Føler du at teamet ditt gjør de samme feilene om og om igjen? Det er sannsynligvis fordi de gjør det – og det er sannsynligvis fordi du ikke hjelper dem med å endre seg! Ben og Alexa snakker om hvordan vi kan bruke sprintretrospektiver til å fremheve muligheter for endring, skape prosessforbedringer og lede teamet i riktig retning. Lytt for å oppdage noen praktiske måter å gjøre sprintretrospektiver så produktive som mulig på.
Denne podkasten er en del av en artikkel publisert på The Digital Project Manager.
Du kan lese artikkelen her.
Les transkripsjonen:
Vi prøver ut transkribering av podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden roboten ikke er korrekt hele tiden.
Ben Aston:
Takk for at du lytter. Jeg heter Ben Aston, og dette er podkasten Digital Project Manager. I dag har jeg med meg Alexa Huston, en av våre faste DPM-eksperter hos Digital Project Manager. Alexa, tusen takk for at du blir med på programmet igjen.
Alexa Huston:
Takk for at jeg fikk komme tilbake.
Ben Aston:
Føler du at teamet ditt gjør de samme feilene om og om igjen? Det er sannsynligvis ikke bare fordi det føles slik. Det er sannsynligvis fordi de faktisk gjør de samme feilene, og fordi du ikke hjelper dem med å endre seg. Men det finnes et nyttig verktøy i DPM-verktøykassen vår som kan hjelpe oss med dette, nemlig sprintretrospektivet. Når de gjennomføres riktig, kan disse smidige møtene synliggjøre muligheter for endring, skape prosessforbedringer og til slutt hjelpe teamet i riktig retning. Når de gjennomføres dårlig, blir de imidlertid den verste formen for skyldfordeling. Fortsett å lytte for å finne ut hvordan du kan bruke sprintretrospektivet som et verktøy for å skape positiv endring. Vi skal snakke om noen praktiske metoder for å gjøre sprintretrospektiver så produktive som mulig.
Hvis du tilfeldigvis gikk glipp av den forrige podkasten med Alexa, la meg introdusere henne. Alexa er fantastisk. Hun gikk fra å være prosjektleder til å jobbe med forretningsutvikling, og hun jobber for tiden hos Crema. Sa jeg det riktig denne gangen? I Kansas City.
Alexa Huston:
Det er Crema, men du kalte det i det minste ikke Crema Labs. Det kunne vært verre.
Ben Aston:
Du gikk altså fra prosjektledelse til forretningsutvikling. Kan du fortelle oss hvordan det ser ut? Hva gjør en person som har gått fra prosjektledelse til forretningsutvikling?
Alexa Huston:
Hun ser ut som en helt vanlig person. Nei, for meg var det i hvert fall en ganske naturlig utvikling. Jeg jobber i et lite byrå, og vi er litt under 25 personer, tror jeg, per i dag. Jeg hadde jobbet som digital prosjektleder de siste par årene, og som de fleste av oss vet, er det en naturlig overlapp mellom salg og prosjektledelse. I løpet av denne perioden ble jeg stadig mer interessert i salgssiden, og etter noen samtaler med forretningsutviklings- og driftsfolkene våre dukket dette naturlig opp som en mulighet mot slutten av fjoråret. Jeg brukte mesteparten av første kvartal på å overføre prosjektene mine til de fantastiske prosjektlederne våre her, og nå jobber jeg fullt og helt med forretningsutvikling. Samtidig har jeg den unike erfaringen fra å ha ledet mange prosjekter tidligere, så jeg føler at jeg har god forståelse for og evne til å snakke om detaljene med nye potensielle kunder og muligheter.
Ben Aston:
Ja, jeg tror en av de store kritikkene eller irritasjonsmomentene for prosjektledere vanligvis er at salgsteamet har gjort en fantastisk jobb med å skaffe en ny kunde, men på en eller annen måte har laget sitt eget estimat, arbeidsomfang og tidsplan som er urealistisk. Forandrer du verden for forretningsutvikling innenfra? Opplever du nå at det er du som er ansvarlig for å gi kundene disse ville estimatene og tidsplanene, før du overleverer dem?
Alexa Huston:
Nei, jeg vet hva du snakker om. Heldigvis har vi ikke et stort gap her, men det finnes fortsatt et. Ved enhver form for overlevering mellom avdelinger kan enkelte ting gå tapt i oversettelsen. Jeg prøver å gjøre mitt beste for å synliggjøre hvor det kan finnes hull, og fylle dem fra et driftsmessig perspektiv. Et enkelt eksempel er at vi ikke var flinke nok til å identifisere hvilke ressurser som var satt av til fremtidige prosjekter. Hvem var foreløpig booket? Vi bruker avtaler om varighet og pris. Ved utgangen av mars, for eksempel, var det en person som skulle avslutte et prosjekt, men vedkommende var ikke registrert riktig i prognoseverktøyet vårt når det gjaldt hva personen skulle gjøre videre. Jeg prøver bare å finne mulighetene til å tette hullene.
Det er ikke bare meg. Vi har et svært sterkt salgs- og driftsteam som møtes annenhver uke for å finne ut hvor vi kan bli bedre. Jeg håper ikke jeg gjør noe verre. Vi prøver å bli bedre. Jeg vet definitivt at det hjelper meg å ha bakgrunn fra prosjektledelse først, fordi jeg kan trekke på noen av erfaringene og arrene fra produktutvikling og ha mange ting i verktøykassen som jeg kan vise til.
Ben Aston:
I den nye rollen din, hvilke unike utfordringer opplever du nå – de tingene du som prosjektleder alltid så på forretningsutvikling og tenkte «jeg skjønner ikke hvorfor de ikke får dette riktig», men som du nå forstår bedre?
Alexa Huston:
Ja, det er et godt spørsmål. Det er interessant, fordi jeg tror alle vi snakker med, har en unik utfordring. Vi prøver virkelig å fokusere på verdien vi kan tilby, i stedet for kapasiteten vi har, fordi vi er ett av mange selskaper som driver med produktutvikling i landet. Et eksempel som kanskje svarer på spørsmålet ditt, er hvordan tidsplaner kommer inn i bildet. Jeg nevnte tidligere at vi bruker avtaler om varighet og pris, og før jeg gikk inn i denne nye rollen, hadde jeg hørt at man i salgssamtaler kanskje oppga for kort varighet. «Vi kan få en MVP på plass på to måneder.» Nå ville jeg utfordret det og sagt at vi sannsynligvis trenger tre måneder eller mer, helt realistisk. Det handler alt sammen om å avklare forventninger, som vi alle vet. Det er et enkelt eksempel på hvordan jeg prøver å bli mer oppdatert og gi eksempler på prosjekter jeg selv har jobbet med. Det har vært svært nyttig.
Ben Aston:
Det høres nyttig ut. I den nye rollen din, opplever du at det er deler av kompetansen din du trenger å forbedre? Hva prøver du å bli bedre på nå som du har gått over i en rolle med mer forretningsutvikling?
Alexa Huston:
Definitivt. Det er alltid, alltid rom for forbedring. Jeg tror hovedfokuset mitt, særlig dette kvartalet mens jeg har fått fotfeste, er mer rådgivende salg. Vi er ikke en ferdigleverandør. Vi selger ikke standardiserte produkter. Vi prøver å veilede potensielle kunder underveis mens de løser sine unike forretningsutfordringer. Jeg skal være ærlig: Noen ganger snakker jeg med personer som har så sterk ekspertise i bransjen sin at det kan være litt skremmende å forstå hva de snakker om. Det finnes vanlige forretningsspørsmål jeg kan stille for å komme til kjernen av problemet, for eksempel: Hvordan skal dere tjene penger på dette produktet? Hva er forretningsmodellen deres? Hvordan har dere tenkt å skalere virksomheten eller forbedre produktiviteten ved å investere i teknologi?
Det jeg prøver å bli bedre på, kort sagt, er å være mer selvsikker i de tidlige samtalene og identifisere ting vi kan hjelpe med, som kanskje ikke er tydelige på overflaten.
Ben Aston:
Ja, og jeg tror dette er nyttige ferdigheter enten du jobber med forretningsutvikling eller prosjektledelse. Det handler om å ha selvtillit nok til å stille det du tror kan være dumme spørsmål.
Alexa Huston:
Absolutt, og de er som regel ikke dumme. Folk ønsker å bli forstått, og jeg tror det noen ganger er en tilbakeholdenhet mot å stille spørsmål fordi man er redd for å virke dum. Men jeg vil våge å påstå at ethvert oppklarende spørsmål er verdt å stille hvis du ikke er helt sikker.
En annen ting jeg har fokusert på, er å utvikle de eksisterende kundekontoene våre. Vi har ikke et eget kontoadministrasjonslag her, slik noen byråer har, men det faller på produktteamets skuldre å identifisere hvor vi kan fortsette å utvikle samarbeidet. Jeg prøver også å spille den rollen gjennom kundeopplevelse, kundebevertning og ved å finne nye måter å jobbe med kundene våre på – kunder vi liker svært godt å jobbe med. Det er et annet område der jeg opplever at bakgrunnen min fra prosjektledelse og systemene jeg har fått på plass her, har vist seg effektive, også nå som jeg jobber med forretningsutvikling.
Ben Aston:
Det høres bra ut. Betyr kundebevertning at du tar dem med ut på lunsj? Er det det du mener?
Alexa Huston:
Ja, kanskje litt av det. Muligheter til å samhandle med kundene utenom de ukentlige rutinene, som vi skal komme tilbake til i denne podkasten. Siden jeg ikke lenger er tett på prosjektene, ønsker jeg ikke å dukke opp senere og si «hei, jeg er salgspersonen. Vil dere snakke om mer penger dere kan bruke hos oss?» Jeg prøver bare å bygge disse relasjonene underveis, også etter at jeg så å si har overlevert prosjektet til prosjektlederne.
Ben Aston:
Ja, jeg synes det er et veldig viktig poeng. Overleveringen mellom salg og kontoansvar, eller mellom kontoansvar og prosjektledelse. Jeg føler at det aldri bør være slik at man sier «greit, jeg har gjort jobben min, ha det bra og lykke til».
Alexa Huston:
Ja, nettopp, og noen ganger kan det føles slik. I går sendte jeg cupcakes til et av kundeteamene våre bare fordi de er fantastiske og fordi jeg tenkte på dem. Jeg antar at det ikke egentlig er kundebevertning, men mer en påskjønnelse. Det handler bare om å følge med på hvordan ting går og vise at vi tenker på dem. Slike ting.
Ben Aston:
La oss snakke om artikkelen din. Alexa har skrevet en fantastisk artikkel som heter «Slik gjennomfører du et sprintretrospektiv som faktisk fører til endring.» Gå inn og les den hvis du ikke allerede har gjort det. Hvis du er ny innen sprint og Scrum, er du heldig, for artikkelen begynner med å forklare det grunnleggende om hva en sprint eller et retrospektiv er, hvorfor du bør gjennomføre dem, og hva forskjellen er mellom en sprintgjennomgang og et sprintretrospektiv. Vi dekker alt dette, og deretter tar Alexa for seg noen av utfordringene og hva du kan møte på.
For dem som ennå ikke gjennomfører retrospektiver, kan du hjelpe oss med å argumentere for dem? Er de virkelig nyttige?
Alexa Huston:
Ja, det er de. Jeg vet at de kan virke som om de trekker ut i det uendelige eller ikke er effektive, men vi skal snakke om måter å variere dem på og kanskje få flere til å delta. Jeg mener virkelig at det er viktig å ta et skritt tilbake i løpet av et prosjekt – og til og med i løpet av privatlivet – ikke fordi du nødvendigvis må gjennomføre kvartalsvise retrospektiver av deg selv, men fordi det er nyttig å reflektere over det som nettopp har skjedd og deretter sette inn tiltak for å gjøre ting bedre i fremtiden.
Jeg er en stor tilhenger av dette. Som du nevnte, hvis du bruker smidige prosesser, har du sannsynligvis allerede slike samtaler. Men ja, jeg er litt av en fan. Jeg elsker dem.
Ben Aston:
Jeg skal spille djevelens advokat her. Jeg har vært med på lengre prosjekter, eller prosjekter der man befinner seg i den samme delen av produktutviklingsprosessen. Noen ganger kan man oppleve – og vi skal snakke om dette – at man kommer til slutten av sprinten og tenker «ja, det er omtrent det samme som sist». Hva går bra? Vi følger egentlig planen. Hva går ikke så bra? Vi er bare litt tregere enn vi trodde. Hva bør vi gjøre bedre neste gang? Vi bør prøve å være raskere.
For meg handler den store utfordringen om treghet i status quo og om å få folk engasjert. La oss snakke om hvordan vi faktisk kan gjøre retrospektivene effektive. Det første jeg tenker på, er noe du nevner i artikkelen din: å bekjempe apati. Hvilke metoder mener du kan hjelpe oss med å motvirke rutinen i et planlagt møte? Jeg er imot møter bare for møtenes skyld.
Alexa Huston:
Helt enig.
Ben Aston:
Hvis vi ikke passer på, kan det bare bli et møte som ligger i kalenderen, som alle vet skal skje på slutten av sprinten, før vi starter den neste. Hvordan bekjemper du den apatien?
Alexa Huston:
Det er et godt poeng. Jeg hater også møter bare for møtenes skyld. Det er et par ting jeg vil trekke frem. Forbered folk, og jeg har kanskje et lysere syn enn noen andre, men oppmuntre til det positive og fremhev gjerne verdien et retrospektiv kan gi. Du nevnte langsiktige prosjekter der ting bare går sin gang, og hvor det kanskje finnes enkelte ting å snakke om, men hvor man hovedsakelig trenger å øke tempoet. Da vil jeg anbefale at folk samler tanker underveis i sprinten, i stedet for å vente til retrospektivet og forsøke å huske alt da.
Det jeg prøver å gjøre, er å samle inn tilbakemeldinger jeg har hørt fra teamet underveis – frustrasjoner eller positive tilbakemeldinger – og bruke dem som utgangspunkt for samtalen. På den måten trenger man ikke stole på hukommelsen når man skal finne ut hva som kan forbedres. Et godt sted å begynne kan være å foreslå at folk samler tankene sine gjennom hele sprinten. Vi skal komme tilbake til flere detaljer senere, men det er også viktig å variere møtene. Du trenger ikke alltid stille de samme spørsmålene, og du trenger ikke alltid sette av 90 minutter når et rutineprosjekt kanskje bare krever 15 eller 20 minutter. Ta hensyn til hvilken type prosjekt du jobber med, og hvilken plan du følger. Det krever ikke at alle må være med hele tiden.
Ben Aston:
Ja, jeg synes det er svært gode råd. Det du sier om å forberede seg på forhånd, er også veldig nyttig. I ethvert møte ønsker vi å sende ut en agenda på forhånd og fortelle folk hva vi forventer av dem. For at et sprintretrospektiv skal ha noen verdi, må folk ha tenkt gjennom det på forhånd. Det er flott om vi selv følger med på alt dette, men noen ganger opplever jeg at jeg er den som sitter i retrospektivet og forteller alle hva som gikk bra, hva som ikke gikk bra, og hva som bør endres neste gang. Alle andre sitter bare der og noterer, og jeg tenker «kom igjen, utfordre meg. Fortell meg noe jeg ikke vet». Det er viktig å si til dem at man ønsker at de kommer forberedt.
Alexa Huston:
Ja, og igjen handler det om å fokusere på hva resultatet skal være. DPM-er bør sannsynligvis ikke bidra direkte til det praktiske produktarbeidet. De skal bare hjelpe med å sørge for at alle togene går i rute. Verdien ligger ikke nødvendigvis hos prosjektlederen, men i større grad hos utviklingsteamet. Det kan også finnes læringspunkter for prosjektledere. Jeg har faktisk justert prosesser flere ganger på grunn av forslag som har kommet opp i retrospektivet. Det er virkelig et helhetlig perspektiv på prosjektet, fra den digitale prosjektlederen og gjennom hele teamet som bidrar. Så ja, jeg er enig i at det er viktig å forberede seg og sørge for at teammedlemmene forstår at dette også er i deres interesse.
Ben Aston:
I artikkelen din snakker du om et par ting vi kan gjøre for å få frem innspill når folk ikke snakker eller bidrar. Hva vil du foreslå at vi gjør for å hjelpe folk? Én ting er å forberede dem, men hvordan hjelper vi dem med å bidra i selve møtet?
Alexa Huston:
Det finnes mange ulike måter å gjøre det på, for eksempel ved å stille forskjellige spørsmål, slik jeg nevnte, eller ved å gå runden og nesten kreve at alle har et svar. Ikke bare kast spørsmålet ut og vent på at noen skal plukke det opp som en varm potet. Si heller «greit, vi begynner til høyre for meg», eller «vi begynner med deg, John, og går rundt». På den måten bør alle bidra før man går videre til neste person.
Ben Aston:
Ja, det synes jeg er nyttig. Noe annet jeg har hatt god nytte av, er når man vet at man har et team som vanligvis nøler med å si noe. Be alle ta noen post-it-lapper og skrive ned tre ting på tvers av alle de tre kategoriene, og gi dem to minutter til å gjøre det. Da kan de ikke la være å si noe. Det synes jeg også er nyttig.
Alexa Huston:
Helt enig. Det er et godt eksempel, og det tar bort litt av presset. Noen ganger kan det føles tryggere, særlig hvis noe er spesielt følsomt eller kanskje et litt risikabelt forslag. Igjen skal retrospektivet ikke være en skyldfordeling. Det skal aldri føles som om folk peker fingre på hverandre. Det skal være konstruktivt og løfte frem både ting som fungerer godt og ting som kan forbedres. Det å skrive ned tankene kan gjøre at folk føler seg mer komfortable.
Ben Aston:
En av tingene du tar opp i artikkelen, er hvordan vi kan løfte retrospektivene. Hvordan gjør vi dem bedre? La oss snakke om noe av dette. Du nevner at vi kan gjøre retrospektivene bedre ved å legge inn litt variasjon, og det liker jeg. Vi har så vidt vært inne på det når vi snakket om å få alle til å skrive noe ned. Men hva er noen av favorittlekene dine, eller metodene du bruker for å få folk til å tenke over ting slik at møtet ikke blir så rutinepreget?
Alexa Huston:
Én av dem har jeg bare gjort én gang, men den skapte definitivt variasjon. Det er Lego-retrospektivet. Du finner frem en mengde legoklosser og tar dem med. I løpet av tidsboksen du har satt av til retrospektivet, lar du folk lage former av klossene som representerer sprinten de nettopp har fullført. Deretter lager de en form som skal representere den fremtidige sprinten. De må snakke om forskjellene og hvorfor de laget formene slik de gjorde. Det er svært abstrakt. Folk må bruke fantasien, men det får samtalen i gang.
Ben Aston:
Hvor mange klosser får de?
Alexa Huston:
Så mange du har i én hånd.
Ben Aston:
Hvor lang var tidsboksen? En uke?
Alexa Huston:
De laget noen fantastiske ting med Lego. Jeg tror det var 45 minutter, og det var veldig interessant fordi vi fikk en unik samtale ut av det. Vi gikk bort fra det daglige og gjorde spørsmålene om til en øvelse der man bruker hjernen kreativt. Når jeg tenker over det, innser jeg at kode nesten er som en legokloss. Det kan kanskje hjelpe folk med å tenke annerledes om forslagene de kommer med, hvis de prøver å lage dem som en form ved hjelp av Lego. Jeg vet ikke, det er kanskje å strekke det litt langt, men jeg ville nevne det.
Ben Aston:
Nei, jeg synes poenget er viktig. Det vi prøver å gjøre, er å komme bort fra følelsen av at alt er rutine. Så snart teamet tenker «ja, dette er bare det møtet vi har etter sprintgjennomgangen, jeg har egentlig ikke noe å bidra med», prøver vi å endre det. Vi prøver å gjøre møtet verdifullt. Et annet poeng du har, er å gjøre det handlingsorientert. Hvordan gjør du disse følelsene og ideene om til handling? Hvordan tar du dem videre, slik at vi faktisk kan gjøre noe med dem?
Alexa Huston:
Jeg tror også det er viktig, fordi man forhåpentligvis får en svært produktiv samtale der folk bidrar, men det er ikke sikkert at alle opplever problemet som et smertepunkt, og det er greit. Du må sørge for at du anerkjenner folks tanker og følelser. Jeg spør ofte «er alle enige i det som nettopp ble sagt?» Hvis svaret er et rungende ja, finnes det en mulighet til å lage et tiltak ut av det.
Som et eksempel hadde vi en god samtale i et prosjekt om å skrive testtilfeller. Vi oppdaget at måten vi la dem inn i oppgavene på, ikke fungerte riktig. Det var QA-personen vår som tok det opp, kanskje ikke så overraskende, men hele teamet forsto at det var noen problemer. Poenget er at alle var enige, og derfor opprettet vi et nytt trinn i arbeidsflyten for å håndtere dette. Vi tildelte det til personen som skulle følge det opp. Hvis noe kan endres, må du sørge for å dokumentere det og tildele ansvaret, enten det handler om å prøve det ut i neste sprint, rapportere tilbake om en måned eller løfte det videre til ledelsen. Uansett hvordan det ser ut, må folk vite om de er ansvarlige for å gjennomføre tiltaket.
Ben Aston:
Ja, det gir mye mening. En annen ting du snakker om i artikkelen, er å få inn et perspektiv utenfra. Hvor eksternt har dette perspektivet vært? Har du brukt folk fra et annet team, eller har du hentet inn en konsulent?
Alexa Huston:
Det er et godt spørsmål. Personlig har jeg brukt interne ressurser til å delta i retrospektiver av og til. Som smidig metodikk lærer oss, bør retrospektivet gjennomføres i kjerneteamet. Du trenger ikke alle kundens interessenter eller andre aktører. Et par ganger har jeg for eksempel spurt COO-en vår, som kjenner selskapet og prosjektene godt, om å delta. Jeg ba ham bli med som en nøytral tredjepart, for å sikre at vi identifiserte de riktige tingene. Han er svært god til å stille spørsmål og grave videre når han merker at noe blir nevnt, slik at vi kommer til kjernen av problemet.
Jeg deltar i en Lean Coffee-gruppe her i Kansas City. Vi har et arrangement hver tredje torsdag, der en gruppe digitale prosjektledere møtes og snakker om det som skjer i prosjektene deres, organisasjonene de jobber i, og utfordringer de møter. Noen av dem har fortalt at de har hentet inn eksterne konsulenter for å hjelpe til. Jeg antar at det har vært snakk om mer enn bare retrospektiver, men det er et alternativ noen har brukt tidligere. De har hentet inn en smidig coach til alle Scrum-seremoniene, inkludert retrospektivet, for å hjelpe dem med å finne ut hvor de bør gå videre. Det kan være et resultat av samtaler i et retrospektiv, men det kan være nyttig å ha noen der som ikke kjenner alle detaljene, og som kan komme inn som en nøytral tredjepart og si «det var interessant. Kan du utdype det litt?» Det kan skape nye innsikter.
Ben Aston:
Av alle tingene vi har diskutert, og som du snakker om i artikkelen, hva synes du er vanskeligst å få til? Hva kan vi lære om det folk realistisk sett kommer til å oppleve som mest krevende?
Alexa Huston:
Jeg tror ærlig talt det handler om å få folk engasjert, og om å finne måter å unngå at teamet tenker «å nei, dette igjen». Det er viktig å jobbe for verdifulle resultater. Som Scrum Master eller digital prosjektleder bør du også coache teamet, på en måte som bygger på tjenende ledelse. Du kan ikke tvinge din egen entusiasme på andre, og du kan ikke få folk til å dele engasjementet ditt. Men du kan gjøre enkle ting, som å åpne med et klipp fra The Office i stedet for å stille de samme spørsmålene hver gang. Gjør det litt morsommere og mer variert. Finn frem en gammel kakeboks. Ta med mat. Få folk til å føle at dette kan være en uformell, men produktiv samtale.
Jeg tror engasjement kan være den vanskeligste delen. Jeg avslører ingen store hemmeligheter her, men jeg er realistisk og vet at prosjekter kan fortsette ganske lenge. Jeg har alltid jobbet på byråsiden, så jeg kan bare forestille meg hvordan det er å jobbe med et produkt i måneder eller år. Likevel kan jeg tenke meg at det finnes trinnvise forbedringer man kan gjøre underveis. Ofte blir de diskutert i retrospektivene.
Ben Aston:
I artikkelen finnes det en lenke til en hel rekke leker for dem som lytter og tenker «dette er fint, men jeg trenger noen ideer». De bare fortsetter og fortsetter. Det er mye du kan gjøre. Hvis du sliter med å bekjempe apati og holde møtet interessant, finnes det en svært nyttig lenke i artikkelen. Sjekk den ut. For dem som aldri har gjennomført et retrospektiv før, og som tenker «du har snakket om mange forskjellige ting – hvor er et godt sted å begynne?» Hvis vi starter enkelt og i liten skala, hva er den raske og enkle, men viktigste tingen vi bør gjøre?
Alexa Huston:
Det er et godt spørsmål. De enkleste spørsmålene er: Hva ønsker vi å fortsette med? Hva ønsker vi å slutte med? Hva ønsker vi å prøve? Det er tre enkle spørsmål. En annen måte å gjøre det på er: Hva gjorde vi bra? Hva ønsker vi å forbedre? Hva ønsker vi å fortsette med? Få frem det viktigste, og gi folk mulighet til å reflektere over arbeidet som nettopp ble fullført og komme med ideer til hvordan det kan bli bedre. Vi er ikke perfekte, og ingen prosjekter er perfekte. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelkur som gjør alt bedre.
Det vil alltid finnes ting vi kan forbedre og lære av, og det finnes ting utenfor teamets kontroll som påvirker produktet. La teamet snakke om dette, men gjør ditt beste for å megle og holde ting så nøytrale som mulig. Jeg vet at det kan være utfordrende for team når eksterne faktorer begrenser arbeidet deres. Kanskje finnes det likevel måter teamet kan bidra til å styre endringen på. Det finnes også ressurser om hvordan man kan forbedre prosesser for å skape endring. Poenget mitt er at folk skal vite at det finnes et fast tidspunkt på slutten av hver sprint der de kan dele tanker og gi tilbakemeldinger på hva som kan forbedres. Det er målet med hele retrospektivet.
Ben Aston:
Ja, og poenget ditt om positivitet er viktig. Det finnes ofte eksterne faktorer. Det vil alltid være ting som er vanskelige i et prosjekt. Noen av tingene man ønsker å slutte med, kan man ikke nødvendigvis slutte med. Da må man prøve å gjøre det positivt eller finne en måte å jobbe rundt problemet på. Fokuset må være på forbedring, i stedet for at møtet blir en stor klagesesjon.
Alexa Huston:
Helt enig.
Ben Aston:
Det kan handle om at kunden er vanskelig og stadig endrer prioriteringene sine, eller hva det måtte være.
Alexa Huston:
Jeg er kanskje optimist, men jeg har også en sunn dose realisme. Jeg vet at enkelte ting noen ganger er forferdelige, og at teamet ikke kan kontrollere dem direkte. Som tilrettelegger for disse retrospektivene er det viktig å la folk føle seg trygge på å uttrykke dette, men deretter må du megle. Det finnes en balanse. Du kan ikke bare si «alt blir bra, alt er fint, ikke bekymre dere», fordi folk ikke stoler på det. Det er ikke realistisk. Finn den rette balansen mellom å holde stemningen lett og å undersøke områder som faktisk utfordrer teamet. Finn måter å løfte dette videre på. Finn allierte i organisasjonen, enten de er på teamet eller utenfor, og se hvordan du kan bidra til å gjøre situasjonen bedre.
Jeg vil tro at hvis en organisasjon eller et byrå har et smidig team eller bygger digitale produkter, er de sannsynligvis progressive nok til å forstå verdien teamet skaper. Hvis slike ting dukker opp, må du ikke avfeie dem. Noter dem og finn allianser i organisasjonen som kan hjelpe deg med å ta dem videre til diskusjon.
Ben Aston:
Kloke råd. Alexa, tusen takk for at du ble med. Det har vært flott å ha deg med igjen i dag.
Alexa Huston:
Ja, det har vært flott. Takk for at jeg fikk komme.
Ben Aston:
Hvis du likte å høre Alexas innsikt, er du heldig, for Alexa skal også delta på det kommende kurset vårt, bli dyktig i digital prosjektledelse. Hvis du ikke er sikker på hva jeg snakker om, men vet at du trenger opplæring i prosjektledelse, bør du sjekke det ut. Det er et sju ukers intensivkurs som inkluderer interaktiv video, ukentlige webinarer, oppgaver, gruppediskusjoner og mulighet for veiledning. Gå til digitalprojectmanagerschool.com og meld deg på før kurset blir fullt, for det er bare noen få plasser igjen.
Hvis du også ønsker å bidra til samtalen om retrospektiver, kan du kommentere innlegget og gå til ressursdelen på DigitalProjectmanager.com for å bli med i Slack-teamet vårt. Der finner du over 1 000 andre digitale prosjektledere som snakker om denne typen ting. Det foregår mange interessante samtaler du kan delta i. Men frem til neste gang: Takk for at du lyttet.
