked-tilpasning eller levedyktig teknologi.

De tar dem inn i en større maskin. Samtidig virker det nesten nytteløst for små virksomheter å konkurrere direkte med teknologigigantene, som OpenAI, Google, Anthropic og Apple – enorme virksomheter som innoverer i stor skala med egne penger.

Ser du for deg at verdenen for teknologisk innovasjon og teknologikommercialisering vil endre seg i nær fremtid? Og vil de små, ressurssterke selskapene i det hele tatt ha en plass i denne fremtiden?

Rachel Huang: Det er et godt spørsmål. Om det kommer til å endre seg, er jeg ikke helt sikker, fordi slike ting tar lang tid å endre.

Det er urettferdig å gi folk for store forhåpninger. Jeg tror derfor den beste måten å se det på, er å spørre hvordan du kan arbeide med systemet og situasjonen du har foran deg. Jeg vet at offentlige budsjetter endrer seg. Mange tilskudd faller plutselig bort og slutter å eksistere. Det kan skyldes budsjettkutt eller at et team er blitt satt til å gjøre andre ting.

Men når det gjelder store teknologiselskaper sammen med små, ressurssterke oppstartsbedrifter, er hovedtemaet samarbeid, slik du sier. Du må innovere uten å konkurrere på feil områder. Du bør ikke røre kaken som tilhører de store gigantene. Ellers går du raskt konkurs, med mindre du har et svært sterkt konkurransefortrinn som holder deg ekstremt konkurransedyktig og du tror du kan vinne.

Med mindre du kan overbevise alle om at du kommer til å vinne, er det vanskelig å hente finansiering i et svært konkurransepreget marked. Derfor finnes det mange tilskudd som fokuserer på samarbeid mellom store selskaper og små, fremadstormende oppstartsbedrifter. Det kalles noen ganger bransjesamarbeid eller et samarbeidsprosjekt.

Det er svært vanlig i Europa, der økosystemet er bygget på denne måten. Jeg vil ikke kommentere hvor raskt eller sakte det går, men det er et fokusområde. Jeg tror det handler om å finne ut hva en oppstartsbedrift kan gjøre virkelig godt: bevege seg raskt, teste ting til svært lav kostnad og fokusere på én ting og gjøre den ene tingen svært godt.

Teknologigigantene har mange flere kunder, mange flere funksjoner å levere og mye mer vedlikehold. De har mer gammel kode og eldre arbeidsprosesser, ikke bare programvare. De må vedlikeholde alt og ha et stort team hver gang de starter et nytt prosjekt. Alt må godkjennes på alle nivåer.

En oppstartsbedrift har tre gründere som kan si: La oss bare sende det ut. Det er slik oppstartsbedrifter bør være. De finner nisjen sin på den måten, blir verdifulle og samarbeider med store selskaper, kanskje med et salg som resultat.

Galen Low: Jeg liker virkelig den innrammingen, for jeg ville aldri ha knyttet ordet samarbeid til dette. Men det stemmer. Noen av tilskuddene kalles til og med det.

Det ressurssterke er verdifullt. Du kan ikke selv være ressurssterk, så du samarbeider med noen som kan være det, for å iterere på noe. Men dette noe er en smal del. Bare se på virksomheten din akkurat nå. Det er en av de virksomhetene der jeg tenker at jeg aldri ville ha kommet på det, men dette er utrolig nisjepreget.

Det er noe du kan gå dypt inn i og iterere raskt på. Hvis jeg var en større organisasjon, ville jeg sagt at jeg ikke har plass eller tid til dette. Det kunne vært nyttig, men det er ikke en prioritet. Du konkurrerer derfor ikke direkte med gigantene, men det finnes absolutt et marked – også for et eventuelt salg av virksomheten din.

Hvis planen er at den skal bli en del av det større systemet, kan til og med et av de fire store konsulentselskapene komme på besøk. Rachel, tusen takk for dette. Bare for moro skyld: Har du et spørsmål du vil stille meg?

Rachel Huang: Ja. Jeg ville spørre deg: Du har drevet denne podkasten en stund. Hvilket tema brenner du mest for? Hva gleder du deg til å snakke om?

Galen Low: Dette er luresvaret mitt: Jeg er alltid begeistret for menneskesentrert design i den digitale verdenen. Det kan være rent digitalt eller en opplevelse med en digital komponent. Jeg liker svært godt å snakke om hvordan digital teknologi gjennom prosjekter kan gi mennesker bedre liv, jevne ut forskjeller og skape nye opplevelser.

Det er det jeg alltid liker å gå inn i. Det hemmelige luresvaret mitt er at jeg driver med podkasten nettopp fordi jeg kan flette dette inn. Jeg gleder meg derfor til hver samtale, fordi hver samtale kan gå i den retningen. Det er dette jeg liker å utforske sammen med andre.

Teknologi er flott, og virksomhet er viktig, men grunnleggende sett handler alt om mennesker, samhandling og innovasjon som skal være til nytte for andre mennesker.

Det er det store oppdraget. Ikke for meg personlig, men slik ser jeg oppdraget til prosjektbasert arbeid og samarbeid. Det driver menneskelig fremgang, og vi kan gjøre livene våre bedre. Jeg synes det er utrolig spennende. Det er luresvaret mitt. Jeg får snakke om det hele tiden. Vi snakket om det i dag, og jeg liker det virkelig.

Rachel Huang: Ja. Du er bare en bredt interessert person. Mitt luresvar er å kommersialisere teknologi for å skape positiv innvirkning på mennesker.

Galen Low: Ja, for det er jo poenget. Ubehagsfaktoren er ikke der. Du kommer ikke inn og sier at du kan tidoble marginen ved å utnytte dette tilskuddet.

Du spør hvordan vi kan innovere mer uten å bli sittende fast i tidslinjer som hindrer oss i en verden der kunstig intelligens og annen fremvoksende teknologi tvinger oss til å bevege oss raskt. Og her finnes en finansieringskilde som en brønn med en veldig langsom vinsj. Det er vann her, men det tar et år å få det opp.

I mellomtiden er alle andre her ute, og vi trenger vann med én gang. Jeg setter pris på perspektivet ditt, og jeg setter pris på at du ble med i programmet. Dette har vært veldig morsomt. Vi har snakket om mye. For dem som vil lære mer om deg, arbeidet ditt og ClaimKit, hvor kan de gå?

Rachel Huang: LinkedIn-profilen min og nettstedet claimkit.co. Det er der produktet vil være.

Galen Low: Der har dere det. Jeg legger også inn lenkene i shownotatene, til profilen din og nettstedet til ClaimKit. Rachel, tusen takk igjen for at du ble med i programmet. Takk for praten. Det har vært veldig morsomt.

Rachel Huang: Takk. Det har vært veldig morsomt for meg også. Jeg kommer gjerne tilbake.

Galen Low: Det skal vi sørge for.

Rachel Huang: Vi kan snakke om memer og memer om prosjektledelse.

Galen Low: Ja, la oss gjøre det.

Greit, folkens. Det var dagens episode av podkasten Digital prosjektleder. Hvis du likte samtalen, må du abonnere der du lytter. Hvis du vil ha enda flere praktiske innsikter, casestudier og arbeidsbøker, kan du gå til thedigitalprojectmanager.com.

Til neste gang: Takk for at du lyttet.